Reinsbukk i solnedgang. Foto: Kim Abel, naturarkivet.no

Artsforvaltning

Naturmangfoldlovens kapittel III inneholder regler om forvaltning av alle arter. I tillegg til regler om uttak av vilt (pattedyr, fugl, krypdyr og amfibier), lakse- og innlandsfisk, planter, sopp og lav, samt virvelløse dyr, inneholder kapitlet særskilte bevaringstiltak for alle arter, også marine.

Forvaltningsprinsipp

Paragraf 15 første ledd fastsetter et generelt forvaltningsprinsipp om at høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. For vilt er dette en videreføring av fredningsprinsippet som ble innført med viltloven av 1981. Adgangen til å høste vilt og lakse- og innlandsfisk (altså jakt og fiske) er regulert i viltloven og lakse- og innlandsfiskloven, jf. § 16. Når det gjelder virvelløse dyr, er uttak tillatt så lenge dette ikke truer bestanden i området, jf. § 20 første ledd bokstav c.

Paragraf 15 første ledd bestemmer videre at unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi skal unngås. Bestemmelsen gjelder sammen med dyrevelferdlovens bestemmelser om human behandling av dyr, som blant annet gjør det straffbart å være voldelig mot dyr (dyrevelferdloven § 14).

Når det gjelder høsting eller annet uttak av viltlevende planter og sopp, har loven motsatt utgangspunkt; dette er tillatt, så langt det ikke truer overlevelsen av den aktuelle bestanden eller det er fastsatt forbud/begrensninger i lov eller vedtak med hjemmel i lov, jf. § 15 andre ledd. Dersom bestanden av en bestemt plante eller sopp er så sårbar at høsting bør begrenses, kan det gis forskrifter om dette, jf. § 21 tredje ledd.

Reglene i § 15 første og andre ledd er ikke til hinder for lovlig ferdsel, landbruksvirksomhet eller annen virksomhet som skjer i samsvar med aktsomhetsplikten i § 6 , jf. § 15 tredje ledd. For eksempel vil både hogst og innhøsting av gress og korn kunne innebære at dyr blir drept eller skadd, eller at reir og hi blir ødelagt. Så lenge dette skjer i samsvar med aktsomhetsplikten (gjør det som er rimelig for å unngå skade), vil det være lovlig selv om det medfører en viss påvirkning eller skade på naturmangfoldet.

Høsting og utnyttelse av marine organismer reguleres av havressursloven.

Høsting av vilt og lakse- og innlandsfisk

I tillegg til forvaltningsprinsippet, fastsetter kapittel tre generelle retningslinjer for myndighetens vurdering av om høsting av vilt og lakse- og innlandsfisk skal tillates eller ikke, i hvilket omfang og på hvilken måte. Tillatelse til jakt og fiske, kvoter og høstingsmetoder med mer, fastsettes midlertid med hjemmel i viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven, jf. § 16 første og andre ledd.

Høsting kan bare tillates når best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd, jf. § 16 tredje ledd. Ved avgjørelsen om å tillate høsting skal det videre legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkningen høsting kan ha på naturmangfoldet for øvrig. Det skal også legges vekt på artens betydning for næring, rekreasjon, høstingstradisjoner og eventuell skade arten gjør, jf § 16 fjerde ledd. Disse generelle retningslinjene, suppleres av de alminnelige prinsippene i naturmangfoldloven kapittel II. 

Adgangen til høsting og annet uttak av vilt er altså regulert av viltloven med forskrifter. Størst praktisk betydning har forskrift om forvaltning av hjortevilt, forskrift om jakttider og forskrift om utøvelse av jakt og fangst. Retten til å drive jakt og fangst tilhører grunneieren jf. viltloven § 27. Forvaltningen av rovvilt er regulert i en egen forskrift av 18. mars 2005 nr. 242. Uttak av de store rovviltartene (jerv, gaupe, ulv og bjørn) foregår etter ulike regler, inkludert lisensfelling og kvotejakt (gaupe), eller ved skadefelling. Formålet med rovviltforskriften er på den ene siden å sikre bærekraftige bestander av de truede rovviltartene, på den annen side å beskytte næringsinteresser (beitedyr).

