Kort oppsummert 

  • Dagens sosioøkonomiske systemer er basert på økonomisk vekst med høye utslipp og høyt ressursforbruk. Forskning bekrefter at økonomisk vekst er tett koblet til økte CO2-utslipp.

  • Menneskelig velferd og vekst i forbruk korrelerer kun opptil et visst nivå. Klimastrategier som begrenser forbruk som går langt utover grunnleggende behovsdekning, vil kunne gi velferd for alle i verden og samtidig redusere utslipp.

  • Bærekraftig utvikling er ikke mulig uten at forbruksmønstre føres tilbake til et nivå som ligger innenfor planetens tålegrenser.

  • Den fattigere halvparten av verdens befolkning forårsaker kun 10 prosent av verdens utslipp knyttet til forbruk, mens 50 prosent av verdens klimagassutslipp forårsakes av de 10 prosent rikeste.

  • Blant EU-land lever bare fem prosent av husholdningene i tråd med 1,5 graders klimabudsjettet.

  • I rike land bidrar privat veitrafikk, hyppige flyreiser, privatfly, kjøttintensive dietter, underholdning og fritidsaktiviteter til signifikant økte utslipp. En vesentlig del av utslippene er importert fra andre land gjennom varer og tjenester. Adferdsendringer kan bidra til vesentlige utslippsbesparelser. Samtidig er de ofte oversett i tradisjonelle klimascenarioer. Tiltak og infrastrukturendringer som fører til endrede preferanser er effektive for å oppnå utslippskutt.

  • Stor ulikhet innenfor samfunn kan forsterke statusorienterte forbruksmønstre der flere kjøper varer eller tjenester for å etterligne høystatusgrupper.

  • Unngå, flytte, forbedre rammeverket (kort: UFF, orig. avoid, shift, improve eller ASI) synliggjør hvordan klimatiltak som går på tvers av enkeltsektorer kan bidra effektivt til utslippskutt og klimatilpasning.

Etterspørsel som innfallsvinkel

Introduksjon fra Miljødirektoratet: Man kan skille mellom to innfallsvinkler for å se på klimaløsninger. 

  1. Enten kan man ta utgangspunkt i at det må gjøres teknologiske endringer på tilbudssiden, uten å gjøre noe med stadig økende etterspørsel (som et resultat av vekst i befolkning og økonomi). Et eksempel kan være å jobbe for å få flere elbiler på markedet. Dette kalles tilbudsorienterte tiltak.
  2. Eller man kan ta utgangspunkt i at etterspørselen må endres. Et eksempel her kan være å tilrettelegge for mer hjemmekontor, slik at det blir mindre vekst i biltrafikken. Dette kalles etterspørselsorienterte tiltak.

Ulempen med den første innfallsvinkelen er at den ofte gjør til at man vil trenge mer areal og mer energi (f.eks. til å romme alle bilene og veiene). Den andre innfallsvinkelen kan der imot potensielt redusere behovet for energi, areal og ressurser. Dette harmonerer bedre med øvrige natur- og miljøhensyn, og gir større mulighet til å jobbe strukturelt rundt menneskelig velferd med tanke på ernæring, boforhold og mobilitet. 

FNs klimapanel skriver om atferd og forbruk i kapittel fem i sin tredje delrapport (AR6). Etterspørsel er i kapitlet definert som etterspørsel etter tjenester (som krever energi og materielle innsatsfaktorer), med særlig fokus på tjenester som er nødvendige for god velferd (som ernæring, mobilitet, boforhold, mm.) og som formes av kulturelt og geografisk forskjellige sosiale forhold, valgmuligheter og infrastrukturer.

Tre utgangspunkt for å se på etterspørsel, tjenester og sosiale aspekter ved klimatiltak

  1. Når FNs klimapanel utarbeider etterspørselsorienterte utslippsscenarier, skal resultatet være forenelig med velferd for alle mennesker, høy/og eller forbedret livskvalitet, høyere nivå av lykke og bærekraftig menneskelig utvikling.
  2. Løsninger som er etterspørselsorienterte bidrar til at samfunnet forblir innenfor planetens tålegrenser. Risikoene for å ikke lykkes blir dermed både færre og mindre enn for mange tilbudsorienterte løsninger. Tilbudsorienterte løsninger medfører ofte høy teknologisk usikkerhet, som for eksempel karbonfjerning og -lagring.
  3. Tiltak som reduserer etterspørsel og har fokus på velferd (well-being) gir rom for nye måter å oppnå utslippsreduksoner og klimatilpasning på. Samtidig reduserer de nødvendigheten for tiltak basert på prissignaler (f.eks. karbonprising), som ofte er politisk utfordrende og rammer skjevt sosialt.

