Kommentarer til forurensningsforskriftens kapittel 20: Levering og mottak av avfall og lasterester fra skip

Til § 20-1 Formål
Kapittel 20 i forurensningsforskriften har som formål å verne det ytre miljø ved å sikre at mottaksordningene for avfall i norske havner fungerer tilfredsstillende i forhold til skipsfartens behov for å levere avfall. Formålet er også å sikre at skip leverer sitt avfall til mottaksordninger på land gjennom leveringsplikt, og ved å utforme avgiftssystemet slik at skip ikke lenger har økonomiske grunner til å slippe ut avfall i havmiljø.

Til § 20-2 Virkeområde
Bestemmelsene gjelder for alle norske og utenlandske skip, herunder fiskefartøy og fritidsbåter, som anløper norske havner. Unntatt fra regelverket er krigsskip, militære hjelpefartøy eller andre skip som eies eller drives av den norske eller av en utenlandsk stat. Begrepet "skip" i forskriften har et videre virkeområde enn hva som gjelder i alminnelig dagligtale.

Bokstav c viser til at norske skip har meldeplikt og leveringsplikt også når de anløper en havn innenfor EØS-området.

EU-direktivet som det norske regelverket bygger på, skiller ikke mellom store og små havner, private eller offentlige, eller hvilken aktivitet eller formål havnene har. Dette innebærer at alle havner, også små private brygger og kaier som er utstyrt med innretninger og utstyr som gjør det mulig å motta et skip, jf. definisjonen av "havn" i forskriftens § 20-3, kan være omfattet av regelverket og kravet om å utarbeide avfallsplaner. European Maritime Safety Agency (EMSA) publiserte i november 2016 en teknisk anbefaling der det blant annet beskrives når en havn likevel ikke trenger avfallsplan. Anbefalingen oppgir at følgende type havn ikke trenger avfallsplan;

"A Waste Reception Handling (WRH) Plan will not be needed for facilities/piers/moorings/landing places for recreational craft that are integral to private coastal properties and are used solely for recreational and non-business purposes by the owner of that property."

Til § 20-3 Definisjoner
Bestemmelsene er basert på "Den internasjonale konvensjon om hindring av forurensning fra skip" (MARPOL 73/78) med senere endringer. Konvensjonen fastsetter hvilke former for avfall det er forbudt å slippe ut i havmiljø, og sier at det skal finnes tilstrekkelige mottaksanlegg i havner. I EU-direktivet er det presisert at avfall fra skip og lasterester betraktes som avfall i henhold til art. 1 bokstav a i direktiv 75/442/EØF av 15. juli 1975 om avfall, altså at det som følger av europeisk og norsk avfallsregelverk.

Havneansvarlig er den som driver havnen. Dersom ingen anses for å drive havnen, er eier av havnen å anse som ansvarlig. Havnen kan drives av eier, leietaker, virksomhet, kommune eller flere i et fellesskap som f. eks. en båtforening. Det er ikke uvanlig at flere havner samarbeider om f. eks. drivstoffanlegg, eller at det er ulike typer havner i ett og samme havneområde. Under slike forhold kan det være hensiktsmessig å utarbeide en felles avfallsplan.

Til § 20-5 Etablering og drift av mottaksordninger
Bestemmelsen fastslår plikten til å sørge for etablering og drift av mottaksordninger for avfall og lasterester i havn. Mottaksordningene skal være tilstrekkelige. Det innebærer at de skal tilpasses behovet hos de skipene som normalt benytter havnen.

En småbåthavn skal f. eks. være innrettet slik at den vil kunne tilfredsstille behovet for levering av avfall fra fritidsbåter.

