Arealforvaltning kritisk for klima- og bærekraftsmål
En ny spesialrapport fra FNs klimapanel beskriver samspillet mellom klima og landarealer.
Landområder er en kilde til både utslipp og opptak av klimagasser
I perioden 2007-2016 stod jordbruk, skogbruk og annen arealbruk (AFOLU) for rundt 23% av de totale netto menneskeskapte klimagassutslippene: 13% av CO2-utslippene, 44% av metanutslippene (det meste fra risproduksjon og husdyr) og 82% av lystgassutslippene (hovedsakelig fra gjødsling). Samtidig bidrar naturlige prosesser til å ta opp CO2 tilsvarende en tredjedel av CO2-utslippene fra fossile brensler og industri.
Oppvarming på landjorden har økt nesten dobbelt så raskt som den globale gjennomsnittstemperaturen. Det vil si at temperaturøkning over land har vært større enn over havet. Klimaendringene har allerede ført til forørkning og landforringelse (gjennom erosjon, tap av vegetasjon, branner og tining av permafrost) og påvirker landbaserte økosystem og matsikkerheten (sikker tilgang til mat).
Mennesker påvirker – og blir påvirket av – klima og landarealer
Mer enn 70% av verdens isfrie landområder påvirkes direkte av menneskelig aktivitet og 70% av verdens ferskvannsbruk går til vanning i jordbruk. Utnyttelsen av landarealer har ført til økte klimagassutslipp, tap av naturlige økosystemer som skog og våtmark og mindre naturmangfold. Klimaendringene forverrer disse utfordringene. Klimaendringer og ekstremvær kan medføre økt tvungen migrasjon, konflikt og fattigdom fordi leveområder forringes.
– Denne rapporten viser hvor utrolig viktig det er å forvalte landarealene på en mest mulig klok måte. Klimahensyn må inngå i all arealplanlegging for å ivareta og øke naturlige karbonlagre og redusere sårbarhet for natur og samfunn, sier direktør for Miljødirektoratet, Ellen Hambro.
Matsystemet har stor betydning
Siden 60-tallet er forbruket av kjøtt og vegetabilske oljer doblet og i snitt spiser hver person i overkant av 30% mer kalorier. Rundt to milliarder voksne er i dag overvektige eller lider av fedme, samtidig som over 821 millioner mennesker er underernærte. Rundt 25-30% av all produsert mat til mennesker blir ikke spist. Aktiviteter fra hele matsystemet står for mellom 21-37% av de totale menneskeskapte klimagassutslippene. Hyppigere ekstremvær og tørke vil føre til mer usikre avlinger, som kan føre til høyere matpriser globalt.
Bærekraftig arealforvaltning er viktig for å redusere klimagassutslippene
Rapporten har vurdert en rekke scenarioer med ulike temperaturmål. Alle vurderte scenarioer som begrenser oppvarmingen til 1,5 grader krever bruk av klimatiltak som utnytter landareal. De fleste scenarioene inkluderer redusert avskoging, påskoging på tidligere skogarealer og nye arealer, og økt bruk av bioenergi. Behovet for påskoging og bioenergi avhenger blant annet av sosioøkonomisk utvikling (befolknings- og inntekstvekst), hvor effektiv jordbruksproduksjon og arealforvaltningen er, hastighet i teknologisk utvikling og innsats i andre sektorer.
For skog forutsetter scenarioene som begrenser oppvarming til 1,5 og 2 grader en endring i skogarealer fra 2010 til 2050 på mellom -2 og 12 millioner km2. Et landareal på 12 millioner km2 er like stort som Mexico og USA til sammen. For bioenergi forutsetter scenarioer som begrenser oppvarmingen til 1,5 grader en bruk av areal på opptil 7 millioner km2 i 2050 (litt under Australias areal). I dag er den globale dyrkingen av bioenergivekster marginal (under 0,14 millioner km2, tilsvarende ca. 40% av Norges areal).
Bruk av landareal som klimatiltak kan være et viktig bidrag til utslippsreduksjon, men dersom dyrking av bioenergivekster og påskoging på nye arealer gjennomføres i storstilt skala kan dette legge vesentlig press på landarealene og gi økt risiko for blant annet landforringelse, redusert matsikkerhet, tap av naturmangfold og vannmangel i tørre områder. Risikoen øker jo større arealer man beslaglegger for påskoging og bioenergivekster. Ved bruk av 1-4 millioner km2 landarealer til dyrking av bioenergivekster og produksjon av bioenergi med karbonfangst og lagring (bio-CCS) øker risikoen for landforringelse, redusert matsikkerhet og vannmangel i tørre områder fra lav til moderat selv i de mer bærekraftige scenarioene (med lavere befolkning, effektiv regulering av arealbruk, matproduksjon med lave utslipp og mindre tap i matsystemet).
Noen få scenarioer begrenser oppvarmingen til 1,5 grader med mindre bruk av bioenergi og bio-CCS (< 1 million km2 i 2050) og andre former for CO2-opptak. Disse scenarioene fordrer enda raskere og mer omfattende endringer i energi- og landsystemer, byplanlegging og infrastruktur, samt atferds- og livsstilsendringer enn andre 1,5-gradsscenarioer.
'Vinn-vinn'-tiltak
Klimatiltak kan derimot gjennomføres på måter som ikke konkurrerer om landarealer. Eksempler er redusert avlingstap og matsvinn, effektivisering i matproduksjonen, diettendring, skogslandbruk og økning av karboninnhold i jord. Dette er 'vinn-vinn'-løsninger som reduserer utslipp samtidig som de bidrar til å løse flere utfordringer knyttet til landarealer (som for eksempel forørkning og forringelse av landområder) og bærekraftig utvikling. Slike 'vinn-vinn'-løsninger understreker også viktigheten av å jobbe på tvers av sektorer.
- Landarealene bidrar både til utslipp og opptak av klimagasser. Bruk av landarealer til klimatiltak kan være viktig bidrag til å nå målene i Parisavtalen, men samtidig kan storstilt bruk av arealer til påskoging, for å øke opptak av klimagasser og skaffe bioenergi, gi risiko for landforringelse, redusert matsikkerhet, tap av naturmangfold og vannmangel. Derfor er det superviktig med klok arealforvaltning og fortsatt fullt trøkk for å få ned utslippene i alle sektorer i samfunnet i hele verden, sier Ellen Hambro.
Hvis verden venter med utslippsreduksjoner øker risikoen for irreversibel påvirkning på viktige økosystemtjenester. Dette vil gi alvorlige økonomiske konsekvenser for mange land og begrense muligheten til å oppnå bærekraftig utvikling. Rask handling kan redusere risiko for millioner av mennesker.