Mikroplast funnet i Mjøsa og Femunden

For første gang er det undersøkt om det finnes mikroplast i norske innsjøer. Forskerne fant mikroplast på alle de undersøkte stedene i Mjøsa.

Artikkelen Artikkelen er gammel, og det kan hende at innholdet er utdatert
Publisert 26.02.2019

Resultatene tyder på at det er mer mikroplast i innsjøer ved tett befolkede områder.

Stadig mer forskning viser at mikroplast tilført ferskvann vil synke til bunn. Nivåer av mikroplast på sjøbunnen kan derfor være en indikator på hvor utsatt en innsjø er for tilførsel av mikroplast.

Norsk institutt for vannforskning (Niva) har på oppdrag for Miljødirektoratet tatt prøver av sjøbunnen i Mjøsa og Femunden for å undersøke om det finnes mikroplast i ferskvannsmiljøet og for å analysere om det er forskjeller mellom disse to innsjøene.

Mikroplast ved alle prøvestasjonene

I kjerneprøver fra alle 20 prøvestasjoner i Mjøsa ble det funnet mikroplast.  Det ble funnet høyere antall mikroplastpartikler i Mjøsa på steder som er i nærheten av byer og tettsteder, veg- og båttrafikk, renseanlegg og elver. 

De høyeste konsentrasjonene av mikroplast ble funnet i sediment utenfor Hamar og i sediment nær Mjøsbrua. Resultatene tyder på at de vanligste mikroplastpartiklene var plastrester fra produkter som for eksempel plastposer, isopor og tekstiler.

Samtidig har de fleste plastmaterialene mange bruksområder, noe som gjør det vanskelig å knytte de til en spesifikk kilde. 

Mye mindre i Femunden

I Femunden, som ligger i langt mer uberørte naturområder, ble det funnet betydelig lavere mikroplastnivåer. I 4 av 10 av de undersøkte prøvene kunne forskerne ikke finne mikroplast i det hele tatt. 

– Resultatene fra denne kartleggingen er viktig i arbeidet med å få oversikt over omfanget av mikroplastproblemet i ulike naturmiljøer. Vi er i startfasen av å forstå kildene til mikroplast og hvilken effekt det kan ha på mennesker og miljø. Vi følger nå opp undersøkelsen med et prosjekt som studerer transport av mikroplast i norske elver, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

Undersøkelsen inneholdt også prøver av dyreplankton og andemusling for å finne ut om denne typen prøver kan egne seg dersom det blir overvåking i framtiden.

Resultatene viser at Niva fant mikroplast også i noen av disse prøvene, men det er foreløpig ikke sikkert om organismene hadde tatt opp mikroplasten, eller om de var festet til utsiden av dyrene.

– Det foregår stor forskningsinnsats både i Norge og internasjonalt som vil gi oss svar på omfanget av mikroplastforurensningen og hvor alvorlig problemet er. Det er behov for å se nærmere på hvordan mikroplast transporteres fra forurensningskildene og ut i miljøet og hvordan den sprer seg videre i næringskjedene, sier Ellen Hambro. 

Analyserte seg bakover i tid

I denne kartleggingen ble det også gjort beregninger av hvor langt tilbake i tid det kan ha vært mikroplast i Mjøsa. Ved å studere arkiverte planktonprøver Niva har samlet inn som en årlig rutine, samt ulike lag av sjøbunnen separat, har det vært mulig å estimere at det kan ha vært mikroplast på sjøbunnen helt tilbake til 1980-tallet. Men da med et lavere nivå av mikroplastpartikler.

Dette tyder på at tilførsel av mikroplast har pågått i Mjøsa i lang tid. Både denne kartleggingen og internasjonale studier viser at mikroplast mest sannsynlig er tilstede i alle naturmiljøer.