I alle havner, hvor det er behov for å levere oljeavfall, skal det f. eks. være mottaksordninger for fast oljeholdig avfall, oljeholdig slam, spillolje (brukte smøreoljer), oljeholdig lensevann, samt for blandinger av olje og andre stoffer.
I havner hvor:

a) skip som er innrettet til å transportere, eller som transporterer olje i bulk (oljetankskip), laster eller losser olje,
b) det er reparasjonsverksted for skip eller tankrenseanlegg,
c) skip, som har transportert olje i bulk, laster annet enn olje
d) skip, som har lov til å benytte bunkerstanker til ballast, anløper
skal det være mottaksordninger for oljeblandet ballast- og tankvaskevann (lasterester). Mottaksordninger for havner som har anlegg som nevnt i bokstav b skal i nødvendig utstrekning også omfatte behandlingsanlegg for separering av vann og olje.

I følgende havner skal det også være mottaksordninger for rester etter skadelige, flytende stoffer (lasterester):
a) laste- og lossehavner eller -plasser for slike stoffer,
b) reparasjonsverksteder eller tankrenseanlegg som benyttes til skip som er innrettet til å transportere, eller som transporterer skadelige, flytende stoffer i bulk (kjemikalietankskip).

For øvrig skal det etter behov være mottaksanlegg for levering av kloakk og avfall. Behovet for å levere kloakk vil avhenge av utslippsreglene for kloakk. Dette reguleres i dag av forurensningsforskriften kapittel 23 - Hindring av forurensning ved kloakkutslipp fra skip. Hovedregelen er at utslipp innenfor en avstand av 300 meter fra land er forbudt, men kommunene kan stille strengere krav. Norge følger reglene i vedlegg IV til MARPOL 73/78.

I kapittel 20 brukes ordet avfall for det som i MARPOL vedlegg V omtales som «garbage», søppel. Avfall omfatter alle typer avfall som genereres ved normal drift av skip, unntatt fersk fisk og deler derav, og unntatt de stoffene som omfattes av MARPOLs andre definisjoner, dvs. «olje» (vedlegg I), «skadelige flytende stoffer» (vedlegg II) og «kloakk» (vedlegg IV). Begrepet utgjør dermed en restkategori og vil således kunne omfatte forskjellige typer av både husholdningsavfall og farlig avfall slik disse defineres i forurensningsloven kapitel 5. Begrepet «avfall» omfatter også ozon-nedbrytende stoffer, rester etter eksosrensing og avfall som er fisket opp fra sjøen mens skipet er i drift.

Mottaksordninger skal i nødvendig utstrekning ha tilkoblingsmuligheter til skipenes uttømmingsrør. Tilkoblingenes flenser skal være i henhold til MARPOLs standarddimensjoner. Mottaksordningene skal i nødvendig utstrekning ha utstyr som muliggjør utpumping av rester fra lastetanker («stripping»), uten at slike rester renner tilbake til skipet. MARPOLs standarddimensjoner er tilgjengelige hos Sjøfartsdirektoratet.

Til § 20-6 Avfallsplaner og rapportering
I vedlegg I til kapitel 20 fremgår hva som skal og hva som bør inngå i en avfallsplan.

Kystkommunene fikk gjennom endringen av 3. oktober 2013, et særlig ansvar for å utarbeide oversikter over alle havner i egen kommune og oversende disse til fylkesmannen. Kommunen skal også i samråd med berørte parter, lage en felles avfallsplan for havner som hovedsakelig mottar avfall fra fritidsbåter, som småbåthavner, brygger o.l. Ved etablering av felles avfallsplan må de havneansvarlige bidra med nødvendige opplysninger. Havneansvarlige som ikke bidrar med opplysninger, må utarbeide egen avfallsplan.

For øvrige havner er det havneansvarlig som har ansvaret for utarbeidelse av avfallsplan. Men flere havner kan gå sammen om en avfallsplan om det er hensiktsmessig og funksjonelt både for havnene og anløpende skip.

Som følge av endringen i 2013, skulle havnene oversende avfallsplaner til fylkesmannen innen 1. juli 2014 for godkjenning. En godkjent avfallsplan er gyldig i tre år, men havnen skal fortløpende oppdatere avfallsplanen hvis det gjennomføres endringer i hvordan avfall mottas, håndteres eller behandles. Vesentlige endringer i driften av havnen, vil utløse krav om re-godkjenning av avfallsplanen også før treårsperioden utløper. Senest tre måneder før godkjenningen utløper skal planen oversendes fylkesmannen for re-godkjenning.

