Vedlegg 2

SFT's vurdering av saken og begrunnelse for avgjørelsen

1. Sakens bakgrunn

1.1 Produksjonsforhold

Hydro Aluminium, Årdal Metallverk (HAÅ) produserer aluminium basert på elektrolyse av aluminiumoksid og etterfølgende smeltebehandling og utstøping av elektrolysemetall.

Virksomheten består av følgende enheter:

· Elektrolyseanlegg

· Anodemontasjeanlegg

· Støperi

· Kai og transportanlegg

· Diverse andre hjelpeanlegg

· Deponi

Produksjonen av primæraluminium skjer i elektrolyseanlegg med Søderberg og pre-bake elektrolyseceller. Årlig produksjonskapasitet er ca. 225.000 tonn aluminium, hvorav Søderberg utgjør ca. 50.000 tonn og Prebake ca 175.000 tonn i følgende anlegg:.

-ÅI: 216 lukkede PB-ovner med punktmating

-ÅIIC: 110 lukkede PB-ovner med punktmating

-ÅIII: 168 Søderbergovner

-ÅIID Forsøkssenter

Bedriften har tidligere hatt en egen tillatelse til drift av forsøkssenter. Denne tillatelsen er nå lagt inn tillatelsen for metallverket og produksjonskapasiteten ligger innenfor bedriftens totalkapasitet på 225.000 tonn pr år.

De viktigste innsatsfaktorene ved aluminiumproduksjon er aluminiumoksid, aluminiumfluorid og kryolitt. Til anoder i Søderbergcellene benyttes anodemasse som lages av petrolkoks og bek, mens prebakeceller benytter ferdigbrente anodekull. Disse innsatsstoffene produseres ved Hydro Aluminium, Årdal Karbon. Anodene forbrukes ved reduksjon av aluminiumoksid til aluminium. Bunnen i cellen, katoden, består av ferdigbrente kullblokker som er produsert eksternt. Energibehovet for elektrolyseproduksjon dekkes av elektrisk kraft.

Elektrolysemetall utstøpes i bedriftens støperi med en samlet kapasitet på ca. 385.000 tonn pr. år. Foruten eget elektrolysemetall støpes også omsmeltet kapp fra egen og annen virksomhet og innkjøpte barrer og rent skrap.

1.2 Renseanlegg og utslippsreduserende tiltak

Avgassene fra elektrolyseovnene suges av og ledes til tørrenseanlegg hvor aluminiumoksid benyttes som rensemedium for fluor. Oppsamlet fluor blir derved tilbakeført til prosessen. I tørrenseanlegget adsorberes noe SO2 og litt av PAH-utslippet. Avgassene føres videre til våtrenseanlegg der lut benyttes til å rense avgassene for støv, SO2, PAH og restfluor. Etter rensingen inneholder avgassen fortsatt mindre mengder av de samme forurensings-komponentene.

Bedriften har ikke anlegg for oppsamling og rensing av hallgass.

Bedriften har i løpet av 1990-årene gjennomført prosessoptimaliserende tiltak på prebake-ovnene, inkludert forbedringer av punktmaterutstyr, datautstyr og tilhørende driftsrutiner. Dette har gitt reduserte utslipp av klimagasser, støv, fluorid og PAH.

2. Internasjonale krav

SFT har som oppgave å sikre at Norges forpliktelser i internasjonale miljøkonvensjoner og avtaler overholdes. Dette gjøres bl.a. gjennom de krav som stilles til bedriften.

Aluminiumbransjen inngår spesielt i følgende internasjonale konvensjoner og avtaler:

Oslo and Paris Convention (OSPAR)

I henhold til OSPAR Recommendation 94/1 er prebake teknologien definert som best tilgjengelig teknikk. OSPAR har satt som et langsiktig mål at alle primæraluminiumverk skal oppnå tilnærmet samme utslippsnivåer som nye prebake verk, jf. Recommendation 96/1 og Recommendation 98/1.

EU

Integrated Pollution Prevention and Control Directive (IPPC-direktivet)

Draft Reference Document on Best Available Techniques in Non-Ferrous Metal Industry.

