Hovedfunn fra første delrapport

Rapporten beskriver observerte klimaendringer, årsaker til endringene og hvilke fysiske endringer vi kan få i klimasystemet fremover.

Siste tiåret - varmeste siden 1850

Første delrapport

Rapporten gir den mest omfattende og helhetlige dokumentasjonen om klimaendringene som noen gang har blitt presentert. Sammenlignet med klimapanelets fjerde hovedrapport (2007) finnes det nå langt bedre kunnskap og data om flere av klimasystemet viktige deler som havtemperatur, havforsuring, smelting av is, temperaturendringer, nedbørsmønstre og naturlige variasjoner. Dette faktaarket består av et utdrag av de viktigste funnene i sammendraget for beslutningstakere, oversatt til norsk av Miljødirektoratet

Hvert av de tre siste tiårene har vært varmere enn det foregående, og de tre siste tiårene har alle vært varmere enn noe tidligere tiår siden 1850. Perioden fra 1983 til 2012 er den varmeste 30-års perioden på den nordlige halvkulen, i løpet av de siste 1400 årene [66-100 %: sannsynlig].

På grunn av naturlige variasjoner er korte analyseperioder svært følsomme for valg av startår, og kan ikke generelt beskrive de langsiktige klimaendringene. Som et eksempel har temperaturen i atmosfæren ikke økt like raskt i løpet av de siste 15 årene siden 1998 (0,05 °C per tiår) 1 sammenlignet med perioden fra 1951 og fram til i dag (0,12 °C per tiår). Som årsaker til denne observerte reduksjonen i oppvarmingshastigheten peker klimapanelet på naturlige variasjoner, dels i klimasystemet, blant annet omfordeling av varme i havet, og dels andre forhold som vulkanutbrudd og hvor den valgte tidsperioden ligger i solas naturlige 11-årige syklus.

Det er normalt med variasjoner fra år til år og fra tiår til tiår. Den langsiktige utviklingen siden slutten av 1800-tallet er derimot helt tydelig, og målinger viser at temperaturen i atmosfæren har økt med 0,85 °C fra 1880 til 2012.

Klimaendringene er menneskeskapt

Klimapanelet sier at klimagassutslippene fra menneskelig aktivitet er hovedårsaken til den observerte oppvarmingen fra 1951 og fram til i dag [95-100 %: ekstremt sannsynlig]. Det beste estimatet for det menneskeskapte bidraget til oppvarmingen er sammenlignbart med den observerte oppvarmingen over denne perioden. Rapporten konkluderer også med at klimagassutslippene våre har varmet opp havet, smeltet snø og is og hevet det globale havnivået fra 1950 og frem til i dag [høy faglig sikkerhet].

Den globale vannsyklusen, som inkluderer nedbørsmønstrene, har siden 1960 blitt endret som følge av menneskelig påvirkning [66-100 %: sannsynlig]. Havnivåstigningen siden 1970 skyldes i betydelig grad menneskelig påvirkning på klimasystemet [90-100 %: svært sannsynlig]

Klimaendringene kan ikke forklares uten våre utslipp

Endringer i solinnstråling har ikke bidratt til global oppvarming i perioden 1986-2008 [høy faglig sikkerhet]. Men solens strålingsnivå varierer i en naturlig 11-årig syklus, og dette påvirker klimaet i enkelte regioner [middels faglig sikkerhet].

Klimamodellene kan ikke forklare de observerte endringene over lengre perioder uten at det tas hensyn til menneskeskapte utslipp av klimagasser (Figur 1).

Figur 1: Figuren illustrerer at klimamodellene bare kan forklare de observerte endringene over lengre perioder når det tas hensyn til menneskeskapte utslipp av klimagasser. Sammenlikning av observerte og simulerte endringer i overflatetemperatur og varmemengde i havet. Blå linjer viser simulerte endringer når klimamodellene kun tar hensyn til kjent naturlig variasjon i klimasystemet. Røde linjer viser simulerte endringer når det også tas hensyn til utslippene av klimagasser, i tillegg til naturlig variasjon. Svart linje er basert på målinger.

