Delrapport 3: Tiltak og virkemidler utslippsreduksjon

Fra 2000 til 2010 økte årlige globale utslipp fra om lag 40 til 49 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter (klimaeffekt av ulike klimagasser omregnet til klimaeffekt av CO₂). Dette tilsvarer en gjennomsnittlig årlig vekst på 2,2 prosent og er raskere enn veksten de foregående tre tiårene. Global økonomisk vekst, befolkningsvekst og økende energibehov med økt bruk av kullkraft driver utslippene oppover. Uten nye klimatiltak er vi er i dag på vei mot en verden som kan bli 2,7 til 4,8 grader varmere enn den var i førindustriell tid.

Det er mulig å begrense oppvarmingen til to grader, men dette vil kreve gjennomgripende endringer i alle sektorer. Klimapanelet har basert sin analyse på forskningsresultater fra 900 scenarioer for hvordan verden vil kunne utvikle seg dersom vi gjør utslippsreduserende tiltak.

I scenarioene hvor det er sannsynlig å overholde togradersmålet, forutsettes det at konsentrasjonen av CO₂-ekvivalenter i atmosfæren vil være 450 ppm (milliondeler) i 2100. Dette kan nås ved å redusere globale utslipp av klimagasser med 40-70 prosent fra 2010-nivå innen 2050. Dette betyr at årlige utslipp må reduseres fra 49 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter i 2010 til 15-30 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter i 2050.

Slike reduksjoner kan typisk oppnås gjennom raskere forbedring av energieffektiviteten, en tre- til firedobling av andelen energi med null eller lave klimagassutslipp (fornybar energi, kjernekraft og fossil energi med karbonfangst og lagring (CCS) eller bioenergi med karbonfangst og lagring). De fleste scenarioene forutsetter omfattende bruk av "karbon-negative" løsninger, det vil si løsninger som fjerner CO₂ fra atmosfæren, spesielt i siste halvdel av århundret, slik at netto utslipp i 2100 er nær null eller under null. Dette kan gjøres ved å produsere energi fra biomasse der CO₂-utslippet fanges og lagres i bakken eller ved å øke naturens evne til å lagre karbon ved å plante mer skog på nye arealer. Det er imidlertid utfordringer og usikkerhet forbundet med disse metodene

I scenarioer hvor utslippene stiger til over 55 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter i 2030, slik som for forventet utvikling uten nye tiltak, må utslippene reduseres mye raskere fra 2030 til 2050 for å overholde togradersmålet. Dette vil bli mye mer krevende, og sannsynligheten for at vi lykkes, blir redusert. Vi må derfor handle før 2030. Handlingsrommet blir mindre jo lenger vi venter.

Utslippene fra energiproduksjon er størst og vil fortsette med å være det uten nye tiltak. For å endre dette, må vi sikre oss at investeringer vi i dag gjør i infrastruktur og produkter med lang levetid er "grønne" slik at vi ikke låser oss til høye framtidige utslipp. Hvis ikke, vil det bli vesentlig dyrere å bygge om og endre til teknologier og løsninger med lavere utslipp.

Klimapanelet framhever at ambisiøse utslippskutt avhenger av at det innføres virkemidler som endrer våre investeringer. Dersom vi skal begrense oppvarmingen til 2 grader forventes det at årlige investeringer i "fossile teknologier" for elektrisitetsproduksjon går ned med 30 milliarder amerikanske dollar (USD) fra 2010 til 2029 og årlige investeringer i energi med null eller lave klimagassutslipp (fornybar energi, kjernekraft og elektrisitetsproduksjon med karbonfangst og –lagring) øker med 147 milliarder USD. Årlig investering i energieffektivisering i transport, bygg og industri forventes å øke med 336 milliarder USD. Årlige globale energiinvesteringer er i dag 1200 milliarder USD.

For å begrense oppvarmingen til to grader må det gjøres tiltak i alle sektorer. Tiltak i én sektor kan påvirke behovet for utslippsreduksjoner i andre sektorer. I rapporten beskrives nødvendige utslippsreduksjoner i alle sektorer i forhold til de utslippene som forventes dersom ingen nye klimatiltak iverksettes ("business as usual-scenarioet").

Stadig flere mennesker bor i byer. Klimapanelet har for første gang grundig vurdert urbaniseringstrendens betydning for klimagassutslippene. Over 50 prosent av verdens befolkning bor i urbane områder, men andelen forventes å øke til 64-69 prosent innen 2050. I 2006 stod urbane områder for i overkant av 70 prosent av verdens energirelaterte CO₂-utslipp. Urbane landområder forventes å øke med 56-310 prosent mellom 2000 og 2030. Mesteparten av veksten vil finne sted i utviklingsland. De neste tiårene er det avgjørende at byer utformes slik at det legges til rette for lave utslipp og at det investeres i infrastruktur og bygninger som ikke er avhengig av forsyning fra fossile kilder. En slik utvikling vil også gi helsefordeler gjennom redusert luftforurensning.

Utslipp kan også kuttes vesentlig ved at vi som forbrukere gjør de riktige valgene, blant annet ved å reise mindre eller kollektivt, velge produkter med lang varighet og gode energieffektive løsninger i hjemmet. Ved å spise mindre kjøtt og mer vegetarisk kost og kaste mindre mat kan de globale klimagassutslippene i jordbrukssektoren reduseres med opptil 8,6 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter per år.

Årlig forbruksvekst vil uten nye tiltak være 1,6 til 3 prosent. Tiltak som begrenser temperaturøkningen til to grader, vil redusere forbruksveksten med 0,06 prosentpoeng per år. Forutsetningen er at alle land igangsetter tiltak samtidig, en global pris på CO₂-utslipp er etablert og alle de viktigste lavutslippsteknologiene er tilgjengelige.

I mange land har klimapolitikken ført til lavere utslippsintensitet, det vil for eksempel si mindre utslipp per produkt eller aktivitet. I flere land har det blitt innført krav, for eksempel standarder for energieffektivitet, forbrukermerking, samt avgifter på energibruk og utslipp av CO₂. Avgiftspolitikk har i flere land bidratt til at utslippsveksten er lavere enn den økonomiske veksten. Stadig flere land etablerer kvotesystemer. Slike system er kostnadseffektive, men har så langt hatt begrenset effekt fordi det har vært for mange og/eller for billige kvoter tilgjengelig.

Andre virkemidler som kan bidra til utslippsreduksjoner omfatter blant annet støtte til utvikling og bruk av ny teknologi, klimakrav i offentlige innkjøp, private investeringer og forpliktende avtaler på internasjonalt, regionalt og nasjonalt nivå. Økt markedsandel av fornybar energi forutsetter direkte og/eller indirekte støtte. Fjerning av subsidier for fossil energi kan bidra til utslippsreduksjoner på globalt nivå. Virkemidlene vil være mer effektive dersom de blir innført på tvers av landegrensene i flest mulig land.