UN ECE

Protocol to the 1979 Convention on Long-Range transboundery Air Pollution on Persistant Organic Pollutants

3. Utslipp av PAH fra aluminiumindustrien

Utslipp av PAH til luft og vann ved drift av prebake-ovner vurderes som ubetydelig, og SFT stiller derfor ikke krav til PAH-utslipp fra slike ovner. De etterfølgende vurderinger er helt og holdent konsentrert om Søderberg-ovner.

Det har siden 1996 pågått et omfattende arbeid knyttet til utslipp av PAH til luft og vann fra Søderbergverkene. Bedriftene har tidligere benyttet forskjellige metoder for prøvetaking og opparbeiding av prøver ved verkene. Bransjen gjennomført derfor en undersøkelse med felles metoder og så nært opp mot NS som mulig. De første undersøkelser ga svært sprikende resultater, og det ble derfor gjennomført flere målekampanjer i perioden 1996-1999. De utslippsnivåene som rapporteres fra disse kampanjene er generelt høyere enn det som har vært rapportert fra det enkelte verk tidligere.

I OSPAR anbefalingen er det satt en grense på 0,015 kg B(a)P til luft pr tonn aluminium fra 01.01.07. I tillegg er det innen 01.01.10 satt som mål å oppnå 0,01 kg B(a)P pr tonn aluminium for Søderbergverk uten hallgassrensing og 0,008 kg for Søderbergverk med hallgassrensing. Dette målet skal revurderes i 2001 basert på ny kunnskap om utslippsnivåer. Det skal i henhold til OSPAR anbefalingen utarbeides en korrelasjonsfaktor ved hvert verk for å kunne angi total PAH utslipp referert til "Oslo 11".

Videre skal OSPAR i 2000 vurdere å fastsette utslippgrenser for PAH til vann som

Borneff 6.

I FN protokollen om langtransporterte luftforurensninger (POPS) skal det rapporteres 4 indikatorparametre, nemlig (benzo(a)pyren, benzo(b)fluoranten, benzo(k)fluoranten og indeno(1,2,3-cd)pyrene.

Konsekvensen av dette er at SFT må samle inn forskjellige utslippsdata fra aluminiumbransjen for å dekke de internasjonale kravene til rapportering.

Det viser seg i forannevnte kampanjemålinger at andelen gassformig PAH er høy og varierer fra 80% til 30%. I noen tilfeller er det store variasjoner ved det samme verket. Gassfasen består i stor grad av fenantren, antracen, fluoranten og pyren. Disse komponentene er ikke klassifisert som kreftfremkallende i henhold til IARC. Andelen av disse lette og mindre farlige komponentene er tydelig de som totalt sett dominerer profilen for utslipp fra aluminiumsindustrien både når det gjelder gassformige og partikulære utslipp Gassformig PAH i utslipp til luft påvirkes også av sollys og lufttemperatur og brytes relativt lett ned.

Andelen gassformige PAH ser ut til å variere mye bl.a. avhengig av temperatur (sommer/vinter). Siden de gassformige PAH-forbindelsene dessuten er ustabile, er en riktig behandling av prøvene kritisk for analyseresultatet.

Det er fortsatt usikkerhet knyttet til PAH utslipp. Det er sannsynlig at de variasjonene som vi ser i utslipp til luft reflekterer den faktiske variasjonen i utslippene over tid. Det må derfor tas høyde for dette ved fastsettelse av utslippsgrenser.

Det er viktig at verkene nå tar i bruk felles målemetodikk for PAH.

Kravene til PAH til luft er i denne utslippstillatelsen fastsatt som PAH 16 (partikulært) samt B(a)P. Det er kun funnet B(a)P i partikulær form. Kravene til PAH til vann er fastsatt som Borneff 6 (totalt).

Begrunnelsen for å gå bort fra "Oslo 11" er at det i denne inngår to parametere som det er vanskelig analysemessig å skille fra to parametre som ikke inngår. Det er derfor mer hensiktsmessig å benytte PAH 16. Inkludert i PAH 16 er Benzo(j)fluoranten og Dibenzo(a,c)antracen, da det også viser seg at disse vanskelig separeres fra henholdsvis Benzo(b)fluoranten/Benzo(k)fluoranten og Dibenzo(ah)antracen.