Utviklingsbaner

I forbindelse med femte hovedrapport fra FNs klimapanel er det laget noe man kaller "utviklingsbaner" eller "Representative Concentration Pathways"  (RCPer). Disse utviklingsbanene illustrerer hvordan konsentrasjonen av klimagasser og arealbruk vil kunne endres utover dette århundret, og bak disse ligger det ulike sosioøkonomiske forutsetninger. De nye utviklingsbanene vil gradvis erstatte scenarioene som har blitt brukt i tidligere rapporter fra FNs klimapanel (SRES). Tallene knyttet til utviklingsbanene, for eksempel RCP2.6, beskriver endret klimapådriv i watt/m2 i 2100 i forhold til førindustriell tid. Klimapanelet operer med fire ulike utviklingsbaner:

  • RCP 8.5 - høye utslipp
  • RCP 6.0 - middels utslipp
  • RCP 4.5 - middels utslipp
  • RCP 2.6 - lave utslipp

Framtidens utslipp av klimagasser vil i stor grad avgjøre hvor mye jorden varmes opp i det 21. århundret

FNs klimapanel ser på 4 ulike utviklingsbaner (se faktaboks). For alle de tre utviklingsbanene med høyest utslipp (RCP 4.5, RCP 6.0, RCP8.5) ventes det at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke mer enn 1,5 °C for perioden 2081-2100 i forhold til 1850-1990 [66-100 %: sannsynlig].

For utviklingsbanen med de høyeste utslippene (RCP 8.5) kan økningen i global gjennomsnittlig overflatetemperatur bli 2,6-4,8°C for perioden 2081-2100 i forhold til 1986-2005.

Figur 2: Figuren viser endringer i global gjennomsnittstemperatur fram mot 2100 under ulike utviklingsbaner.

Mer enn halvparten av karbonbudsjettet er brukt opp

I følge klimapanelet må de akkumulerte utslippene av CO2 (historiske og framtidige) alene begrenses til om lag 1000 milliarder tonn karbon, dersom det skal være sannsynlig (66-100 %) at oppvarmingen som følge av menneskeskapte CO2-utslipp skal holdes under 2 °C sammenliknet med perioden 1861-1880.

I dette budsjettet har man kun tatt hensyn til karbonutslipp fra CO2. Tar man hensyn til klimapådrivet fra andre klimagasser må den øvre grensen for CO2-utslipp reduseres til om lag 800 milliarder tonn karbon.

For menneskeskapt CO2 alene har det allerede blitt sluppet ut 531 milliarder tonn karbon, fra perioden 1861-1880 fram til og med 2011. I 2011 sto CO2-utslippene fra bruk av fossilt brensel og sementproduksjon for 9,5 milliarder tonn karbon, 54 prosent over 1990-nivået.

Store regionale variasjoner

Temperaturendringene vil ikke være like store i alle regioner. Oppvarmingen over land vil bli større enn oppvarmingen over hav, og oppvarmingen av Arktis vil skje raskest [høy faglig sikkerhet].

Klimaendringer innebærer også endringer i nedbørsmønstre, se figur 3. Som figuren viser vil kontrasten mellom nedbørsrike og tørre områder øke. Om utviklingsbanen med de høyeste utslippene av klimagasser realiseres (RCP 8.5) vil det bli mer nedbør i de polare områdene (høye breddegrader) mot slutten av dette århundret. I mange tørre områder blir det mindre nedbør, mens i mange nedbørsrike områder blir det mer nedbør mot slutten av århundret [66-100 %: sannsynlig]. For denne utviklingsbanen (RCP 8.5) vil det mot slutten av dette århundret også bli hyppigere og mer intense nedbørsepisoder på fastlandet på ca 30- 60 grader nord og i våte tropiske områder, ettersom den globale gjennomsnittstemperaturen øker [90-100 %: svært sannsynlig ].

