Færre påviste rovviltskader
En foreløpig oversikt over påviste rovviltskader per 1. august viser at det totalt sett for landet er færre sauer som er tapt til rovvilt i år enn i 2017. Bjørn er den eneste arten som har en økning i skader i forhold til fjoråret.
Artikkelen er gammel, og det kan hende at innholdet er utdatert
Nyhetsbildet har i sommer vært preget av rovviltskader på sau rundt omkring i landet. Statens naturoppsyn dokumenterer gjennom beitesesongen tap til fredet rovvilt, og en oppsummering per 1. august viser en nedgang i dokumenterte tap sammenliknet med 2017.
Det er kun to år etter årtusenskiftet hvor det er påvist færre tapte sau til rovvilt på dette tidspunktet i beitesesongen.
Bjørneskader øker
Den eneste av de fredede rovviltartene som har en økning i antall skader fra i fjor, er bjørnen. 250 sau og lam er påvist tatt av bjørn så langt i 2018, og det er 80 flere enn på samme tidspunkt i 2017. Det er først og fremst nord i Trøndelag og Bardu i Troms at man har hatt utfordringer med bjørn i sommer.
– Til tross for en økning i tapene til bjørn så langt i 2018, har det historisk sett vært relativt lave tap til bjørn de siste årene. Til sammenligning var det i toppåret 2006 registrert omtrent dobbelt så mange skader som i år, sier direktør Pål Prestrud i Statens naturoppsyn.
Situasjonen for skader fra ulv er litt annerledes. Til tross for nedgang fra fjoråret så langt er det registrert over 370 skader, noe som i forhold til tidligere år er relativt høyt.
I Tynset, Tolga og Rendalen i Hedmark har vi spesielt registrert en del tap. 205 av 370 registrerte tap er funnet her. Minst tre forskjellige ulver har forårsaket tap i dette området. To av dem er felt på skadefellingstillatelser.
I fjor var det særlig en enkelt ulv på Hadeland som førte til historisk høye tapstall til ulv.
Nedgang for de andre artene
For gaupe, jerv og kongeørn fortsetter trenden med stadig lavere tap. I nyere tid har det ikke vært registrert så lave tap for noen av disse artene.
Det er vanskelig å peke på én klar årsak til tapsreduksjonen. Målrettede uttak av enkeltindivider kan ha lokal effekt, men bestandssituasjonen for artene er stabile eller økende, så svingninger i bestanden kan ikke forklare nedgangen.
– Trolig kan både målrettede forebyggende tiltak, og mere tilfeldig variasjoner som vær, mattilgang og hvor vandrende individer dukker opp forklare nedgangen, sier Pål Prestrud.
Gir god indikasjon på endelige tapstall
Det er på langt nær alle skader som blir dokumenterte av SNO, og skader fra jerv og gaupe har generelt noe lavere dokumentasjonsgrad enn skader fra bjørn og ulv.
Dette henger blant annet sammen med at enkelte ulver og bjørner kan gjøre stor skade innenfor begrensede tidsrom, og dermed i større grad blir dokumentert. I tillegg vil det tradisjonelt være større andel jerveskader sent i sesongen.
Ved å sammenlikne med tilsvarende tall fra tidligere beitesesonger får vi imidlertid en god pekepinn på utviklingen i totale tapstall for hver art. De beste tallene for totaltap til rovvilt får vi når fylkesmennene er ferdige med erstatningsoppgjøret ved årsskiftet.
Her kan du lese om resultatene i erstatningsoppgjøret for de siste årene