Miljødirektoratet deltar i globale og regionale avtaler for å redusere utslipp og spredning av farlige stoffer. Foto: IISD Reporting service

Internasjonal kamp mot miljøgifter

Miljødirektoratets siste statusrapport viser at utslippene minker for mange av miljøgiftene i Norge. Stoffene kommer likevel hit via andre land. Internasjonalt arbeid er derfor helt avgjørende for å redusere bruk og spredning av miljøgifter.

Statusrapport om miljøgifter

Miljødirektoratet utarbeider årlige rapporter til Klima- og miljødepartementet for å følge opp målet om å redusere bruk og stoppe utslipp av de prioriterte miljøgiftene innen 2020.

Prioriterte miljøgifter er kjemikalier som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø.

Listen omfatter nå 33 stoffer og stoffgrupper. Nye stoffer kommer på listen når vi vet at de har gitte helse- og miljøfarlige egenskaper.

Årets rapport viser fortsatt nedgang i bruk og utslipp for mange av de velkjente prioriterte stoffene, for eksempel ulike tungmetaller og PAH (tjærestoffer).

Andre miljøgifter er fremdeles i bruk i mange ulike produkter det selges mye av. Eksempler er bisfenol A, mellomkjedete klorparafiner og siloksaner.

Miljødirektoratet jobber aktivt for å hente inn mer kunnskap og dokumentasjon som skal gi oss et grunnlag for å foreslå reguleringer og andre tiltak for å redusere bruk og utslipp av disse stoffene.

Miljøgifter brytes ikke ned, de hoper seg opp i næringskjeden og kan være giftige for mennesker og miljø. 

Kjenner ingen landegrenser

Miljødirektoratets ferske statusrapport viser at utslippene av mange av de prioriterte miljøgiftene er redusert betydelig de siste årene. Dette gjelder særlig stoffene vi har kjent gjennom lang tid.

Nedgangen skyldes strenge utslippskrav og reguleringer, krav til avfallsbehandling og oppryddingstiltak.

– Men det er behov for flere tiltak og mer kunnskap for at utslippene fortsatt skal gå ned.  Vi vet blant annet at miljøgifter reiser langt. De slippes ut i andre land og havner i oss via luft og vann eller gjennom produkter vi importerer, forteller Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

Dette utgjør den største kilden til utslipp av mange av de kjente miljøgiftene i Norge i dag.

– Det er derfor helt nødvendig å arbeide både nasjonalt og internasjonalt med å redusere bruk og utslipp av verstingstoffene, sier miljødirektør Ellen Hambro.

Internasjonale reguleringer

Bruk av helse- og miljøfarlige stoffer begrenses blant annet gjennom det europeiske kjemikalieregelverket REACH og globale konvensjoner. Norge deltar aktivt i dette arbeidet, men det tar tid. 

Kunnskapen vi har fått fra overvåkingen vi gjør, har vært helt sentral for å presse frem strengere reguleringer. Overvåkingen gir oss beviser for at miljøgiftene spres over lange avstander, brytes langsomt ned og hoper seg opp i næringskjeden. Til slutt kan de ende opp i oss mennesker.

– Norge var tidlig ute med et nasjonalt forbud mot kvikksølv, og vi har i flere år arbeidet hardt for å få til en global kvikksølvavtale. Minamatakonvensjonen, som en rekke land nå har undertegnet, er et stort skritt på vei for å redusere bruk og utslipp av kvikksølv, sier Ellen Hambro.

Miljødirektoratet prioriterer blant annet å få bort miljøgifter i forbrukerprodukter. Norge har lenge vært en pådriver internasjonalt for å forby bruk av bromerte flammehemmere, og fra 1. juni i år innførte vi et særnasjonalt forbud mot et perfluorert stoff, PFOA.

– Men det holder ikke at vi forbyr dette bare i Norge. Derfor jobber vi parallelt med et forbud mot PFOA i EU i samarbeid med tyske myndigheter. Det er forventet at forslaget skal være klart vinteren 2014/2015, sier Ellen Hambro.

Industriens ansvar

Et stort problem er at det stadig tas i bruk nye kjemikalier. Det europeiske kjemikalieregelverk REACH skal sikre at vi har god kunnskap om stoffenes egenskaper og risiko. Innen 2018 skal de som importerer eller produserer mer enn ett tonn av et stoff til Europa, ha registrert det i REACH.

– Vi ser dessverre mye mangelfull dokumentasjon ved denne registreringen. Det er svært viktig at næringslivet tar dette ansvaret alvorlig. Vi ser også at når et stoff blir regulert kan et lignende stoff i samme stoffgruppe tas i bruk i stedet. Flere av disse vet vi lite om. Det er industriens ansvar å få frem ny kunnskap og sikre at verstingstoffene ikke erstattes med nye verstingstoffer, sier Ellen Hambro. 

Relaterte lenker

Kontakt

sjefingeniør Pia Linda Sørensen
produktseksjonen
telefon: 91515687

Tema