Side 508

Anstendige levekår må ligge til grunn

Klimatiltak kan ofte være assosiert med bekymringer knyttet til redusert livskvalitet. Kapitlet tar derfor utgangspunkt i det de kaller anstendige levekår (decent living standards – DLS).

Anstendige levekår vil si at det må ligge til grunn at grunnleggende menneskelige behov skal være dekket. Behovene gjelder alle mennesker, og fordeles på områdene ernæring, bolig, livskår, klær, helsetjenester, utdanning og mobilitet.

FNs klimapanel viser at et lavere energiforbruk er mulig ved eksisterende eller økt velferd. Dette kommer frem ved modellering av scenarier av etterspørselsorienterte tiltak (demand management). Nyere forskningslitteratur viser også at anstendige levekår kan oppnås for alle mennesker i verden innenfor 2-graders global oppvarming.

Dette betyr at redusert fattigdom og mindre ulikhet gir muligheter til å frakoble etterspørsel fra utslipp (decoupling), for eksempel gjennom langsiktig samfunnsplanlegging og ved å redusere etterspørsel etter statusforbruk (status consumption) som ikke bidrar til økt velferd.

Det er ikke mulig å oppnå bærekraftig utvikling uten at forbruksmønstre føres tilbake til et nivå som ligger innenfor planetens tålegrenser.

Side 510, 514

Grunnleggende behov og økonomisk vekst

For å motivere til handling bør klimatiltak også bidra til redusert ulikhet og økt velferd. Etterspørselsorienterte tiltak som øker velferden på en inkluderende måte og bygger tillit i og mellom samfunn bringer flere fordeler med seg.

Utvikling som tar utgangspunkt i å dekke grunnleggende behov, er mindre utslippsintensive enn en utvikling som kun fokuserer på vekst i BNP. Utvikling som tar utgangspunkt i menneskelig velferd, fokuserer på sosial inkludering og er forenelige med bærekraftig utvikling, gir anledning til å kutte utslipp på flere måter enn kun gjennom teknologi. 

Side 512

Dagens sosioøkonomiske systemer er basert på økonomisk vekst med høye utslipp og høyt ressursforbruk. Flere systematiske forskningsgjennomganger bekrefter at økonomisk vekst er tett koblet til økte CO2-utslipp. Lavere utslipp kan derfor medføre lavere økonomisk vekst. Nye energikilder og økt energieffektivitet kan svekke koblingen mellom økonomisk vekst og utslipp noe, men hittil har det verden over vært normen at ressursbruk og tilknyttede utslipp i beste fall bare har økt saktere enn BNP (relativ frakobling). At ressursbruken går ned mens BNP vokser (absolutt frakobling) er derimot sjeldent og skjer for det meste i resesjoner eller i perioder med lav eller ingen økonomisk vekst. 

Nyere trender fra OECD-landene viser likevel et potensial for absolutt frakobling, fra både nasjonale og forbruksrelaterte utslipp. Frakoblingen skjer likevel ikke fort nok for at utslippskuttene vil være store nok.

Side 512-513

Det er høy sikkerhet og høy enighet i forskningen om at menneskelig velferd kun korrelerer med forbruk opptil et visst nivå. Klimastrategier som anerkjenner anstendige levekår for alle og begrenser forbruk som går langt utover grunnleggende behovsdekning, vil være i stand til å opprettholde velferd for alle og samtidig redusere utslipp.

Side 514

Redusert forbruk, både frivillig og gjennom reguleringer, kan ha positive effekter for energi- og ressursbruk. Kombinasjoner av sterke klimatiltak og reguleringer som sikrer små sosio-økonomiske forskjeller kan gjøre omstillingen til lavutslippssamfunnet sosialt bærekraftig, til og med uten økonomisk vekst.

Fremgangsmåter som bygger på nedvekst (degrowth) kan bli vesentlige for å kombinere gjennomførbarheten av klimaomstillingen med sosiale utviklingsmål.