Adgangen til høsting og annet uttak av lakse- og innlandsfisk er på tilsvarende måte regulert i lakse- og innlandsfiskeloven. Retten til fiske er på samme måte som for jakt i utgangspunktet en enerett for grunneier. Loven med forskrifter gir en rekke bestemmelser om hvordan fiskeressursene skal forvaltes, gjøres tilgjengelig for allmennheten, og hvordan fisket skal skje (metoder, redskaper, fisketider mv.).

Alminnelige regler om annet uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk - nødvergebestemmelsen

Kapittel tre har enkelte særbestemmelser om uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk. Når vilkåret er oppfylt, kan uttak skje uten at det er nødvendig å innhente tillatelse fra myndighetene først.                                                            

Etter § 17 første ledd kan smågnagere, krypdyr og lakse- og innlandsfisk avlives dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom. Bruk av rottefeller eller rottegift i tettbygde strøk er tillatt med hjemmel i denne bestemmelsen.

Etter § 17 andre ledd kan vilt avlives når det er påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan også avlive vilt ved direkte angrep på bufe, tamrein, gris og fjørfe. Dette er den såkalte nødvergebestemmelsen, som i hovedsak retter seg mot de store rovdyrene bjørn, ulv, jerv og gaupe, samt store rovfugler. Avlivning eller forsøk på avlivning av vilt i nødverge skal meldes til politiet straks.

Det er også tillatt å avlive dyr for å hindre at de lider unødig og for å bekjempe smittsomme sykdommer som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser. Dette skal gjøres i samsvar med dyrevelferdsloven og matloven, jf. § 17 femte ledd.

I § 17a er det gitt egne bestemmelser om nødverge i rovdyrsikkert hegn. I slike tilfeller kan eieren, eller den som opptrer på vegne av eieren, avlive rovdyr som er innenfor hegnet når det er påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på produksjonsdyr eller hund. Hegnet må tilfredsstille de kravene som stilles til rovdyrsikkert hegn som er fastsatt av myndighetene. Myndighetene skal straks varsles når det er mistanke om rovdyr innenfor slike hegn, og avlivning og forsøk på avlivning skal straks meldes til politiet.

Annet uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk etter vurdering av myndighetene

Det kan ved forskrift og enkeltvedtak gis tillatelse til uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk i følgende tilfelle, jf. § 18:

a) for å beskytte naturlig forekommende planter, dyr og økosystemer,
b) for å avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom,
c) for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig
    betydning,
d) for innfanging til gjenoppbygging av bestander,
e) for innfanging til lovlig oppdrettsvirksomhet,
f) for forskning, undervisning eller taksonomisk virksomhet, eller
g) som er fremmede organismer.
Alternativ b vil dekke skadeforebyggende tiltak utover det som er direkte tillatt etter § 17. Når det gjelder vilt, er følgende forskrifter hjemlet i § 18:
  • forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt
  • forskrift 1. september 1997 nr. 1000 om felling av viltarter som gjør skade eller vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon
  • forskrift 14. mars 2003 nr. 349 om innfangning og innsamling av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål

Forskrift 26. juni 2009 nr. 851 om fiske etter innlandsfisk mv. og fangst av kreps gir i § 5 Direktoratet for naturforvaltning adgang til å tillate uttak av fisk i samsvar med § 18.

Erstatning for tap og følgekostnader ved rovviltangrep

Paragraf 19 er en ren videreføring av viltloven § 12a, som gir husdyreier krav på full erstatning fra staten ved tap av husdyr til fredet rovvilt. De nærmere vilkårene for å få rett til erstatning og om utmålingen av erstatningen er fastsatt i forskrift.

Uttak av virvelløse dyr

Forvaltningsprinsippet i § 15 første ledd fastsetter at uttak av naturlig viltlevende dyr, herunder virvelløse dyr, skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Etter § 20 er det fri adgang til å utta virvelløse dyr når det ikke truer bestanden i området. Det er også tillatt å avlive virvelløse dyr som er til plage eller skade eller som er fremmede.

