Konsekvenser for miljøet

Tunge tekniske tiltak som kraftmaster og -linjer påvirker folks opplevelse av naturen og landskapet. I tillegg dør mange fugler ved kollisjon med ledninger eller ved såkalt elektrokusjon. Nedenfor kan du lese mer om dette og hvilke tiltak som kan settes i verk for å redusere faren for kollisjon og elektrokusjon.

Splitter leveområder

Kraftlinjer og kraftgater i Norge beslaglegger anslagsvis 1766 km2 (NINA Rapport 674 Kraftlinjer og fugl). Miljøtilstanden i disse områdene endres, og ofte vil det bli økt menneskelig aktivitet og ferdsel. I kraftgatene vil blant annet rydding medføre at vegetasjonsutviklingen ikke blir naturlig; det vil favorisere enkelte arter framfor andre. I den grad kraftgatene berører truede arter eller naturtyper vil konsekvensene derfor bli negative.

Kraftlinjer og kraftgater kan virke som barrierer for spredning og forflytning, og fører dermed til at leveområder for både planter og dyr splittes opp. Eksempelvis er det påvist at kraftlinjer virker som vandringshindre for villrein, og at villrein bruker områder rundt kraftledninger i langt mindre grad enn tilsvarende områder uten kraftlinjer (se lenke til rapport NVS Rapport 5/2010 Villrein og forstyrrelser i høyremenyen).

Fare for kollisjon og elektrokusjon

Fugl dør i betydelig omfang ved kollisjon med ledninger eller ved såkalt elektrokusjon. Elektrokusjon og kollisjon er høyst forskjellige fenomener, både med hensyn til hvilke fuglearter som rammes og hvordan slike ulykker kan forklares. Faren for skade er arts- og stedsavhengig.

Elektrokusjon

Elektrokusjon skjer når en fugl berører to strømførende ledninger samtidig, eller berører én ledning og én jordet del av det elektriske anlegget. Arter som har stort vingespenn og arter som bruker oppstikkende strukturer i terrenget som utkikksposter er særlig utsatt: havørn, kongeørn, hubro og mellomstore rovfugler og ugler, samt kråke- og måkefugler. For den rødlistede hubroen er dødeligheten så stor at det kan påvirke bestanden.

Kollisjon

Når det gjelder kollisjon med kraftledninger, rammer dette langt flere fuglearter enn elektrokusjon. Imidlertid er det ofte de større, mer fåtallige fuglene som får størst oppmerksomhet i denne sammenhengen.  Arter med dårlig manøvreringsevne, som for eksempel hønsefugl (ryper, storfugl og orrfugl), blir ofte offer for kollisjon.

Tiltak kan redusere faren

Det finnes en rekke tiltak som kan redusere faren for kollisjon og elektrokusjon: utforming, plassering i terrenget, design, merking og så videre. Å legge ledninger i kabel i bakken eller i sjøen er et tiltak som eliminerer risikoen for fugl, og som får mye oppmerksomhet fordi det også kan være positivt for andre miljøforhold.

Alle luftledninger representerer en potensiell kollisjonsrisiko for fugl. Når det gjelder elektrokusjon, utgjør ikke de høye spenningsnivåene noen særlig fare fordi det er stor avstand mellom de strømførende ledningene. Her er det de lavere spenningsnivåene (22 kV og lavere) som står for de klart største skadene – både pr. km linje og totalt.

Utfra hensynet til fugl alene, vil det etter Miljødirektoratets oppfatning bare i få tilfeller være riktig å prioritere kabling av de største overføringslinjene – særlig når en vet at kablingskostnaden pr. meter linje øker radikalt ettersom linjene blir større. Ressursbruken for å redusere både kollisjons- og elektrokusjonsfare bør derfor knyttes til kabling og andre avbøtende tiltak av distribusjonsnettet (= 22 kV). Når det gjelder regional- og sentralnettet bør fokuset være på riktig trasévalg.

Hubro er i dag den arten der det er størst innsats i forhold til konflikt med kraftlinjer. Som følge av Handlingsplan for hubro er det varslet bruk av 30 mill. kr over statsbudsjettet (5 mill. over 6 år fra 2012) til avbøtende tiltak for hubro. Midlene er forutsatt disponert av Miljødirektoratet i samarbeid med netteierne o.a. utfra prinsipper fastslått i handlingsplanen.

Påvirker naturopplevelsen

En undersøkelse fra 2009 (Synovate på oppdrag fra Miljødirektoratet (daværende Direktoratet for naturforvaltning/FRIFO) om hvorfor folk driver friluftsliv viser at mer enn 8 av 10 er opptatt av å "komme ut i frisk natur, vekk fra støy og forurensing" og "oppleve naturens stillhet og fred". Fravær av tunge tekniske inngrep og støy er derfor viktige kvalitetskriterier for deler av friluftslivet.

For opplevelsen vil kabling av strømnettet som regel være mindre konfliktfylt enn luftlinjer. Dette gjelder spesielt der det kan kables i sjø, eller der kabel kan legges i løsmasseavsetninger i eller langs annen infrastruktur. Kabling på høye spenningsnivå rent generelt, og i fjellterreng spesielt, innebærer imidlertid også omfattende naturinngrep, og bidrar ikke nødvendigvis positivt i forhold til opplevelsen av landskapet.

Erfaringsmessig vil lange kraftlinjer ofte komme i direkte eller indirekte berøring med områder som er vernet etter naturmangfoldloven eller andre områder med spesiell beskyttelse (for eksempel vernede vassdrag eller verdensarvområder). Konfliktpotensialet må da vurderes i forhold til verneformålet. I områder der verneformålet er eller omfatter landskapsverdier kan vernehensynene tilsi en restriktiv holdning til nye inngrep også utenfor grensene til verneområdet.

Konflikt med sammenhengende naturområder

Når kraftlinjer legges gjennom større sammenhengende naturområder, har det gjerne sammenheng med at dette vil korte ned lengden på traséen og redusere konfliktene i forhold til bebygde områder.

En samordning av nye kraftlinjer med eksisterende infrastruktur kan være med på å redusere inngrep i disse områdene.
Inngrepsfrie naturområder (områder som ligger en kilometer eller mer fra tyngre tekniske inngrep) er en arealbruksindikator som viser status og utviklingstrekk for større sammenhengende naturområder med et urørt preg.

I perioden 2008-2012 stod energisektoren for ca. 26 prosent av det totale bortfallet av inngrepsfri natur i Norge. Kraftlinjer utgjorde en betydelig del av dette.

Relaterte lenker