Regelverket ved forvaltning av rovvilt

Regelverket ved forvaltning av rovvilt

Dagens forvaltning av våre rovviltarter gaupe, jerv, ulv, brunbjørn og kongeørn bygger på St.meld. nr. 15 (2003-2004) Rovvilt i norsk natur, Stortingets behandling av denne (Innst. S. nr. 174 (2003-2004) og rovviltforliket av 2011. Norge har også forpliktelser gjennom internasjonale miljøavtaler og konvensjoner. Bernkonvensjonen er den mest sentrale for norsk rovviltforvaltning.

Dagens politisk målsetting - både beitedyr og rovvilt

Dagens rovviltpolitikk har en todelt målsetting. Det skal sikres bærekraftige rovviltbestander, og en fortsatt aktiv og allsidig bruk av utmarksressursene og levende lokalsamfunn.

Det skal legges vekt på økt forutsigbarhet for alle som berøres av rovviltpolitikken, økt lokal aksept, reduserte tap av husdyr og tamrein, og økt alminneliggjøring av rovviltforvaltningen gjennom å åpne for felling av rovvilt når bestandssituasjonen tillater dette eller det er dokumentert skader på husdyr eller tamrein.

Forvaltningsmodell

Når Stortinget behandlet St.meld. nr. 15 (2003-2004), ble det også fastsatt grenser for åtte forvaltningsregioner for rovvilt. Grensene for forvaltningsregionene følger fylkesgrenser og hver forvaltningsregion styres av en politisk valgt rovviltnemnd.

Innen hver forvaltningsregion for rovvilt er det den regionale rovviltnemnda som har ansvar for at bestandene av rovvilt opprettholdes på det nivå som Stortinget har fastsatt. Dersom bestandsmålet for den enkelte rovviltart ikke er oppnådd er det Miljødirektoratet som har ansvaret for forvaltningen.

Rovviltnemndene består av 5-6 medlemmer, som oppnevnes av Miljøverndepartementet etter forslag fra de berørte fylkeskommunene. For region 5, 6, 7 og 8 oppnevnes det i tillegg representanter fra Sametinget. Sekretariatet for rovviltnemnda er lagt til et fylkesmannsembete innenfor hver region. Fylkesmannen har en rådgivningsfunksjon overfor nemnda, i tillegg til at fylkesmannen utøver eget forvaltningsansvar innen rovviltforvaltningen.

Differensiert forvaltning

Forvaltningen må avveie og ivareta de ulike hensyn på en best mulig måte innenfor de rammer som følger av gjeldende lover og forskrifter. Ofte vil det være slik at ikke alle interesser kan ivaretas i samme område eller til samme tid. Forvaltningen må derfor være differensiert. Det innebærer at bruken av ulike tiltak og virkemidler må legges opp på en måte som så langt det er mulig differensierer mellom de ulike interesser i ulike geografiske områder.

Dette beskrives i forvaltningsplanen for hver region, og det er rovviltnemndene i hver region som er ansvarlig for å fastsette de konkrete retningslinjer for den geografiske arealdifferensieringen for regionen. Dette er nemndens grunnlag for å vurdere bruk av blant annet fellingsregimene og forebyggende og konfliktdempende tiltak.

Naturmangfoldloven

Stortinget vedtok ny naturmangfoldlov som trådte i kraft 1. juli 2009, lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold.

Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.

Naturmangfoldloven omfatter all natur og alle sektorer som forvalter natur eller som fatter beslutninger med konsekvenser for naturen. Loven erstatter den tidligere naturvernloven og deler av viltloven og laks- og innlandsfiskloven.

Kapittel to, som handler om alminnelige bestemmelser for bærekraftig bruk, skal samordne forvaltningen gjennom felles mål og prinsipper. Kapitlet fastsetter forvaltningsmål for arter, naturtyper og økosystemer, og det lovfester en rekke miljørettslige prinsipper, blant annet føre-var-prinsippet og prinsippet om økosystemforvaltning og samlet belastning.

Viltloven

Viltloven, lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt har som formål at viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven, slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.

Mange av bestemmelsene i den tidligere viltloven er opphevet i forbindelse med at naturmangfoldloven trådte i kraft 1. juli 2009, men de konkrete høstingsvedtakene treffes fortsatt med hjemmel i viltloven, innenfor de generelle rammene og prinsippene som naturmangfoldloven trekker opp.

Dette innebærer at bestemmelsene for når, hvor og hvordan det skal høstes reguleres i viltloven, mens både vilkårene, og de hensyn som skal vektlegges ved avgjørelsen om det kan høstes, er regulert i naturmangfoldloven.

Rovviltforskriften

Dagens forvaltning av gaupe, jerv, ulv, brunbjørn og kongeørn er regulert av forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt. Formålet med forskriften er å sikre en bærekraftig forvaltning av rovviltartene, innenfor en slik ramme at også hensyn til næringsutøvelse og andre samfunnsinteresser ivaretas. Forskriften definerer blant annet bestandsmålet for den enkelte rovviltart, hvilket ansvar forvaltningsmyndighetene har, og på hvilken måte det kan åpnes for felling av rovviltartene.

Internasjonale forpliktelser

Norge har som nasjon sluttet seg til et flertall internasjonale avtaler som helt eller delvis berører rovvilt. Gjennom disse forpliktelsene påtar vi oss å samarbeide med andre land for å oppnå de målsettinger som avtalene skal sikre.

For rovviltet er det likevel viktigst at vi i Norge, uavhengig av avtalene, har påtatt oss et selvstendig ansvar for alle arter, herunder også rovvilt. Vi har fredet artene lenge før vi undertegnet avtalene, og vi har etablert et nasjonalt lovverk som skal sikre at artene bevares på en bærekraftig måte.

Innenfor denne overordnede ramme, må vi selvsagt tilpasse forvaltningen til andre samfunnsinteresser, slik at forvaltningen fremstår som enhetlig. Det er derfor ikke slik at det er de internasjonale forpliktelsene som "tvinger" oss til å bevare rovvilt. Våre egne fredningsvedtak og senere etablering av Viltloven og Naturmangfoldloven er grunnleggende forutsetninger for vår forvaltningspraksis. Gjennom å delta i internasjonale fora, og undertegne avtalene, forplikter vi oss overfor andre land til å fortsette dette arbeidet.

Bernkonvensjonen

Bernkonvensjonen opererer med fire lister med ulike tiltak. På Bernkonvensjonens liste II skal dyrearter beskyttes mot fangst, jakt og innsamling av egg.

Bernkonvensjonen var i sin tid et viktig grunnlag for at speilvendingsprinsippet ble innført i europeisk naturforvaltning vedrørende jakt og fangst. Det vil si at alle virveldyr, unntatt fisk, er fredet med mindre det er fastsatt jakttider for dem.

Konvensjonen legger til grunn at hvert enkelt partsland har ansvar for å sikre levedyktige ville bestander av de artene som omfattes av liste II. Det gir blant annet føringer for norsk forvaltning av de store rovdyrartene.

Tjenester og verktøy

Tema

Relaterte lenker