Av hensyn til internasjonale rapporteringskrav, hensiktsmessighet med tanke på prøvetaking og analyser på verkene, helsefare knyttet til enkeltkomponenter, kontrollerbarhet av grensene og fortsatt usikkerhet knyttet til utslipp av PAH, har SFT kommet til følgende konklusjon i denne utslippstillatelsen:

· Det settes en grense for utslipp til luft fra elektrolyse fra d.d. målt som PAH 16 partikulært, inkludert Benzo(j)fluoranten og Dibenz(a,c)antracen og en grense fra 01.01.07 for B(a)P i henhold til OSPAR anbefaling og PAH 16 i henhold til dagens kunnskap om forholdet mellom PAH 16 partikulært og B(a)P.

· Bedriften skal i perioden 2000-2003 kartlegge forholdet mellom utslipp av PAH 16 partikulært og totalt utslipp av PAH 16 til luft. Videre skal bedriften kartlegge variasjoner i dette forholdet. Bedriften skal legge fram et forslag til måleprogram for en slik undersøkelse, jf punkt 8.2. SFT anbefaler at bransjen samarbeider med sikte på å oppnå sammenlignbare måleresultater.

· SFT vil i løpet av 2004 ta stilling til om ny kunnskap om PAH-utslipp krever en revurdering av utslippskrav og krav til måling og rapportering.

· For utslipp til vann settes grensen som Borneff 6 total fra d.d. og en grense fra 2007, med forbehold om muligheten for ytterligere innskjerping av grensene avhengig av avgjørelse i OSPAR.

På grunn av endringer i målemetoder for PAH kan PAH kravene i denne tillatelsen ikke sammenliknes med kravene i tidligere tillatelser. Det er imidlertid foretatt en reell innstramming av kravene i denne tillatelsen.

4. Utslipp av tungmetaller fra aluminiumbransjen

Etter pålegg fra SFT gjennomførte aluminiumsverkene i 2000 en undersøkelse av tungmetaller til luft og vann fra elektrolysen og støperiet. Det ble målt på Cd, Cr, Cu, Pb, As og Hg. Undersøkelsen er gjennomført ved dokumentasjon av forurensninger i råmaterialer og reduksjonsmaterialer kombinert med faktiske utslippsmålinger så langt dette er mulig.

Undersøkelsen er ikke fullstendig, og for enkelte verk vil SFT kreve supplerende undersøkelser.

Basert på resultat av undersøkelsen vil SFT vurdere om det er behov for å fastsette grenser for utslipp av tungmetaller.

5. Helseundersøkelser i aluminiumbransjen

Det er undersøkt om det er økt risiko for kreft i befolkningen i kommuner med aluminiumsverk. Kreftstatistikken indikerer at i befolkningen er den samme eller lavere krefthyppighet enn gjennomsnittet for landet.

Kreftregisteret og Aluminiumindustriens Miljøsekretariat har gjennomført prosjektet "Kreftrisiko i norsk aluminiumindustri". Det er kun de eldste verkene (Årdal, Høyanger, Sunndal og Mosjøen) som inngår i denne undersøkelsen. Det er en statistisk undersøkelse av 14.000 nåværende og tidligere ansatte ved disse verkene. Undersøkelsen viser normal krefthyppighet ved alle verk, bortsett fra en viss overhyppighet av blærekreft. Det diskuteres også om lungekreft har en viss overhyppighet.

6. Krav til beredskap

Av forurensningsloven kap. 6 om akutt forurensing framgår det at den som er ansvarlig for virksomhet som kan medføre akutt forurensning, skal sørge for en nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av forurensningen. Dette kravet omfatter potensielle akuttutslipp av alle typer kjemikalier, inkludert olje og oljeprodukter, til sjø- og ferskvannsresipienter, til grunnen og til luft. I medhold av § 40 andre ledd i samme kapittel kan SFT fastsette nærmere krav til beredskapen. Beredskapen skal stå i rimelig forhold til sannsynligheten for og konsekvensene av en akutt forurensning. Av denne grunn er det nødvendig å kartlegge og vurdere miljørisikoen ved virksomheten.

