Havbeite

Havbeite i Norge er oppdrett av krepsdyr, bløtdyr og pigghuder på havbunnen uten at de blir holdt i fangenskap. I havbeite blir dyrene blir satt ut og gjenfanget til næringsformål. Til forskjell fra oppdrett der dyrene holdes innesperret i merder eller lignende. Miljødirektoratets roller er å bidra til at virksomheten blir drevet forsvarlig i forhold til biologisk mangfold, andre naturvernhensyn og allmennhetens muligheter til friluftsliv.

Havbeite blir regulert av Akvakulturloven og Forskrift om tildeling og drift ved havbeiteverksemd, også kalt Havbeiteforskrifta. Fiskerimyndighetene har kun åpnet for havbeite av artene kamskjell og hummer i Norge. Dette er stasjonære arter som i begrenset grad brer seg ut av området som de er satt ut i.

Det blir ikke gitt tillatelse til havbeite dersom det innebærer fare for at virksomheten skader det biologiske mangfoldet, skaper økologisk ubalanse, sprer sykdommer og parasitter, eller sprer en art som ikke er i området fra før.

Kamskjell

Havbeite-kamskjell er i utgangspunktet oppdrettsskjell. De blir klekt ut i et landbasert klekkeri. Deretter kommer en fase med mellomkultur hvor skjellet er plassert i plastkasser i bøyestrekk i sjø og vokser seg cirka fem centimeter store. Til slutt blir skjellene overført til sluttkultur med vekst opp til konsumstørrelse på mellom ti til tolv centimeter. Sluttkulturen blir satt ut som havbeite, eller eventuelt plassert i kasser eller rammer på bunnen.

Taskekrabben spiser kamskjell. Man setter ut gjerder for å hindre at taskekrabber spiser kamskjell som er satt ut til havbeite. Det er gjort forsøk med gjerder som er 50 centimeter høye og som er bygd av plater på betongfot eller presenning som blir holdt oppreist av flottører og synkere. Det er ikke kjent om dette gir særlige effekter på bunnfaunaen.

Forsøk med fisk i havbeite ikke vellykket i Norge

Det ble rundt 1990 gjort forsøk på havbeite av atlantisk laks i Norge, men disse har ikke vært vellykket. Det har helt siden slutten av 1800-tallet og fram til cirka 1970 blitt satt ut plommesekkyngel av torsk i fjordene på Sørlandet, uten at man i dag tror det gav større bestander enn det ellers ville ha vært.

Internasjonalt er Japan og USA førende nasjoner innen havbeite. I disse landene er havbeite en vesentlig aktivitet. Den klart viktigste formen for havbeite i verden er utsetting og gjenfangst av stillehavslaks.

Rettigheter, allemannsretten og havbeite

Miljødirektoratet og fiskerimyndighetene i Norge er enige i at havbeite må være begrenset til kun stasjonære arter og til stamdyr hentet fra samme sted som de skal settes ut igjen. Dette er viktig for å redusere faren for påvirkning av det biologiske mangfoldet.

Samtidig medfører havbeite av stasjonære arter at aktiviteten legger beslag på et område. Dette reduserer deler av vår kystsone som allmenning og privatiserer bunnarealer som tidligere ikke har vært omfattet av noen form for eiendomsrett eller privat disposisjonsrett. Når en tiltakshaver får tillatelse til å drive havbeite, betyr det at hun får eksklusiv rett til fangst av en art som hun tidligere har satt ut i området, på en definert lokalitet, for eksempel hummer. Alle andre uten denne eksklusive retten er da utestengt fra hummerfiske her. Da er ikke redskapene garn, landnot, ringnot, ruse, teine og skjellskrape tillatt. Allemannsretten er således også begrenset, men alminnelig friluftsliv blir ikke påvirket av havbeite. Det er lov å kjøre båt, dykke, fiske med snøre og bade på havbeitelokaliteter. I tildelingskriteriene for havbeite heter det også at «en skal vurdere i hvilken grad virksomheten vil avgrense bruken av allemannsretten i området, særlig med hensyn til tradisjonelt fiske, andre næringsinteresser og fritidsaktiviteter».

Konsesjonsinnehaveren har ikke eksklusive rettigheter til gjenfangst utenfor havbeitelokaliteten. Alle kan fange arter som opprinnelig ble satt ut i havbeite, men som har forflyttet seg ut av utsettingsområdet eller havbeitelokaliteten. Når tiltakshaver har fått tillatelse, men ikke har kommet i gang med havbeite, er det også tillat for andre å høste på lokaliteten. Fangst kan likevel være begrenset av annet regelverk, som for eksempel havressursloven.

Økologiske effekter

De antatt viktigste økologiske konsekvenser er genetiske effekter og effekten av fysiske tiltak. Naturlige bestander kan bli påvirket ved at man bruker individer av annen genetisk opprinnelse enn de som allerede finnes, eller at de foredlede individene avviker genetisk fra de naturlige.

Geografiske begrensninger fra sektormyndigheten

Av biologiske og miljømessige grunner skal det ikke gis tillatelse til havbeitetillatelser nord for Vestfjorden og ikke tillatelse til havbeite med kamskjell sør for Jæren.

 

Relaterte lenker