Bruken av miljøskadelige lusemidler må reduseres

Oppdrettsnæringens bruk av to lakselusmidler som kan forårsake alvorlige miljøskader, økte kraftig fra 2011 til 2012. Myndighetene er enige om at bruken må reduseres og vil nedsette en arbeidsgruppe for å finne tiltak som kan begrense bruken av disse stoffene.


Må reduseres: Fiskeoppdretternes bruk av to miljøskadelige lakselusmidler økte kraftig fra 2011 til 2012. Foto: Klif

Økt bruk av flubenzuroner

  • Folkehelseinstituttet publiserer hvert år en statistikk over bruken av antibakterielle midler, midler mot lakselus, innvollsorm og sopp, samt bedøvelsesmidler, i norsk fiskeoppdrett.
  • Fra 2010 til 2011 gikk bruken av flubenzuroner kraftig ned, men i 2012 er bruken nesten tilbake på 2010-nivå. Bruken av diflubenzuron økte fra 704 kg i 2011 til 1 611 kg i 2012, mens teflubenzuron økte fra 26 kg til 751 kg.
  • Flubenzuroner er legemidler som blir brukt mot lakselus. Stoffene tilsettes fiskefôret og tas opp i fiskens blod. Stoffene har effekt på lakselusa ved at den hemmer skallskiftet.
  • Miljøproblemet oppstår når lusemidlene spres til vann og sjøbunn via avføring fra oppdrettsfisken og rester av fiskefôret, slik at krepsdyr i naturen blir utsatt for de samme giftvirkningene som lakselusa.
Folkehelseinstituttets legemiddelstatistikk viser at oppdrettsnæringens bruk av de miljøskadelige lakselusmidlene diflubenzuron og teflubenzuron økte kraftig fra 2011 til 2012. Bruken av diflubenzuron er mer enn doblet fra 2011, mens bruken av teflubenzuron har økt fra 26 til 751 kilo.

Fiskeridirektoratet kunngjorde tirsdag at de vil etablere en arbeidsgruppe med relevante myndigheter, for å diskutere mulige tiltak for å redusere bruken av lusemidlene.

Bruken må reduseres

– Så sent som i januar kom det en rapport som bekrefter at disse lakselusmidlene sprer seg i miljøet rundt oppdrettsanleggene hvor de brukes, og at de kan skade ulike krepsdyr. Det er bekymringsfullt at oppdrettsnæringen nå bruker store mengder av dem. Nå må alle steiner snus for å finne de rette tiltakene, slik at bruken av stoffene blir redusert, sier Ellen Hambro, direktør for Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif).

Klif ser det som et dilemma at lusemidlene er viktige for å ta vare på fiskehelse og beskytte vill laksefisk mot lusesmitte, samtidig som midlene er en trussel mot andre krepsdyr i sjøen.

– Dette er et problem som berører ansvarsområdet til flere myndigheter, og som oppdrettsnæringen ikke klarer å løse alene. Derfor er det positivt at en arbeidsgruppe med medlemmer fra alle involverte myndigheter nå skal vurdere bruken og foreslå konkrete tiltak, sier Ellen Hambro.

Myndighetenes ansvar

Det er i alt fem myndigheter som er involvert. Diflu- og teflubenzuron er godkjent av Statens legemiddelverk. Mattilsynet skal ivareta fiskehelse og fiskevelferd og har retningslinjer for hvordan parasitten skal bekjempes. Direktoratet for naturforvaltning har ansvaret for de ville laksebestandene i Norge.

Klif kan stille krav til utslipp av kjemikalier gjennom eksempelvis vilkår i tillatelser. Lusemidlene er imidlertid regulert gjennom et harmonisert EU-regelverk for legemidler, og det gjør det vanskelig å forby stoffene nasjonalt.

Fiskeridirektoratet har ansvar gjennom akvakulturloven for å ivareta dyr både innenfor og utenfor merdene. I tillegg til at Fiskeridirektoratet vil opprette en arbeidsgruppe sammen med Klif og de andre berørte myndighetene, inviterer direktoratet fôrprodusentene til møte for å diskutere hvordan bruken av lakselusmidler kan begrenses.

Lakselus er et stort problem

Lakselus er et stort problem med hensyn til fiskehelse og dyrevelferd i oppdrettsanleggene, og kan i tillegg smitte den ville laksefisken. Behandling med bruk av lusemidler er blitt nødvendig for å holde lusenivået i oppdrettsanleggene nede.

Diflubenzuron og teflubenzuron brukes blant annet i oppdrettsanlegg hvor lakselusa er blitt resistente mot andre lusemidler.

Økt kunnskap om miljøeffektene

I 2011 publiserte Klif en rapport som påviste de to lakselusmidlene i så høye konsentrasjoner rundt oppdrettsanlegg at de kunne true krepsdyr som krabber og reker. I januar i år kom en ny rapport fra Havforskningsinstuttet og Nifes hvor det ble påvist større spredning av stoffene og høyere konsentrasjoner i villfisk, krepsdyr, sedimenter og bunnfauna enn tidligere antatt  rundt et oppdrettsanlegg som ble behandlet med flubenzuroner.

Resultatene bekreftet Klifs undersøkelse fra 2011. Samtidig ble det funnet dødelighet og alvorlige senskader på hummeryngel i et lukket forsøk der de ble utsatt for høye konsentrasjoner av lusemidler.

Relaterte lenker

Tema