Maitur Litlverivatn. Foto: Jim Kristensen

Om Rago nasjonalpark

Naturopplevelser

Praktfulle naturopplevelser venter turgåere som besøker Rago. Den naturlige innfartsveien for besøkende er fra Lakshola via Storskogdalen til Storskogvatnet.

Du finner et lite nettverk av merkede stier egnet for fjellvandring. 2 ubetjente hytter er åpne for vandrere, men de er forholdsvis små, så ta med telt for sikkerhets skyld.

Det er gode bestander av ørret og røye i flere av vatna i Rago, og det er mulig å jakte småvilt i nasjonalparken. Husk jaktkort og fiskekort.

Dyr, planter og fugler

En fattig flora - men ikke uten botaniske godbiter. Snøspurv, steinskvett, heipiplerke og fjellrype er de mest vanlige fugleartene å se på snaufjellet i Rago.

Planteliv

Plantelivet i Rago nasjonalpark er forholdsvis fattig, noe som nok både skyldes at jordsmonnet er lite næringsrikt og at klimaforholdene er harde. Oppover Storskogdalen langs elva og vatnet er det furua som rår grunnen, men oppover lia mot skoggrensa overtar fjellbjørka gradvis. Undervegetasjonen i området er stort sett fattig. Unntak finnes imidlertid og i nordenden av Storskogvatnet der det er innslag av selje og rogn kan man finne både turt, ballblom og kranskonvall.

Fordi sommerene er kalde vokser karakteristiske fjellplanter som rosenrot, fjellmarikåpe, fjellfiol, samt den østlige arten kongspir, helt nede i skogene i Rago nasjonalpark. En kystart som skrubbær er også vanlig i bjørkeskogene. Granitten i området avgir lite næring og gir fattigmyr der ei plante som sveltstarr er karakteristisk. Myrplantene blåtopp, bjønnskjegg og rome som trives best i fuktig kystklima finnes også.

I nasjonalparken høgereliggende deler er det en typisk karrig høgfjellsvegetasjon. På tørre lokaliteter er grepplyng, fjellpryd, krekkling og stivstarr vanlige, mens snøleiene gjerne har arter som fjellmarikåpe, trefingerurt, musøre og hestesprenge. Verneområdets sør-østre hjørne er en spennende lokalitet for botanisk interesserte. På grunn av innslag av skifer i grunnen vokser det her forholdsvis sjeldne fjellplanter som gullrublom, dvergrublom, polararve, sølvkattefot og snøsoleie.

Livlig rundt Ragoelva

Snøspurv, steinskvett, heipiplerke og fjellrype er de mest vanlige fugleartene å se på snaufjellet i Rago. For øvrig er det heller lite fugl i de høgereliggende delene av nasjonalparken. Bare rundt Ragoelva er det litt mer livlig, og der er det mulig å treffe på både måltrost, rødvingetrost og gråtrost, samt løvsanger og hagesanger. Den rikeste fuglelokaliteten i Rago er høgstaudeskogene nord for Storskogvatnet. Her er det mer insekter og lettere å finne skjul, og det finnes derfor flere arter av troster, sangere, finker og meiser.

I Trolldalselva liker fossekallen seg, og blåstrupa holder til i vierkrattet langs elvebredden. Det er ikke mange vannfugler i nasjonalparken men kvinand, smålom og fiskemåke kan man treffe på med litt flaks. Langs Storskogselva hekker det årvisst strandsnipe. Bjørkeskogen i Rago har enkelte år forholdsvis mye lirype, og nede i furuskogen er det orrfugl og storfugl.

I jervens rike

En sparsom vegetasjon følges gjerne av en fattig fauna, og dette er også tilfellet i Rago. Det kanskje mest spennende faunainnslaget i nasjonalparken er jerven, som har sine hi og jaktmarker her inne blant de ville fjellene. I tillegg opptrer gaupa regelmessig som streifdyr. Elgen, forøvrig en forholdsvis nyinnvandret art i området, er den eneste fastboende representanten for hjortedyrene.

På den andre siden av grensa, i de store Svenske nasjonalparkene, er det mye bjørn, og det er naturlig å tro at streifdyr av dette mektige dyret tidvis tar turen over fjellet til Rago. Imidlertid er det ikke registrert bjørn her siden slutten av 1940-årene. Av mindre rovdyr er rev, mink og røyskatt vanlige, mens fjellrev og mår er sjeldne. Verneområdet har bestander av hare, ekorn og ulike arter smågnagere, men bestandsstørrelsen varierer mye fra år til år.

Det området som nå er nasjonalpark var opprinnelig fisketomt, noe som skyldes de mange og store fossene Storskogelva. I mellom- og etterkrigstida ble det imidlertid satt ut ørret og røye, og i dag er det derfor gode fiskebestander i flere av vannene i Rago.

Landskap

Landskapet er kontrastfylt og kan by på stille skoger og glattslipte fjellformer, men også på forrevne klipper, tordnende fosser, is- og snøbreer.

Da isen trakk seg tilbake fra Rago-området ved slutten av siste istid etterlot den seg tallrike store og små granitt-blokker som i dag representerer et eiendommelig landskaps-element der de ligger spredt rund om i terrenget.

Rago har, i motsetning til de svenske nasjonalparkene over grensa, et typisk kystklima med mye nedbør, kalde somrer og milde vintrer.

Storskogdalen fra Laksehola i vest strekker seg mellom glattskurte, steinete fjell nordøstover fram til Storskogvatnet. Elva som renner fra vatnet og nedetter Storskogdalen omkranses av furukledde lier og bratte fjellhamrer, og på sin ferd danner den flere steder flotte fosser og stryk. Øst for vatnet fortsetter dalen et stykke inntil den møter de steile, grå fjellene i nasjonalparkens nordre del. Her oppe ligger også den øde, storslagne Trolldalen.

I de sørlige delene av Rago er det fjellene Lappfjellet og Flatkjølen som dominerer landskapet. Sammen danner de en delvis bredekket rygg som strekker seg innover mot Sverige. Nord for Lappfjellet ligger Litlverivatnet, med fjellsider som reiser seg stupbratt opp fra breddene. I vestenden er det et skar der vannet renner ut i en over 100 meter høg foss som ender i Storskogelva.

Historie

Området som i dag er nasjonalpark ble i tidligere tider utnyttet av ulike grupper og næringer.

Området har vært brukt til jakt og fangst i lange tider. Samenes tamrein ble tradisjonelt drevet gjennom Rago på vei fra Sverige til sommerbeitene i Norge, og befolkningen i Sørfold har i perioder tatt ut tømmer i Storskogdalen til tross for at veien fram til saga var både lang og besværlig. I tida omkring første verdenskrig ble det forsøksvis utvunnet sølv og bly ved Rago-toppen. Skjerpene var imidlertid ulønnsomme, og driften tok derfor snart slutt.

Relaterte lenker