Miljødirektør Ellen Hambro

En norsk miljøsuksess på vingene

Vegaøyene på Helgeland er en mektig opplevelse. Landskapet. Havet. Lyset. Og så er den der – først som en prikk i det fjerne, så stadig større. Havørna på himmelen har et vingespenn på over to meter.

Det var i for sommer jeg besøkte Helgelandskysten med en av Statens naturoppsyn sine oppsynsbåter. Oppdraget i havørnas rike var lakseoppsyn for å sjekke garn og teiner.

Jeg hadde et håp om et glimt av havørn, men våget ikke ha en klar forventning.

Slapp av, vi kommer til å se mange, var beskjeden fra karene om bord.

Nesten borte

Verdens fjerde største ørn forsvant på slutten av 1800-tallet som hekkefugl i det meste av Vest-Europa.

Ørner ble skutt eller fanget. Det ble lagt ut gift for å ramme dem. Reirplyndring bidro til stor dødelighet og få ungekull. I Norge var det skuddpremie på havørn til ut på 1960-tallet.

På 1900-tallet meldte en ny utfordring seg for havørna; miljøgifter som påvirket både ungeproduksjon og dødelighet. Ikke minst ble plantevernmiddelet DDT en utfordring ved å redusere skalltykkelsen på eggene som havørna la.

Dyr og fugler får i seg miljøgifter gjennom maten de spiser. Miljøgiftene hoper seg opp blant annet i rovfugler, på toppen av næringskjeden.

Miljøgiftene, og ikke minst DDT, ga svikt i reproduksjonen og forårsaket ytterligere bestandsreduksjoner for havørna.

Over tid forsvant det som var en vanlig fugl fra store deler av de opprinnelige hekkeområdene.

En ring om foten

Havørna som gled inn i synsfeltet under båtturen på Vega, sirklet over en holme i skjærgården.

SNO-personellet om bord gjorde seg klar til en ny oppgave; sjekk av reir og ringmerking av unger.

Vel i land nærmet vi oss reiret og fant havørnungen. Den var større enn jeg hadde trodd der den satt, ute av stand til å stikke fordi vingene ennå ikke bar.

En jakke over hodet roet den ned. Jeg grep etter kloa. Gul og gummiaktig. Varm.

Ringen med det unike ID-nummeret ble gjort klar. Snart var fuglen merket slik at forskere om mulig kan finne den igjen og følge den over tid.

Det var en stor naturopplevelse for meg å komme så tett på en av våre største rovfugler, og i en kystnatur som er så unik og storslått at den har fått plass på UNESCOs verdensarvliste.

Tilbakekomst

Havørna ble fredet i 1968. I Norge var den da borte fra hekkeområdet fra Hordaland til svenskegrensa.

I 1970 ble miljøgiften DDT forbudt å bruke, og de internasjonale reguleringene av andre miljøgifter begynte også å komme på plass.

I årene som fulgte vokste havørnbestanden i hele landet, og arten har i dag fått statusen livskraftig av ekspertene som har vurdert den for Artsdatabanken.

Det hekker nå havørn langs kysten fra Agder til Sør-Varanger i Finnmark, og enkelte steder i Oslofjorden og Innlandet.

Dagens havørnbestand i Norge er anslått til mellom 3300 og 4000 par.

På vingene igjen i Europa

På holmen i Vega fjernet vi oss forsiktig fra havørnungen og overlot den til en framtid i havgapet.

Men fra flere områder av norskekysten har det de siste årene vært fanget inn havørnunger.

I både Irland og Skottland svevde det havørn på himmelen i tidligere tider, før bestanden ble utryddet. Nå kommer havørna tilbake, med litt hjelp fra oss mennesker.

Ørnene som fanges inn i Norge blir fraktet over Nordsjøen og slippes fri i samarbeid med de lokale myndighetene.

Slik bringes et kystsymbol tilbake til de britiske øyer, slik vi i Norge allerede har fått arten tilbake til en tallrik bestand.

Havørna er historien om en norsk miljøsuksess.