I brev av 17.08.99 fra SFT til bedriften er det redegjort for et utredningsarbeid for å finne fram til virksomheter med et potensiale for akutt forurensning. Som kriterier for utvelgelsen er benyttet bedriftens håndtering av kjemikalier samt grenser for dimensjonerende årsomsetning. I samme brev er bedriften forhåndsvarslet om at den vil bli pålagt å gjennomføre en miljørisikovurdering av sin virksomhet. Likelydende brev er sendt de øvrige produsentene av primæraluminum.

Ut fra forurensningslovens bestemmelser vurderer SFT det som nødvendig at det gjennomføres en miljørisikovurdering av bedriftens virksomhet, og bedriften gis derfor pålegg om dette (jf pkt 8.5). Miljørisikovurderingen skal gi grunnlag for bedriftens beslutning om risikoreduserende tiltak, herunder både forebyggende og beredskapsmessige tiltak. Miljørisikovurderingen skal omfatte alle aktiviteter bedriften er ansvarlig for. Med aktiviteter menes framstilling, bruk, omsetning og lagring av helse- og/eller miljøfarlige stoffer og produkter, samt transport av slike stoffer/produkter innen bedriftsområdet.

SFT vil spesielt understreke at bedriftens beredskapsplanlegging bl.a. skal omfatte kartlegging og prioritering av miljøressurser som kan bli berørt av akutte utslipp som følge av virksomheten, samt planlagte og iverksatte forebyggende tiltak. Videre forventer SFT at beredskapen dimensjoneres på grunnlag av definerte fare- og ulykkessituasjoner. Bedriften må etablere rutiner som sikrer at beredskapen til enhver tid er tilstrekkelig dimensjonert og vedlikeholdt. Bedriftens aktiviteter og miljørisikopotensiale vil være retningsgivende for omfanget av arbeidet med miljørisikovurdering og beredskapsplanlegging.

Dersom bedriften faller inn under storulykkeforskriftens krav til sikkerhetsrapport, omfatter dette bl.a. beskrivelse av sikrings- og beredskapstiltak mot storulykker generelt. SFT finner det imidlertid nødvendig å stille beredskapskrav som er spesifikt utformet med hensyn til det ytre miljø. Det vil være naturlig at bedriften samordner sin ivaretakelse av storulykkeforskriftens og utslippstillatelsens krav til miljørisikovurdering, etablering av beredskap og beredskapsplan.

7. Nabo- og resipientforhold

Bedriften ligger på et område som er regulert for industri i Øvre Årdal i Årdal kommune. Verket ligger i et trang dalføre omgitt av fjell. Avstanden til nærmeste bolig er 50 m.

Klimaet i området er tørt og tilnærmet innenlandsklima. Vind inn og ut dalen er like hyppig begge veier. Det er derfor lite forskjell på sommer og vinter forhold. Utslippene til sjø går til Årdalsfjorden. Fjorden er ca 1-2 km bred og ca 18 km lang. Det er ingen terskel i Årdalsfjorden.

7.1 Vann

Avløpsvann fra lutvaskeanlegg for rensing av SO2 og restfluor transporteres på bil til Årdalstangen og tilføres Årdal Karbon sin sjøvannsledning. Utslippet skjer på en dybde på minimum 35 meter.

De aktuelle utslippsmengder av fluorider og svoveldioksid (som hurtig omdannes til sulfat), antas ikke å ha negativ innvirkning på livet i sjøen ettersom dette er komponenter som naturlig forekommer i sjøen.

Bedriften bidrar med utslipp av PAH til Årdalsfjorden fra deponiet og prosessavløpsvann fra lutvasker. Siste undersøkelse av sedimenter og bløtbunnsfauna i Årdalsfjorden var i 1989. Konsentrasjonene av PAH i sedimentene er betydelig høyere enn det som er satt som nedre grense for den dårligste miljøtilstanden i henhold til SFTs kriterier. Effektene på bløtbunnsfaunaen er begrenset til mindre områder nær hovedutslippet, mens PAH innholdet i skjell viste i 1994 at det var små endringer siden 1992. Det er gitt kostholdsråd knyttet til konsum av skjell og fiskelever i Årdalsfjorden (8 km2). SFT ser det som viktig å følge opp tilstanden i fjorden og har derfor pålagt bedriften å gjennomføre en ny undersøkelse.

