Konflikter med måker

Måker som med høylytte skrik og skremmende stup beskytter sine reir og unger i hekketiden, oppleves av mange som plagsomme. Naturmangfoldloven og dyrevelferdsloven har bestemmelser som gir fuglene et vern i yngletiden, mens forskrift om felling av viltarter som gjør skade i enkelte tilfeller gir anledning til uttak av bestemte individ.

Til tross for at man i tettbygd strøk gjerne opplever at måkene stadig øker i antall, er virkeligheten en annen. Fiskemåke og hettemåke er i artsdatabankens rødliste for arter 2015 oppført i kategorien «nær truet» og «sårbar», mens krykkje har status som «sterkt truet». Årsaken er negativ bestandsutvikling.

Dårligere næringstilgang ved kysten og økt trykk fra rovdyr og -fugler har samtidig medført at flere måker nå velger å hekke i tettbygde områder. Reirene plasseres på alt fra blomsterkasser på balkonger til takutspring og parkeringsplasser, og når de voksne fuglene forsøker å beskytte eggene og ungene, oppleves de av mange som plagsomme og aggressive. Mange ønsker da å avlive fuglene eller å ødelegge eller fjerne reirene. Mangel på kunnskap både om lovverket og om hvilke tiltak som er effektive, fører hver sommer til at mange måker utsettes for hensynsløse og straffbare tiltak.

Naturmangfoldloven ivaretar artsmangfoldet

Ved lov av 19. juni 2009 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) ble det innført en generell aktsomhetsplikt for enhver for å unngå skade på naturmangfoldet. Etter bestemmelsen skal enhver «opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med forvaltningsmålet for arter i lovens § 5». Målet, som fremgår av naturmangfoldloven § 5, er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt, og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder.

Innholdet i aktsomhetsplikten vil blant annet avhenge av hvorvidt den aktuelle arten er utryddingstruet eller ikke. Det må utvises større grad av aktsomhet overfor truede arter enn overfor arter som ikke er truet. Overtredelse av aktsomhetsplikten er ikke straffesanksjonert, men kan gi grunnlag for forvaltningsmessige reaksjoner som pålegg om retting, tvangsmulkt eller miljøerstatning.

Skade på reir, egg og unger skal unngås

Naturmangfoldloven § 15 setter forbud mot å påføre unødig skade og lidelse på viltlevende dyr og deres reir, bo og hi. I tillegg til å beskytte voksne fugler og deres unger innebærer bestemmelsen at det er forbudt å skade eller ødelegge reir og egg. Forsøk på flytting av måkereir med egg eller unger vil som utgangspunkt være et brudd på bestemmelsen. Dersom reiret forsøkes flyttet så langt at det vil ha noen effekt for å hindre støy fra måkene, er sannsynligheten stor for at reiret blir ødelagt eller utsatt for rovdyr eller andre hekkende par, med den følge at måkene oppgir hekkingen.

Å dekke til egnede hekkeplasser på bygninger i god tid før hekkesesongen er i utgangspunktet ikke i strid med lovens § 15. En forutsetning for slik tildekking er at det ikke benyttes fiskegarn eller andre innretninger som fuglene kan sette seg fast i, og dermed bli påført unødig lidelse.

Tildekking av større ynglesteder, som fugleberg, hekkekolonier på holmer og lignende kan etter omstendighetene både være i strid med aktsomhetsplikten i § 6 og forbudet mot skade på reir i § 15. Dette er tiltak som flere ganger er forsøkt overfor kolonier av krykkje og hettemåker uten hell. Konsekvensen blir ofte at måkene, særlig krykkjene, isteden velger å hekke på bebyggelsen. Ved vurdering av hvorvidt slik tildekking er lovlig vil det særlig være avgjørende om kolonien er på bygning eller på et naturlig sted, om det er en truet art, om det er et enkelt par eller en koloni, og om hekkeplassen tas i bruk for første gang eller er benyttet i flere år.

Dyrevelferdsloven beskytter måkene

Lov av 19. juni 2009 om dyrevelferd (dyrevelferdsloven) skal fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Av lovens § 3 fremgår at «dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Bestemmelsen er straffesanksjonert, og forvaltningsmyndighet etter loven er Mattilsynet.

Bestemmelsen er dels overlappende med naturmangfoldloven § 15, som forbyr at dyr påføres unødig skade og lidelse. Ved flere tilfeller har bestemmelsen blitt overtrådt ved at hekkeplasser er forsøkt tildekket med fiskegarn som fuglene har satt seg fast i og dødd. Et eksempel på dette er forsøket på å fjerne krykkjene som tidligere hekket ved småbåthavna i Rørvik i Nord-Trøndelag. Etter at krykkjene ble fortrengt fra sitt naturlige hekkeberg ved småbåthavna, forsøkte de å finne seg nye hekkeplasser på bebyggelsen, men ble stadig jaget videre. Da en bygning ble tildekket med nylongarn for å forhindre hekking døde et tjuetalls fugler som følge av at de ble sittende fast. Den ansvarlige ble bøtelagt.

