Beskyttede områder utenfor nasjonal jurisdiksjon
Vern i områder utenfor nasjonal råderett.

Beskyttede områder utenfor nasjonal jurisdiksjon

Fire undersjøiske fjell og to områder langs den Midtatlantiske ryggen er vernet. Alle områdene ligger i områder som ingen land har råderett over alene.

Sårbare områder som har behov for særlig beskyttelse finner man også på dypt hav og langt fra kysten – også utenfor de havområdene som Norge eller andre kyststater har råderett over. De ligger altså i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon. Disse områdene kan ikke beskyttes av én kyststat alene. For å ta vare på disse viktige områdene er samarbeid gjennom internasjonale organisasjoner nødvendig.

Det er nettopp et slikt samarbeid, gjennom konvensjonen om bevaring av det marine miljø i Nordøst-Atlanteren (OSPAR), som har ført til at fire undersjøiske fjell og to områder langs den Midtatlantiske ryggen har blitt vernet. Områdene dekker til sammen et areal på ca 286 000 kvadratkilometer. Vedtaket om vern ble fattet under OSPARs ministermøte i Bergen i 2010.

North East Atlantic Fisheries Commission (NEAFC) har definert områder, som i stor grad sammenfaller med OSPARs MPA’er, som sårbare marine økosystemer. De har lagt ned forbud mot bunnfiske for å beskytte det sårbare dyrelivet mot påvirkning fra fiskeredskaper som berører havbunnen. OSPAR samarbeider også med andre internasjonale organisasjoner som forvalter ulike interesser i disse områdene for å få på plass tilsvarende beskyttelse mot andre påvirkninger.

Stort biologisk mangfold

Havene er på langt nær fullt utforsket, og vi har ikke oversikt over alt som skjuler seg i dypet. I norske havområder har tokt utført gjennom kartleggingsprogrammet MAREANO avdekket nye typer natur og gjort overraskende artsfunn. Ved hjelp av grabber, foto- og videoopptak hentes stikkprøver fra bunnen opp til overflaten og gir oss en ny bit av det store puslespillet.

I Atlanterhavet strekker det seg en undersjøisk fjellrygg som heter den Midtatlantiske ryggen (MAR). Noen steder kommer den over havoverflaten og viser seg som øyer, som for eksempel Island og Azorene.

Vannmassene mellom Azorene og Island består av kaldt sub-polart vann i nord, varmt subtropisk i sør og en front som dannes der disse vannmassene møtes. Dette kalles den subpolare fronten. Sammensetningen av dyreliv er avhengig av vanntemperaturen og er derfor ikke den samme nord og sør for fronten.

Det er lite vi vet om dyrelivet i disse områdene, men noen steder er det gjort undersøkelser. En ekspedisjon som kaltes Mar Eco har undersøkt deler av den midtatlantiske ryggen (se lenke til nettsiden i høyremenyen). De delene av puslespillet som er lagt ferdig, viser et stort mangfold av arter og leveområder. Samtidig er det tydelig at mye av livet i havet er følsomt for påvirkninger fra våre aktiviteter.

Den sørlige delen av Charlie-Gibbs Fracture Zone

Det er spesielt et område på den midtatlantiske rygg, kalt Charlie-Gibbs Fracture Zone, som har fått stor oppmerksomhet. Her er den midtatlantiske rygg brutalt revet av på tvers og forskjøvet langs de store kontinentalplatene som møtes her og er i stadig bevegelse. I denne revnen møtes dypvann fra østre og vestre del av Nord-Atlanteren.

Det er stor variasjon i landskapet på bunnen her, med dybder fra 700-800 meter på toppen av formasjonen til 4 500 meter i de dypeste sprekkene. Den sub-polare fronten løper gjennom området. Alt dette danner grunnlaget for et særdeles rikt biologisk mangfold, som det er viktig å beskytte mot menneskelig påvirkning.

Den Midtatlantiske rygg nord for Azorene

Dette området er regnet å være representativt for den Midtatlantiske rygg i de varmere subtropiske vannmassene sør for den sub-polare front. Det utfyller i så måte området ved Charlie-Gibbs Fracture Zone og beskytter de artene som er særegne for dette området.

Undersjøiske fjell

Seamounts er fjelltopper som kan stikke fra en til flere kilometer opp fra havbunnen, men som ikke når opp over havets overflate. Dersom slike formasjoner når over overflaten er det i stedet en øy. Slike undersjøiske fjell har ofte vulkansk opprinnelse og er «hotspots» når det gjelder marint liv. Seamounts bryter havstrømmene og leder næringsrikt vann fra dypet opp til grunnere områder. Dette skaper gode forhold for plankton, som igjen gir næring til andre dyr.

Fjellene gir også et fast underlag å vokse på for fastsittende dyreliv, slik som koraller og svamper. Det er som regel en større variasjon i strukturen på slike undervannsfjell i forhold til den jevnere havbunnen rundt. Dette gir en større variasjon av mulige leveområder, og dermed grunnlag for at mange arter med ulike behov kan slå seg ned der.

Fisk samler seg rund disse undersjøiske fjellene. Flere av disse artene blir utnyttet kommersielt og i mange områder har fisket vært intensivt. Mange av fiskeartene i disse områdene har det til felles at de lever lenge, blir sent kjønnsmodne, vokser sakte og har lav naturlig dødelighet. Dette gjelder for eksempel artene orange roughy, snabeluer og flere haiarter, samt kaldtvannskoraller og noen svamper. Disse artene er ekstra sårbare i forhold til intensivt fiske.

Seamounts er listet som en truet/nedadgående naturtype i OSPAR. Det er ikke fjellene i seg selv som er truet, men dyresamfunnet som er knyttet til dem.

Det er fire slike undersjøiske fjell som er vernet av OSPAR i internasjonalt farvann: Milne-, Altair-, Antialtair- og Josephine Seamounts.

Et voksende nettverk av marine beskyttede områder

De seks områdene som ligger utenfor nasjonal jurisdiksjon inngår i OSPARs nettverk av marine beskyttede områder, som foruten disse seks består av en rekke marine beskyttede områder som ligger innenfor de 15 medlemslandenes havområder.

Medregnet de seks områdene i internasjonalt farvann dekker nettverket et areal på nesten 440 000 kvadratkilometer (pr. 31. desember 2010). Norge har bidratt til nettverket med til sammen 80 601 kvadratkilometer marine beskyttede områder (pr. november 2011).