Avfallsplanen skal først og fremst være et praktisk verktøy for å planlegge mottak og håndtering av avfall i havnen etter havnens og skipenes behov. Derfor skal planen beskrive hvordan forholdene er lagt til rette for skipenes levering av avfall og hvordan avfallet håndteres forsvarlig på land. Planen skal utarbeides i samråd med berørte parter. I avfallsplaner utarbeidet for flere havner i et kaiområde eller i en region skal hensiktsmessigheten for anløpende skip være beskrevet og tilgangen til mottaksanlegg spesifisert for den enkelte havn.

Til § 20- 7 Meldeplikt
Skipene skal melde inn mengden avfall de vil levere gjennom meldingstjenesten SafeSeaNet Norway. Meldeplikten har til hensikt både å lette kontrollen med skipets leveringsplikt, og å bedre tilgjengeligheten av mottaksordningene i havn. Opplysningene i meldingen kan brukes både til å vurdere behovet for kontroll/tilsyn, og til å sørge for at tilfredsstillende mottaksordninger (f.eks. en tankbil) er på plass når skipet anløper.

Fritidsbåter godkjent for høyst 12 personer, fiskefartøy og rutegående skip er unntatt fra plikten til å gi melding om levering av avfall og lasterester. Unntaket for rutegående skip må imidlertid forstås slik at dersom et skip i fast rute ønsker å levere avfall i en annen havn enn det normalt gjør, må de gi melding på lik linje med andre skip. Når det gjelder skip med hyppige anløp og ved anløp til havner hvor det ikke betales kaiavgift, er det tilstrekkelig at melding gis til betjente havner hvor avfall skal leveres.

For kjøkken- og matavfall fra transportmidler i internasjonal trafikk er det særskilte krav til håndtering. Mer om regelverket for animalske biprodukter hos Mattilsynet.

Det er Sjøfartsdirektoratet som har ansvaret for å følge opp bestemmelsen om skipenes meldeplikt til SafeSeaNet Norway.

Til § 20-8 Havnens plikt til å varsle Sjøfartsdirektoratet
Etter forskriftsendringen av 25. oktober 2016 har havneansvarliges plikt til å videresende mottatt melding om levering av avfall og lasterester til Sjøfartsdirektoratet falt bort. Havneansvarlig plikter å umiddelbart å varsle Sjøfartsdirektoratet gjennom meldingstjenesten SafeSeaNet Norway når det oppdages at et skip ikke leverer avfall i samsvar med meldingen etter § 20-7.

Hensikten med varslingsplikten er å bidra til at Sjøfartsdirektoratet kan gjennomføre nødvendig kontroll og tilsyn med skipenes overholdelse av regelverket.

Til § 20-9 Avfallsgebyrer
Alle skip skal i utgangspunktet betale et generelt avfallsgebyr til havneansvarlig. Det generelle gebyret skal betales uavhengig av om og hvor mye avfall som faktisk leveres. I EU-direktivet og det internasjonale regelverket (MARPOL) omtales dette som «no special fee». Alle omkostninger forbundet med mottaksordningene og den videre håndteringen av avfallet, herunder administrasjon, skal dekkes gjennom dette gebyret.

Gebyr for lasterester betales i henhold til mengde og type som faktisk leveres.

Fiskebåter og fritidsbåter som har tillatelse til å frakte inntil 12 passasjerer er unntatt fra plikten til å betale et generelt avfallsgebyr. Unntaket gjelder bare dersom de ikke må betale annen avgift eller gebyr i havnen (havneavgift eller annen avgift for leie av kaiplass). Fritidsbåter som ikke betaler et generelt avfallsgebyr ved anløp kan avkreves betaling ved levering av avfall.

Gebyrets størrelse skal fastsettes av havneansvarlig og skal stå i forhold til de kostnadene som er forbundet med mottak av avfall fra skip som normalt anløper i havnen. Dette innebærer at det bl.a. må tas hensyn til hvor mye, når og hvilke typer avfall som kan forventes fra skipene.