Side 524

Tjenester og velferd

Det finnes mange måter å måle velferd (well-being) på, og flere går utover det endimensjonale, økonomiske fokuset som BNP reflekterer, som vanligvis legges til grunn i "integrated assessment models" (IAMs).

Slike alternative indikatorer har ofte fellestrekk med FNs bærekraftsmål ved at de måler velferd i flere dimensjoner.

Side 524-525

Velferdsbehov ivaretas av tjenester. Eksempler på dette er tilgang til ernæring, helsehjelp, mobilitet og kommunikasjon. Slike tjenesteytelser er en nøkkelkomponent for å redusere utslipp. Det er derfor særlig viktig å utforme slike tjenester slik at de har lav energibruk. Selv om det kreves energi for å tilfredsstille mange grunnleggende behov (basic needs), fører reduksjoner i energibruken og/eller et skifte til lavkarbonenergi for å opprettholde eller forbedre tjenester ikke bare til et bedre miljøavtrykk, men også til forbedret velferd.

Ettersom kulturelle forhold, infrastruktur, sosiale normer og relasjonell adferd er forskjellig fra sted til sted, vil etterspørsels- og tjenesteorienterte klimatiltak være mest effektive når de er geografisk og kulturelt tilpasset.

Side 516-517

Det er store forskjeller mellom verdensregionene på flere tjenesteområder, for eksempel ernæring, helse, mobilitet og kommunikasjon. Mangel på grunnleggende behovsoppfyllelse i Afrika og Midtøsten står i kontrast til tjenesteytelser som er mye høyere enn nødvendig for å oppfylle anstendige levekår i industrilandene.

Den fattigere halvparten av verdens befolkning forårsaker kun 10 prosent av verdens utslipp knyttet til forbruk, mens 50 prosent av verdens klimagassutslipp forårsakes av de 10 prosent rikeste.

De 10 prosent rikeste har et utslippsfotavtrykk som er 175 ganger større enn de 10 prosent fattigste. Blant EU-land lever bare fem prosent av husholdningene i tråd med utslippene det er plass til for å holde den globale oppvarmingen til 1,5 graders klimabudsjettet.

De én prosent mest utslippsintensive husholdningene forårsaker mer enn 22 ganger mer utslipp enn 1,5 graders målet tilsier, med høye utslipp fra land- og lufttransport som særlige kjennetegn for landene med de høyeste utslippene.

Kutt av utslipp som er assosiert med høyt forbruk og ressursintensivitet i landene som ligger langt over behovene, adresser både utslipp og ulikhet i energi- og utslippsfotavtrykk i og mellom land og verdensregioner.

Side 520

Dette betyr at hovedutfordringen er å begrense de øvre nivåene av utslippene. Når forbruk kun tjener formålet om å dekke grunnleggende behov, vil enhver begrensning føre til mangelfulle levekår.

Begrensinger av forbruk som går langt utover grunnleggende behovsdekning, vil derimot kun føre til subjektivt ubehag.

For å kollektivt forbli innenfor klima- og miljømessige grenser, er det derfor blitt foreslått under- og overgrenser for forbruksnivåer, eller bærekraftige forbrukskorridorer (sustainable consumption corridors), avhengig av lokal kontekst.

I enkelte land har utslippsintensive måter å tilfredsstille behov på blitt fastlåst (locked-in), for eksempel ved bilbaserte infrastrukturer. Her vil både en rekonfigurasjon av infrastruktur og tilpasning være nødvendig for å organisere behovsdekning med lave utslipp.

Side 514

Ulikhet, velferd og utslipp

Å adressere ulikhet øker velferd og fremmer bærekraftsmålene. I tillegg øker det effektiviteten av klimatiltak gjennom høyere tillit og oppslutning rundt vedtatt politikk. Samfunn med lite ulikhet har høyere grader av tillit, og høy tillit i samfunnet gjør implementering av klimatiltak enklere.

Her følger litt om sammenhengene mellom utslipp, energitilgang og ulikhet:

Det er store forskjeller i verden når det gjelder tilgang på energi til å dekke grunnleggende behov for alle. De som mangler mest energi er i stor grad de som lever i uformelle bosetninger, ofte kvinner, som samtidig også er de som er mest utsatt for klimaendringer.