Uttaksadgangen kan imidlertid begrenses ved forskrift eller enkeltvedtak. Dette kan være aktuelt hvis en art har en bestandsutvikling i strid med forvaltningsmålet i § 5, jf. § 20 tredje ledd.

Høsting og annen utnyttelse av marine viltlevende virvelløse dyr reguleres av havressursloven.

Uttak av planter og sopp

Forvaltningsprinsippet i § 15 andre ledd fastsetter at det er fri adgang til å plukke og høste planter og sopp (til hvilket som helst formål) så lenge det ikke truer bestanden av den aktuelle arten. Etter § 21 kan planter og sopp fjernes for å avverge skade på menneskers eller dyrs helse, på avling, skog eller annen eiendom, for å fjerne fremmede organismer eller for å ivareta viktige samfunnsinteresser, uavhengig av begrensningen i § 15. Myndighetene kan iverksette tiltak på privates eiendom for å avverge skade som nevnt og uttak for å beskytte naturlig forekommende arter og økosystemer.

Uttaksadgangen kan begrenses ved forskrift eller enkeltvedtak hvis en art for eksempel har en bestandsutvikling i strid med forvaltningsmålet i § 5, jf. § 21 tredje ledd.

Høsting og annen utnyttelse av marine viltlevende planter og sopp reguleres av havressursloven.

Ferdselsregulering i utmark

Med hjemmel i § 22 kan det gis forskrifter om gjennomføring av større arrangement i utmark, naturstudier, fotografering og for fredselsformer som i særlig grad kan være skadelig, for å hindre skade eller ulempe for planter eller dyr. Det er pr. 1.1.2012 ikke gitt slik forskrift.

Prioriterte arter

Naturmangfoldloven har etablert en ny ordning med prioriterte arter, jf. §§ 23 og 24. Prioritering av en art er et særskilt bevaringstiltak som særlig tar sikte på å verne truete arter, herunder marine.  Reglene erstatter tidligere artsfredning etter naturvernloven, men favner videre enn dette. I tillegg til vern mot uttak og annen direkte skade eller ødeleggelse, gir ordningen arten beskyttelse mot mer indirekte påvirkningsfaktorer. I tillegg kan det gis beskyttelse av artens økologiske funksjonsområder.

Tidligere forskrifter om fredning av arter er videreført: forskrift 21. desember 2001 nr. 1525 om fredning av truede arter omfatter fredning av 44 karplanter, 8 mosearter og 12 arter av virvelløse dyr.

Kriterier for utvelgelse og følger av prioritering

Etter § 23 skal det ved avgjørelsen av om en art skal prioriteres legges vesentlig vekt på følgende forhold:

  • arten har en bestandssituasjon eller bestandsutvikling som strider mot forvaltningsmålet for arter i § 5
  • Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på den (ansvarsart) eller
  • det er internasjonale forpliktelser knyttet til arten

Når en art prioriteres skjer dette gjennom en forskrift vedtatt av Kongen i statsråd. I tillegg til å angi hvilken arter som prioriteres, skal forskriften spesifisere hva prioriteringen innebærer. Loven skisserer tre tiltak som kan iverksettes i forbindelse med at en art prioriteres:

  • Forbud mot enhver form for uttak, skade eller ødeleggelse.
  • Beskyttelse av økologiske funksjonsområder av mindre omfang.
  • Krav om å klarlegge følger av planlagte inngrep i funksjonsområder.

Et forbud mot uttak, skade eller ødeleggelse innebærer at adgangen til høsting og annet uttak som følger av de øvrige bestemmelsene om artsforvaltning i kapittel tre, ikke gjelder for den prioriterte arten. Forbudet retter seg mot både tilsiktet og utilsiktet uttak, skade og ødeleggelse. ”Ødeleggelse” er en vid formulering og omfatter handlinger som er egnet til å skade, forandre, tildekke, forstyrre eller på annen måte å forringe individer eller forekomster av en prioritert art.