Tredje ledd sier at gebyret skal differensieres i forhold til hva slags mottaksordninger som finnes i havnen. Meningen er at havnen skal ta et gebyr som avspeiler kostandene for de mottaksordninger som man har.

I fjerde ledd fremgår det at havnene står fritt til å utforme sitt innkrevingssystem ut fra hva de finner hensiktsmessig. Skip som regelmessig anløper havnen, kan f.eks. ha ønske om et årsgebyr, mens skip som anløper havnen av og til, trolig vil foretrekke å betale fra gang til gang. En bør her merke seg at bortfall av gebyr etter § 20-11 siste ledd bokstav a, normalt bare kan skje dersom skipet kan fremvise en leveringsavtale til en annen havn. Ansvaret for betalingen av gebyr ligger primært på skipets fører, men også andre som har påtatt seg ansvar for skipets drift, har et ansvar for at gebyret betales.

Tilleggsgebyr kan innkreves i spesielle tilfeller som omtales i siste ledd i § 20-10. Da et tilleggsgebyr vil virke negativt overfor ønsket om å levere, er det viktig at et slikt gebyr bare ilegges i helt spesielle tilfeller, f.eks. når det leveres spesielt store mengder avfall som vil medføre betydelig økte kostnader.

Til § 20-10 Beregning av gebyret
Når det gjelder lasterester, skal gebyret beregnes i henhold til de mengdene som faktisk leveres.

Ved beregning av gebyr for annet avfall, må det i tillegg til de reglene som står oppstilt her, tas hensyn til hvor mye og hvilke typer avfall som kan forventes fra de skip som anløper havnen.

I bestemmelsene er det lagt vekt på å utforme kriteriene slik at gebyrene skal oppfattes som rimelige (rettferdige), og at kriteriene skal være enkle å fastslå og praktisere for havnen.

En bør i forbindelse med fastsettelsen av avfallsgebyr være oppmerksom på § 20-11, som gir fradrag i eller bortfall av gebyr for noen skip (se nedenfor).

Et tilleggsgebyr skal fastsettes som et prosentvis tillegg. Manglende overholdelse av meldeplikt som medfører merkostnader for havnen og levering av særdeles store mengder avfall kan gi grunnlag for tilleggsavgift.

Til § 20-11 Fradrag i eller bortfall av gebyr
Bestemmelsen beskriver de tilfellene som gir rett til fradrag eller bortfall av gebyr. En forutsetning for at man skal få redusert gebyr er at man kan dokumentere at miljøtiltak om bord, på en ikke uvesentlig måte bidrar til at avfallsmengden reduseres eller at håndteringen av avfallet blir rimeligere på land. Størrelsen på fradragene fastsettes av havneansvarlig, og det anbefales prosentvise fradrag.

Rutegående skip og andre skip med hyppige anløp, med avtaler om avfallslevering ved enkelte av havnene de anløper kan gi frafall eller redusert gebyr for havner som ikke eller i liten grad mottar avfall fra slike skip.

«Særlige hensyn» som grunnlag for bortfall av gebyr, forutsetter helt spesielle tilfelle, f.eks. når et skip søker nødhavn, eller andre tilfeller hvor skipet heller ikke avkreves andre gebyrer.

Til § 20-12 Tilsyn
Tilsynsmyndighet overfor skipene er lagt til Sjøfartsdirektoratet og vil skje i henhold til skipssikkerhetslovens (lov av 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet) ordinære regler. Inspeksjoner av utenlandske skip skal foretas i samsvar med direktiv 95/21/EF (Port State Control) som er gjennomført i loven og i forskrift av 30. desember 2010 nr. 1849 om kontroll med fremmede skip og flyttbare innretninger i norske havner m.v.

Tilsynsmyndighet overfor havnene er fylkesmannen, med unntak av tilsyn med plikten til å varsle til Sjøfartsdirektoratet etter § 20-8.