Begrenset adgang til felling etter skadefellingsforskriften

Forskrift av 1. september 1997 om felling av viltarter som gjør skade eller som vesentlig reduserer andre viltarters reproduksjon (skadefellingsforskriften) representerer et unntak fra ynglefredningsprinsippet. Forskriften skal praktiseres restriktivt, og det er et ufravikelig krav at skadeforebyggende tiltak i størst mulig grad skal forsøkes før det gis tillatelse til felling. Forskriften er for tiden under revisjon. Etter gjeldende forskrift pkt. II bokstav A er det kun anledning til felling av fiskemåke og hettemåke når disse gjør «skade». Skaden skal ha oppstått i inneværende sesong, og i et omfang som er av vesentlig økonomisk betydning for den skadelidte, eller som vil få tilsvarende betydning dersom skaden fortsetter.

Det eller de skadegjørende individ må kunne identifiseres. Det er ikke anledning til å benytte skadefelling som et bestandsregulerende virkemiddel. Bestandsregulering skal primært skje gjennom ordinær jakt, men på grunn av bestandssituasjonen er verken fiskemåke, hettemåke eller krykkje jaktbare arter.

Skadefelling av krykkje er regulert i skadefellingsforskriften pkt. II bokstav B, hvor kommunen er beslutningsmyndighet. Bestandssituasjonen for arten tilsier en meget restriktiv praktisering av forskriften, med tilsvarende krav til at skadeforebyggende tiltak er forsøkt.

Hvorvidt støy kan anses som «skade» er ikke omtalt i forskriften eller dens veileder. Dette må derfor vurderes konkret av kommunen i det enkelte tilfellet.

Forebyggende tiltak

Fiskemåke er den måkearten som oftest er til sjenanse for folk. Fiskemåka er opportunist og har lett tilgang til matavfall i tett befolkete områder. Dersom en gjør matavfallet utilgjengelig og slutter med mating vil sannsynligvis antall måker reduseres kraftig.

En rekke tiltak har vært prøvd og dekker alt fra innretninger som skal vekke frykt hos fuglene til fysiske tiltak som tildekking av hustak.

De fleste skremmemetoder har mindre effekt over tid, da fuglene ofte fort lærer seg å ikke forbinde dem med fare. Laserkanoner benyttes i varierende grad ved noen av våre lufthavner og da med brukbart hell. Laseren sveiper over den flate marka og fuglene tar til vingene og flykter,- for en stund, men nok til at de ikke får etablert seg som hekkende i området. Andre skremmetiltak kan være lydkanoner, utlegging av lekeslanger av gummi, fuglesilhuetter som beveger seg i vinden, fugleskremsler på staur og andre skremsler.

Aktiv skremming for å hindre etablering i områder nær bebyggelser før hekkesesong er et tiltak som ofte vil forskyve problemet i tid og rom. Fordelen med å la fuglene være i fred er at man da får konsentrert hekkesesongen til en kortest mulig periode, fra reirbygging til egglegging og klekking en måneds tid etter dette.

Hekkingen foregår synkront i bestanden. Det motsatte er tilfelle hos en hekkekoloni av fugl som blir ofte forstyrret. Da vil det ofte gå mer enn en måned fra første til siste par går til hekking og totalt kan sesongen da strekke seg over flere måneder.

En annen risiko ved slik forstyrrelser som skremming er, er at hele eller deler av en koloni kan flytte på seg. Dette forskyver problemet over til andre områder der fuglene etablerer seg. Dette ser vi typisk fra en del av industriområdene i byene våre med bygg med flate tak. På grunn av økt forstyrrelse der de opprinnelig var og gjerne arealdisponeringer der hekkeområdene er blitt utilgjengelige, hekker nå fiskemåker andre steder og gjerne tettere innpå folk en hva de opprinnelig gjorde.

Tildekking med nett anbefales ikke, da maskestørrelse og garntype kan medføre utilsiktet fangst.

Anbefalte tiltak for å hindre at måker hekker på hustak

  • Avgrensing av måkenes tilgang til taket ved å spenne opp liner over takflata. En avstand på en halv meter mellom linene er tilstrekkelig. Høyden over taket bør være min. 30 cm for å forhindre at måkene lander på taket.
  • Ferdsel på taket i etableringsperioden (fra måkene kommer til egglegginga starter) er effektivt dersom det blir gjort flere ganger om dagen. Stedet vil da bli vurdert som utrygt og lite egnet som hekkeplass.
  • Tilbud av alternative gode hekkeplasser i nærheten kan lokke måkene bort.
  • I noen tilfeller har holmer som tidligere har fungert som hekkeplass blitt forlatt på grunn av gjengroing. Rydding av slike holmer kan føre til at måkene flytter dit. Det er en forutsetning at måkene får være i fred på holmen. 
  • På industriområder kan det settes opp en stor reirplattform i utkanten av området der fuglene kan hekke uforstyrret. Plattformen bør være minst to meter høy for at fuglene skal føle seg trygge.