Det er nødvendig å kartlegge mengden sigevann som produseres for å kunne beregne hvor store mengder og konsentrasjoner av stoffer som slippes ut.

Sigevannsproduksjon (m³/år) burde overvåkes direkte i utslippspunktet med målinger, men for å få en god oversikt burde det settes opp en vannbalanse for deponiet. En vannbalanse hjelper oss å bedre forstå hvor tiltak kan settes inn for å redusere sigevannsproduksjonen. Norske deponier har typisk en årlig sigevannsproduksjon på 0,2-0,4 m³ /m².  

Det er viktig å etablere bunn- og sidetetting med oppsamling av sigevann i tillegg til at deponiet avsluttes med topptetting med en konveks overflate for å hindre sigevannsproduksjon. Lokale forhold, som setninger eller utilstrekkelig bunn – og sidetetting kan føre til at vann trenger inn i deponiet og produserer sigevann. Økende ekstrem vær økt nedbør og vil også påvirke sigevannsproduksjon og burde tas hensyn til i vurdering av sigevannsproduksjon. 

Sigevannsproduksjonen i deponier er vanligvis høyest under drift, når hele eller deler av deponiet står åpent (før tildekking). Nedlagte deponier har normalt sett en lavere sigevannsproduksjon, men gamle deponier kan ha ingen eller mangelfulle tetteløsninger som fører til høyere sigevannsproduksjon. 

Sammensetningen til sigevannet er knyttet til hvilke stoffer som lekker fra avfallet. Utlekkingspotensialet til avfallet er første steg i kartleggingen av sigevannsinnhold. 

Avfall som skal inn i nye deponier, skal basiskarakteriseres  av avfallsprodusenten. For flere avfallstyper kreves i tillegg testing av avfallets utlekkingspotensial (riste- og kolonnetester). En vurdering av utlekkingspotensial gjøres med bakgrunn i kunnskap om avfallet og resultatene fra utlekkingstester. 

Vurderingen av utlekkingspotensialet danner grunnlaget for hvilke stoffer som kan forventes i sigevannet. Analyser av og overvåkingsprogram for sigevann baseres på informasjon om sammensetningen til avfallet og utlekkingspotensialet.

For nedlagte deponier finnes ikke nødvendigvis slik dokumentasjon. I slike tilfeller anbefales det å undersøke historisk informasjon om hvilke typer avfall som er deponert. Vurderingen kan da gjøres med bakgrunn i generell kunnskap om utlekking og erfaring fra overvåking av tilsvarende deponier. 

Anbefalte parametere for kartlegging av sigevann og sigevannssediment er diskutert nærmere i steg 4 om overvåkingsprogram. Krav til karakterisering av avfall og grenser for utlekkingspotensial fra avfall er gitt i avfallsforskriften, kap. 9, vedlegg II. 

Fra nyere deponier:

Fra eldre deponier:

Eldre deponier med stor andel husholdningsavfall og næringsavfall består av usortert avfall med organisk materiale, metaller, elektrisk avfall og annet miljøfarlig avfall. Organisk materiale som tidligere ble deponert var kloakkslam, matavfall, papir, plast, trevirke, hageavfall mm.  Dette er fraksjoner som normalt sett ikke lenger skal deponeres. Sigevann fra eldre deponier er derfor svært sammensatt av organiske og uorganiske forbindelser som kan utgjøre en miljøfare.

PFAS

Det er et økende søkelys på per- og polyfluorinerte alkylforbindelser (PFAS). PFAS finnes i mange ulike typer avfall og i forurenset jord og forventes derfor å være til stede i sigevann fra de fleste deponier. Det er anbefalt å undersøke PFAS-innhold i sigevann fra alle deponier. 

Vi kaller vannforekomsten som tar imot sigevann for en resipient. Resipienten må identifiseres for å finne ut hvilke stoffer som er relevante for vurdering av sårbarhet.

En vannforekomsts sårbarhet for forurensning varierer, og er avhengig av forhold som f.eks. størrelse, vannutskifting og økologisk og kjemisk tilstand. Sårbarheten er dessuten knyttet til hvilke stoffer som tilføres resipienten fra sigevannet. Disse stoffene bør inkluderes i en innledende kartlegging og vurderes ved videre overvåking av sigevann. 

I tillegg finnes det nasjonale miljømål for ulike stoffer i vann som det også må tas hensyn til, kalt prioriterte og vannregionspesifikke stoffer. På nasjonalt nivå gjelder også enprioritert liste med miljøskadelige stoffer som Miljødirektoratet ønsker å stoppe spredningen av. Disse stoffene må alltid være med i en vurdering av sigevannet.

Resipienten er en vannforekomst i form av overflatevann (ferskvann, brakkvann eller kystvann), avløpsvann til et kommunalt renseanlegg, eller terreng med infiltrasjon til grunnvann.

For å sikre en god beskrivelse av sammensetningen av sigevannet, er det viktig å benytte riktige typer analyser og et stort nok antall prøver. Konsentrasjoner av stoffer i sigevann varierer typisk med årstidene på grunn av nedbør og biogeokjemiske prosesser i deponiet. Analyser over tid vil derfor gi et mer realistisk bilde av hva sigevannet inneholder. Gjennomsnittskonsentrasjoner bør derfor beregnes for prøver som er tatt over en periode på minimum ett år.

Analyser gjort gjennom kartlegging og/eller overvåking, oppsummeres ved å beregne median- og gjennomsnittskonsentrasjoner av stoffer. I tillegg bør høyeste og laveste konsentrasjon oppgis, samt rapporteringsgrense for metoden som benyttes. 

Gjennomsnittskonsentrasjonene kan gi en første indikasjon på om rensing og andre tiltak er nødvendig. I tillegg vil de høyeste målte konsentrasjonene gi grunnlag for å vurdere akutt giftighet.

Noen stoffer, spesielt hydrofobe organiske miljøgifter, har ofte lave konsentrasjoner i sigevannet og kan derfor være vanskelige å påvise. Det anbefales å heller analysere for disse i sigevannssediment.

Sjekklister

Utslipp beregnes ved å bruke årlige gjennomsnittskonsentrasjoner av stoffer i sigevannet og årlig sigevannsproduksjon:

Utslipp (kg/år) = Gjennomsnittskonsentrasjon (mg/L) x sigevannsmengde (m3/år) / 1000

• Årlige utslipp brukes i vurdering av sårbarheten til resipienten.
• Mengder som slippes ut bør også inkluderes som grunnlag til å prioritere rensetiltak.