Kartlegging av biologisk mangfold bør gi grunnlag for å vurdere:

• hvordan naturkvalitetene kan utnyttes best mulig som ressurser for friluftslivet
• hvordan man kan kanalisere og regulere ferdsel og tilrettelegge for friluftsliv på en slik måte at verdifull og sårbar natur blir ivaretatt

Kunnskap om verneområder med grenser, bestemmelser og verneverdier bør være innhentet som ledd i den innledende kartleggingen av premisser for arealbruken.  Hvis det finnes verneområder med ferdselsforbud hele eller deler av året, er dette sentral informasjon for å kunne planlegge tilrettelegging.

Videre er det viktig å kjenne til andre arealer i marka der naturmangfoldet er særlig verdifullt eller sårbart, slik at det bør beskyttes mot påvirkning og slitasje.

Andre naturområder kan ha et stort potensial som opplevelsesressurs og tåle ferdsel. Dette trenger ikke være de naturområdene som er mest verdifulle sett fra et naturfaglig ståsted. Et vann med nøkkeroser kan for eksempel ha stor opplevelsesverdi, selv om det er en vanlig forekommende naturtype.

Det kan være aktuelt å kartlegge:

• Naturtyper av spesiell betydning, enten ved at de er viktig for svært mange rødlistede arter (www.artsdatabanken.no/Rodliste ) eller at naturtypen i seg selv står i fare for å forsvinne fra Norge. Slike naturtyper skal kartlegges etter Miljødirektoratet sin instruks
• områdenes sårbarhet for påvirkning fra friluftsliv - både ferdsel og andre aktiviteter
• behov for endringer i tilretteleggingen for å ivareta verneområder eller andre områder med verdifullt eller sårbart biologisk mangfold
• forekomst av arter av nasjonal forvaltningsinteresse, dvs. arter som Miljødirektoratet vurderer er særlig viktig å ta hensyn til i planprosesser
• eksisterende og eventuelle behov for nye ferdselsrestriksjoner for å ivareta naturmangfold
• eventuelle utfordringer knyttet til at ferdselsforbud i verneområder ikke blir overholdt
• naturområder i marka som er viktige for jakt, fiske eller annen høsting eller som har store opplevelseskvaliteter knyttet til plante- og dyreliv

Informasjon om allerede kartlagt natur finnes på Artskart og i Naturbase. Dersom kommunen ønsker å bestille kartlegging av naturtyper etter Miljødirektoratet sin instruks kan du lese mer her. Fylkesmannen kan eventuelt bidra med ytterligere informasjon.

Kartlegging av kulturminner og kulturmiljøer bør gi grunnlag for å vurdere:

• hvordan kulturkvalitetene kan utnyttes best mulig som ressurser for friluftslivet
• hvordan man kan tilrettelegge for friluftsliv på en slik måte at verdifulle og sårbare kulturminner og kulturmiljøer blir ivaretatt

Kartleggingen bør omfatte alle fredede, vernede og verneverdige kulturminner og kulturmiljøer.

Bygninger og anlegg bør vært kartlagt i en tidligere fase av arbeidet, men informasjon om deres kulturhistoriske verdi bør innarbeides i kartleggingen av kulturminner og kulturmiljø. Eldre hus, gårds- og seteranlegg har ofte en interessant historie, og utgjør i mange tilfeller utfartsmål eller stoppunkter på en tur.

Det kan videre være aktuelt å kartlegge:

• Jordbruksområder som har gått ut av drift. Tunbebyggelse eller tufter, steingjerder, rydningsrøyser, gamle beite- og slåtteområder og andre spor utgjør ofte historisk viktige kulturlandskap, med stor verdi både for naturmiljø, kulturmiljø og friluftsliv.
• Rester etter annen aktivitet som skogskoier, fangstanlegg, mølleanlegg, gruvevirksomhet, gamle dammer, gamle veifar samt spor etter motstandsgrupper som ofte brukte de bynære markaområdene under 2.verdenskrig.
• Behov for endringer i tilretteleggingen for å beskytte enkelte kulturminner eller kulturmiljøer mot slitasje fra friluftslivet.
• Ønsker om tilrettelegging for å gi bedre tilgang til kulturkvaliteter, med de opplevelsesverdiene de har.

Som en del av kartleggingen kan det være aktuelt å omtale markas historie, hvilken plass marka har i litteratur og visuell kunst, og andre immaterielle verdier.  

Finn mer informasjon om kulturminner og kulturmiljøer hos regional kulturminneforvaltning, museene og hos Riksantikvaren: www.riksantikvaren.no/vare-digitale-tjenester/

Landskapet i marka, dvs helheten av natur- og kulturmiljøet, er en opplevelsesressurs. Det kan blant annet være særskilte områder innenfor marka som har store landskapsverdier, og som det bør tas hensyn til i planlegging og bruk. Miljødirektoratet anbefaler at det utarbeides en landskapsanalyse som grunnlag for markaplanen.