7.2 Utslipp til luft

Bedriftens utslipp til luft omfatter hovedsakelig fluorid, støv, svoveldioksid (SO2) og tjærestoffer (PAH), som alle er forurensingskomponenter med regional eller lokal miljøeffekt. I tillegg slippes det ut klimagasser, vesentlig CO2 og perfluorerte karboner (PFK-gasser) som i hovedsak består av CF4 samt noe C2F6.

Utslipp av fluor til luft i støvform eller som HF gass, har tradisjonelt vært et vesentlig forurensningsproblem ved aluminiumverk. Sviskader på planter og benskader hos dyr har vært kjente effekter av slike utslipp, og det er derfor gjort store anstrengelser på å redusere disse utslippene. Bedriftens totale årlige utslipp er således redusert fra ca 300 tonn på 80-tallet til ca 130 tonn i dag.

Det har vært betydelige skader på skog i Årdal som følge av bedriftens utslipp. Det er imidlertid betydelig forbedringer og for eksempel tilvekst av furu. Det påvises fortsatt skade på vegetasjonen. Det er ikke rapportert skade på vilt og husdyr i de senere år. Det er målt markerte konsentrasjoner av Arsen i mose i Årdal, som tyder på at det er en lokal kilde til utslippene. Det er usikkert hva som er kilden, men dette vil kunne avklares i forbindelse med videre undersøkelser av tungmetallutslipp.

Så lenge det fortsatt er synlige eller målbare effekter i nærmiljøet skal utslippene reduseres og holdes på et så lavt nivå som mulig. Bedriften har i dag et utslipp som er lavere enn den OSPAR-anbefalte grensen som skal gjelde i Norge fra 01.01.07, når man ser Søderberg- og prebake-anleggene under ett. Fra 2007 skal grensen gjelde Søderberganlegg og prebake-anlegg hver for seg, og dette vil kreve reduserte utslipp fra Søderberg-anlegget.

Det totale utslippet av fluorider i kg/time er over det som regnes som tålegrensen. Tålegrensen som erfaringsmessig er satt til 10 kg/time, er det nivået der nye skader på bartrær ikke er sannsynlig (jf effektstudier gjennomført i 1994)

I OSPAR er det et mål at utslippet skal være under 0,6 kg/tonn innen 2010. SFT har derfor pålagt bedriften å framlegge en plan for tiltak for å redusere utslippene til under 10 kg/time og 0,6 kg/tonn aluminium.

Utslipp av SO2 fra elektrolysevirksomheten kommer fra svovel i karbonmaterialene i anodene. SO2 innholdet slippes ut fra elektrolysecellene etter hvert som anodene forbrukes. Ca 90 % SO2-mengdene renses i lutvasker, mens resten går ut til luft.

Bedriften ligger i en region som allerede er sterkt belastet av forsuring. Selv om dette er forhold som i hovedsak tilskrives langtransporterte forurensning, er det viktig at også lokale og regionale utslipp av forsurende komponenter holdes på et lavest mulig nivå.

Utslipp av SO2 fra fossilt brensel er avgiftsbelagt i henhold til forskrift om svovelavgift på mineralske produkter. SFT har imidlertid også skjerpet grensene for utslipp av SO2 fra elektrolysen noe i forhold til tillatelsen fra 13.01.99.

SFT har i forhold til tidligere utslippstillatelse funnet det riktig å ikke sette en grense for utslippet av SO2 fra støperiet, da svovelinnholdet i olje er regulert gjennom forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter. Bedriften skal imidlertid rapportere det årlige utslippet i egenkontrollrapporten.

Ved forventet overskridelse av utslippsgrensen for SO2 fra elektrolysen som følge av endrede markedsforhold for lavsvovlig koks, må bedriften søke SFT om dispensasjon fra utslippskravet på forhånd.