Figur 3: Endringer i gjennomsnittlig nedbør i perioden 2081-2100 basert på klimamodeller (CMIP5), sammenliknet med 1986-2005. Figuren til venstre viser resultatet av simuleringer basert på utviklingsbanen med de laveste utslippene (RCP2.6) mens figuren til høyre viser tilsvarende simulering basert på den høyeste utviklingsbanen (RCP8.5)  

Et smeltende Arktis

Havisen i Arktis vil fortsatt reduseres, og snødekket på land (   den nordlige halvkule) vil minke i løpet av det 21. århundret siden den globale temperaturen vil fortsette å stige [90-100 %: svært sannsynlig]. Utbredelsen av havisen i arktisk kan bli betydelig redusert mot slutten av dette århundret. Avhengig av utviklingsbane kan september-isen bli redusert med 43-94 prosent, og isdekket i februar kan bli redusert med 8-34 prosent innen 2100, sammenliknet med 1986-2005 [middels faglig sikkerhet]. Om utviklingsbanen med de høyeste utslippene realiseres kan havet i Arktis bli tilnærmet isfritt i september mot midten av århundret [66-100%; sannsynlig].

Hva skjer med breene?

Beregning av havnivå

Framtidig havnivåstigning kan nå beregnes med større sikkerhet enn tidligere.  I femte hovedrapport har man fått forbedret kunnskap om prosessene bak smelting av isbreer og innlandsis. Denne kunnskapen er lagt inn i klimamodellene.

Mengden is i verdens isbreer vil bli redusert. Samlet reduksjon i 2100 vil kunne bli mellom 15-55 prosent for utviklingsbanen med de laveste utslippene (RCP 2.6) og 35-85 prosent for utviklingsbanen med de høyeste utslippene (RCP 8.5), sammenliknet med 1986-2005 [middels faglig sikkerhet].

Havet stiger og blir varmere

Det er sannsynlig at gjennomsnittlig global havnivåstigning for 2081-2100 vil være i intervallet 0,26-0,54 m for utviklingsbanen med lave utslipp (RCP 2.6), og 0,45-0,81 m for utviklingsbanen med høye utslipp (RCP 8.5), sammenliknet med 1986-2005 [middels faglig sikkerhet].

Havnivået vil fortsette å stige i flere århundrer, selv om vi skulle lykkes med å begrense global oppvarming i tråd med togradersmålet. Men hvor raskt havet stiger er i stor grad bestemt av framtidens utslipp av klimagasser. Om det tas utgangspunkt i den høyeste utviklingsbanen (RCP 8.5) vil havet kunne stige med mellom 0,52 til 0,98 m i 2100, sammenliknet med 1986-2005.

Havet blir også varmere. På grunn av treghet i varmeoverføringen fra overflaten og ned i dyphavet og omfordeling av varme internt i havet vil oppvarmingen av havet fortsette i århundrer, selv om utslippene av klimagasser reduseres eller konsentrasjonene i atmosfæren stabiliseres.

Havet blir surere

Havets opptak av CO2 fører til forsuring av havet [90-100 %]. Havet har blitt 26 prosent surere siden 1750. Klimapanelets rapport viser at havforsuringen vil fortsette å øke utover i dette århundret i takt med økende konsentrasjon av CO2 i atmosfæren.    

Naturens opptak av CO2 kan bli svekket som følge av klimaendringene

Geoengineering

Geoengineering betegner ulike måter å begrense klimaendringene uten å redusere utslipp av klimagasser. Dette temaet er nå for første gang vurdert av FNs klimapanel. Vurderingen viser et forskningsfelt som er preget av usikkerhet om effekten av tiltak, og en betydelig risiko for utilsiktede virkninger.

Havet og vegetasjon og jordsmonnet på landjorda tar opp CO2 fra atmosfæren og bidrar dermed til å dempe den globale oppvarmingen. Fram til i dag er om lag halvparten av de menneskeskapte utslippene tatt opp i naturen. Det er ventet at naturens opptak av CO2 vil fortsette fram mot 2100. Men i følge FNs klimapanel er det en såkalt positiv tilbakekobling mellom klimaendringene og karbonsyklusen, noe som innebærer at en gradvis større andel av framtidens CO2-utslipp blir værende lenger i atmosfæren. Om naturens opptak av CO2 svekkes, betyr dette at klimaendringene forsterkes, og behovet for tilpasning blir større.