Formålet med beskyttelse av viktige økologiske funksjonsområder er å beskytte områder som arten er særlig avhengig av i deler av eller hele sin livssyklus. Det kan dreie seg om hekkeplasser, hiområder, gyteplasser, kalvingsområder, samt viktige oppholds- eller hvileplasser. Det kan ikke fastsettes økologiske funksjonsområder i sjø. Reglene om økologiske funksjonsområder er regler om bærekraftig bruk og de skal ikke føre til en vesentlig vanskeliggjøring av eksisterende bruk i det aktuelle området. Forskriftene fastsetter hvilken bruk som er tillatt og hvilken bruk som ikke er tillatt i det økologiske funksjonsområdet.

Forvaltningsmyndigheten, normalt Fylkesmannen, kan inngå avtale med grunneier eller rettighetshaver om hvilke handlinger som skal være tillatt, og hvilke som ikke skal være tillatt. Medfører forskriften en vesentlig vanskeliggjøring av eksisterende bruk og et vesentlig tap, kan grunneier kreve at området vernes etter naturmangfoldloven kapittel V eller kreve at det gjøres unntak fra prioriteringen i det aktuelle området.

Handlingsplaner

Reglene skal normalt følges opp med en handlingsplan med tiltak for å sikre arten og funksjonsområdene. Handlingsplanen skal utarbeides av staten. Det er opprettet en tilskuddsordning hvor grunneiere, kommuner, organisasjoner og andre kan søke fylkesmannen om midler til for eksempel nødvendig skjøtsel av prioriterte arter og deres funksjonsområder. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt for en rekke kulturbetingede planter. I tillegg kan det være aktuelt å målrette bruk av sektorenes, inkludert landbruksforvaltningens, egne virkemidler og støtteordninger for å sikre en best mulig ivaretakelse av arter.

Ved kongelig resolusjon 20. mai 2011 ble det fastsatt forskrifter for de første åtte prioriterte artene, nemlig dragehode, dverggås, elvesandjeger, eremitt, honningblom, klippeblåvinge, rød skogfrue og svarthalespove. For artene dverggås, elvesandjeger, klippeblåvinge, rød skogfure og svarthalespove er det i forskriftene fastsatt bestemmelser om beskyttelse av artenes økologiske funksjonsområder.

Bevaring av særskilte bestander

I § 25 er det åpnet for totalfredning og andre tiltak for å bevare en særskilt bestand av en art for å bevare bestandens genetiske særtrekk. Med bestand menes en gruppe individer av samme art som lever innenfor et avgrenset område til samme tid, jf. § 3 bokstav b. Bestemmelsen kan bare brukes på bestemte bestander som antas å ha genetiske særtrekk. Det vil si at den genetiske sammensetningen på individene i bestanden skiller seg fra det som er typisk for arten ellers. Det er ikke noe vilkår for å anvende § 25 at arten eller bestanden står i fare for å forsvinne. Kongen i statsråd fastsetter vedtak om slik bevaring.

Handel, CITES

Kongen i statsråd kan etter § 26 gi forskrift for å gjennomføre konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES) eller andre internasjonale forpliktelser, eller for å bevare naturlig viltlevende arter. Forskrifter kan gi bestemmelser om inn- og utførsel, transport, omsetning og oppbevaring eller besittelse av levende eller død fauna/flora eller deler av dem. Forskrift 15. november 2002 til gjennomføring av CITES-konvensjonen er hjemlet blant annet i § 26.

Bevaringstiltak utenom leveområdet og for domestiserte arter

Dersom en art står i direkte fare for å bli utryddet, plikter myndighetene å vurdere bevaringstiltak utenfor leveområdet, jf. § 27. Om slike tiltak skal gjennomføres vil avhenge av om slik bevaring vil kunne bidra til artens overlevelse i naturen. Det er forutsatt at bevaringstiltak utenfor leveområdet aldri skal komme i stedet for bevaringstiltak i naturen, for eksempel prioritering av arten. Avlsprosjektet for fjellrev er et eksempel på bevaringstiltak utenfor leveområdet.

Kongen i statsråd kan også gi forskrifter om særskilte bevaringstiltak for domestiserte arter, jf. § 27. Slike forskrifter skal sikre forvaltningsmålet i § 5 tredje ledd for domestiserte arter.

Tjenester og verktøy

Tema

Relaterte lenker