Senere endring av utslippskravene for SO2 kan bli aktuelt dersom dette er nødvendig for å oppfylle de nasjonale mål om redusert SO2-utslipp. Slike krav vil være avhengig av hvilke virkemidler som blir valgt for å oppfylle målene.

Utslipp av støv fra elektrolysen skal i henhold til OSPAR være under 2 kg/tonn aluminium innen 2007 og det er et mål at innen 2010 skal utslippene være under 1 kg/tonn aluminium. SFT har derfor pålagt bedriften å innen 31.12.01 å fremlegge en plan for tiltak for å redusere utslippene av støv til under 1 kg/tonn aluminium.

For utslipp av klimagasser er det ikke satt egne utslippsgrenser. Utslippet av CO2 er i all hovedsak knyttet til forbruk av kull, olje og gass ved bedriften, hvilket bl.a har nær sammenheng med produksjonsnivå.

Som klimagasser regnes perfluoriserte karboner (PFK-gasser, vesentlig bestående av CF4 og C2F6) som dannes under anodeeffekt (bluss) i elektrolysecellene. Mengdene utslipp av PFK-gasser er avhengig av blussfrekvens, blusstid og strømstyrke. Disse gassene lar seg ikke rense. Innføring av punktmatere er et viktig tiltak for å redusere blussfrekvensen. Det er lagt ned betydelig innsats i de senere år for å redusere blussfrekvensen, jf omtale av renseanlegg og utslippsreduserende tiltak ovenfor.

I henhold til avtalen om reduksjon av utslipp av klimagasser mellom Miljøverndepartementet og aluminiumindustrien, skal de spesifikke klimagassutslippene målt i tonn CO2-ekvivalenter pr tonn produsert primær aluminium fra aluminiumindustrien totalt, reduseres med 50% innen utløpet av 2000 og 55% innen utløpet av 2005 i forhold til utslippsnivået i 1990. Det ble i forbindelse med avtalen utarbeidet detaljerte handlingsplaner fordelt på de enkelte verk. Selskapene har ikke forpliktet seg til å følge disse planene, og kan foreta omrokkeringer av reduksjonstiltak både innenfor det enkelte selskap og mellom selskapene. Tiltakene beskrevet i handlingsplanen oppfyller ikke en reduksjon på 55% innen 2005. Selskapene må derfor redusere utslippene ytterligere.

I avtalen er det tatt forbehold om endringer i norsk klimapolitikk, herunder virkemiddelbruken, og om endring av forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler.

Etter utløpet av avtaleperioden kan SFT fastsette utslippsgrenser for de mest aktuelle klimagasser i henhold til den praksis som på dette tidspunkt følges av regulering av annen tungindustri. Før utløpet av avtaleperioden kan SFT etter samråd med Miljøverndepartementet fastsette utslippsgrenser for klimagasser dersom de forbehold nevnt ovenfor blir aktuelle.

Årlig utslipp av PFK-gasser i CO2-ekvivalenter fra HAÅ er redusert fra 376.000 tonn i 1990 til 150.000 tonn i 1998. Ytterligere reduksjon til 119.000 tonn er forventet innen 2005.

Andre utslipp

Overvåking av tungmetaller i mose har tidligere ikke gitt spesielle indikasjoner om utslipp av tungmetaller fra bedriften (jf rapport 691/97 Statlig program for forurensningsovervåking). En utvidet moseundersøkelse blir gjennomført i bedriftens omgivelser sommeren 2000.

7.3 Støy

Støymålinger utført av bedriften viser at støybelastningen ved nærmeste bolig ligger i overkant av 50 dBA. SFT tar utgangspunkt i retningslinjer for begrensning av støy fra industri når det gjelder krav til bedriften for støyimmisjon ved nabobolig med høyeste belastning. Støygrensene er 50 dBA på dagtid og 45 dBA på kveld/natt. Støybegrensningene i retningslinjene gjelder i første rekke nyetablert industri. Bedriftens støybidrag vil være relativt likt hele døgnet, og etter SFTs vurdering skal støybidraget fra HAÅ reduseres til under 50 dBA, målt ved nærmeste eller mest støyutsatte bolig. Bedriften skal derfor innen 01.01.02 overholde en grense på 50 dBA.