Marka kan deles inn i ulike landskapsrom. Dette kan være åpne og lukkede rom, rom med karakteristiske og/eller særlig synlige landskapsformer og rom med mindre iøynefallende former. Det kan også finnes landskapsrom med dystre, mørke eller dramatiske omgivelser. Dette kan gi spennende landskapsvariasjon og være viktig for opplevelsen av marka. En landskapsanalyse vil få fram slike verdier.

Landskapsanalysen bør omfatte en overordnet, kortfattet beskrivelse av hva som er karakteristisk for landskapet i marka som helhet. Den bør beskrive og karakterisere de forskjellige landskapsrommene og få fram kjennetegn, verdi og opplevelseskvaliteter. Analysen kan brukes til å planlegge og prioritere tiltak og tilrettelegging.

I forbindelse med landskapsanalysen bør det undersøkes om det finnes allerede kartfestede områder med stor landskapsverdi, enten innenfor marka eller i overgangen til omkringliggende kulturlandskap. I tillegg til nasjonalt prioriterte områder kan dette være registreringer og prioriteringer som kommunen selv har gjort, og områder som inngår i en regional registrering og eventuelt prioritering.

Nasjonalt prioriterte landskap er:

• kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse (KULA); kartlag i kulturminnebasen Askeladden
• utvalgte kulturlandskap i jordbruket; kartlag finnes både i Askeladden og i Naturbase
• verdifulle kulturlandskap registrert gjennom Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap; kartlag finnes i Naturbase

Les mer om landskapsanalyser i Miljødirektoratets veileder om landskap i konsekvensutredninger (KU)

Se også veilederen Landskapsanalyse i kommuneplanens arealdel (DN og RA 2011)

Verken stillhet eller ro kan egentlig kartlegges. Stillhet innebærer fravær av uønsket lyd. Man kan kartlegge hvilke områder i marka som er utsatt for støy fra kilder utenfor og innenfor markas grenser, og gjennom det finne ut hvilke områder i marka som har så lavt støynivå at de kan regnes som “stille områder”. De topografiske forholdene er et viktig element i denne sammenheng og kan gjøre at områder som ligger nært hverandre, kan ha ulikt lydnivå. En forutsetning for opplevelse av ro, er i tillegg at aktiviteter som forbindes med stress eller på annen måte gir negative assosiasjoner, er fraværende. Slik påvirkning er vanskelig å kartlegge separat og vil som oftest være koblet til støy.

Beliggenheten inntil byer og tettsteder innebærer at det vil være noe støy fra omgivelsene i markaområder. Det kan også være støykilder i marka, for eksempel fra skogsdrift, skytebaner, droner og høyttaleranlegg på idrettsbaner.

Ofte må man et stykke inn i marka før man kommer unna veitrafikkstøy og generell bakgrunnsstøy fra byen. Noen steder er markaområdene for små i utstrekning til at dette er mulig. Det kan likevel være større og mindre områder både nært byen og lengre unna der topografiske forhold, innslag av naturlige lyder m.m. gjør at man kan oppleve et godt lydmiljø.

Formålet med å kartlegge støy må være å gjøre noe med støysituasjonen. Før man eventuelt går i gang med støykartlegging, er det viktig å vurdere hvor hensiktsmessig det er. I noen situasjoner kan det være ønskelig å dokumentere støyforholdene, for eksempel for å kunne gå i dialog med anleggseiere og myndigheter om å få redusert støy fra en konkret støykilde. Men detaljert støyutredning er kostbart, og det er uansett vanskelig å få redusert støyen fra for eksempel veitrafikk og flytrafikk.

I markaområdene forventer brukere frisk luft, rent vann og naturlig lys. En mørk nattehimmel med mulighet for å oppleve stjerner og måneskinn er en viktig opplevelseskvalitet.

Kommunen bør skaffe seg kunnskap om eventuelle forurensningskilder, inklusive påvirkning fra kunstig lys, for å vurdere miljøpåvirkning i ulike deler av markaområdene. Kunnskapen kan bidra til å påvirke hva som kan aksepteres lagt ved eller i marka og hva kommunen bør arbeide for å få etablert andre steder, flyttet, endret eller lagt ned.

Det stilles krav til støy og utslipp fra ulike virksomheter etter forurensingsloven. Mål for miljøtilstanden i markaområder bør likevel være høyere enn de minimumskrav regelverket setter, fordi brukere av marka konkret søker gode miljøkvaliteter.