SFT kan senere skjerpe kravene, bla. for å tilpasse kravene til nye retningslinjer for støy.

7.4 Avfall

Deponering av avfall

Bedriften deponerer i dag katodeavfall og forurenset stein i et sjøkantdeponi på Årdalstangen. Avfallet oppstår som følge av prosessen og er definert som spesialavfall i som følge av avfallslisten i vedlegg 1 i forskrift om spesialavfall eller vedlegg 2 pga innholdet av farlige stoffer i avfallet.

Katodeavfall er den avfallsfraksjonen fra aluminiumindustrien som er mest problematisk. Avfallet er definert som spesialavfall i henhold til forskrift om farlig avfall. Katodeavfall består av karbonmateriale, ildfast materiale og badrester. I bransjen er deponeringsløsningene av varierende miljøstandard. Det har pågått arbeid i en årrekke for å finne alternative løsninger til deponering. I Norge finnes det pr i dag ikke alternative løsninger til deponering. Det finnes gjenvinningsløsninger i utlandet, men disse har så langt vist seg å være svært kostbare.

NIVA gjennomførte i 1993 et prosjekt hvor de akvatiske miljøvirkningene av avfallet ble vurdert. Det antas at cyanid, fluorid og PAH er de mest aktuelle forbindelsene. I følge rapporten er antall sigevannsprøver begrenset og gir ikke grunnlag for statistisk holdbare konklusjoner. Det eksisterer heller ikke studier, verken nasjonalt eller internasjonalt, som belyser eventuelle biologiske effekter. Måleresultatene og faglig skjønn tilsier likevel at deponiene utgjør en liten trussel mot vannmiljøet.

Bransjen har opplyst at det er igangsatt et prosjekt i samarbeid med SINTEF hvor det skal gjennomføres en systematisk undersøkelse av katodeavfall mht mobilitet av forurensningskomponenter og konsekvenser av deponering av avfall. Resultatene skal foreligge innen 30.11.00. SFT vil basert på resultatene av denne undersøkelsen kunne stille ytterligere krav til håndtering av katodeavfall.

SFT har varslet de bedriftene som har sjøkantdeponier at slike løsninger er utilfredsstillende og at slike deponier skal avvikles. Deponiet på Årdalstangen har ingen form for beskyttelse mot sjøen, og SFT varslet i brev av 25.03.93 at deponiet ville bli krevet avviklet. Det stilles krav om at deponiet skal avvikles innen 30.06.01. I forbindelse med avslutningen må det gjennomføres en miljøfaglig vurdering av deponiet og utarbeides forslag til tiltak i forbindelse med avslutningen.

Kravet om avvikling av deponiet er uavhengig av ovennevnte utredning om katodeavfall.

Forurenset grunn

SFT har kartlagt forurenset grunn og sedimenter i Norge. I St.prp 1 fra Miljøverndepartementet for budsjetterminen 2000, legges det opp til at miljøproblemet skal være løst på de høyest prioriterte stedene i løpet av 2005, og miljøsituasjonen avklart på steder hvor det er behov for å undersøke om forurensningen er så alvorlig at det kreves tiltak. Målet er at forurensing av grunn, vann og sedimenter forårsaket av tidligere tiders virksomhet, feildisponering av avfall og lignende ikke skal medføre fare for alvorlige forurensingsproblemer.

Det kan finnes flere lokaliteter forurensningsmyndighetene ikke har fått oversikt over i kartleggingen. Målet vil imidlertid gjelde for alle områder der sedimenter/grunn kan være forurenset. Bedriften må derfor ha løpende oversikt over forurensningssituasjonen. Det vil i de fleste tilfelle være nødvendig med undersøkelse for å klarlegge forurensningssituasjonen. Bedriften må på eget initiativ følge opp med tiltak ved behov. Tiltak/opprydning kan i seg selv medføre fare for spredning av forurensning og det kan være behov for tillatelse etter forurensningsloven. Det må derfor søkes SFT særskilt om dette.