Det er stor enighet i forskningen om at velferd for alle i verden kan oppnås gjennom lik fordeling av energi og lavt samlet energiforbruk.  I tillegg må utslipp knyttet til forbruk reduseres så mye som mulig uten at det går utover anstendige levekår for alle.

I rike land bidrar privat veitrafikk, hyppige flyreiser, privatfly, kjøttintensive dietter, underholdning og fritidsaktiviteter til signifikant økte utslipp. En vesentlig del av utslippene er importert fra andre land gjennom varer og tjenester. På mange måter kan man si at rike land eksporterer sine klima- og energikriser til fattige land. Når man regner inn den energien som kreves for å produsere varer i andre land enn de forbrukes, er det nemlig slik at omtrent halvparten av verdens energibruk konsumeres av verdens 10 prosent rikeste. 

Stor ulikhet innenfor samfunn kan forsterke statusorienterte forbruksmønstre der flere kjøper varer eller tjenester for å etterligne høystatusgrupper. Ulikhet svekker også oppslutningen til klimatiltak ved å redusere det sosiale samholdet.

Mange energiintensive varer har en høy priselastisitet. Det gjør at voksende inntekter fører til overproporsjonal vekst i energiforbruk. Energiforbruk knyttet til transport er særlig ulikt fordelt globalt. 

Side 516-525

Endring av preferanser

Forskningslitteraturen viser høy sikkerhet og høy enighet om at tiltak og infrastrukturendringer som fører til endrede preferanser er effektive for å oppnå utslippskutt. Innen samfunnsøkonomi behandles preferanser derimot som regel som konstante, slik at det kun blir relative prisendringer som kan føre til utslippsreduksjoner.

Historiske erfaringer, for eksempel med røyking, viser imidlertid at preferanser kan endres gjennom samfunnsmessige endringer, og at verdier har endret seg i takt med relative prisendringer.

Dette kan bety at tiltak og infrastrukturendringer som endrer både relative priser og preferanser, kan spille en viktigere rolle for klimaet enn tidligere antatt. Slike endringer resulterer like mye fra sosiale endringsprosesser som fra teknologiske endringsprosesser.

Forbedringer av velferd og anstendige levekår innebærer å se individuelle behov i en sosial kontekst. Kollektive endringsstrategier for utslippskutt må derfor gå lengre enn bare å se på individuelle forbrukervalg.

Klimatiltak som berører kollektiv adferd på en rettferdig måte, er de mest aksepterte tiltakene på tvers av politiske ideologier. Kollektivt prefererte klimatiltak er derfor de som reduserer risiko, sikrer sosial rettferdighet og bygger tillit.

Side 512-514

Unngå, flytte, forbedre  (UFF)

Å redusere det globale energi- og ressursbehovet samtidig som velferden skal forbedres for alle, krever at man identifiserer tiltak som ikke går på bekostning av grunnleggende behov for anstendige levekår. Dette mulighetsrommet kan utforskes ved hjelp av UFF-rammeverket.

'Unngå, flytte, forbedre'-rammeverket (kort: UFF, orig. avoid, shift, improve eller ASI) synliggjør hvordan klimatiltak som går på tvers av enkeltsektorer kan bidra effektivt til utslippskutt og klimatilpasning.

Konseptet plukkes opp av flere sektorkapitler i den tredje delrapporten.

UFF er opprinnelig et rammeverk for politikkutforming innen transport og samferdsel. Anvendt på flere sektorer, viser unngå til alle tiltak som reduserer unødvendig energibruk, flytte innebærer et bytte til alternative, mer effektive løsninger og tjenestesystemer, og forbedre går ut på teknologisk forbedring av eksisterende løsninger.

Unngå kan for eksempel være at man minimerer behovet for transport ved å ha en effektiv arealplanlegging (fortetting av byer og tettsteder). Flytte kan være at man legger til rette for god kollektivtransport. Forbedrende tiltak kan være elektrifisering av kjøretøy.

Effektiviteten av UFF-tilnærmingen kommer av at tiltak på alle tre nivåer virker sammen og forsterker hverandre. For eksemplene over betyr det at unngått transport demper behovet for å flytte og forbedre transport. Flyttet transport reduserer den gjenstående transportmengden som må elektrifiseres, slik at tiltaket blir enklere å gjennomføre.

Tiltak på alle UFF-nivåer er sårbare for utilsiktede tilbakeslagseffekter ("rebound effects"), som bør forhindres gjennom regulatoriske og adferdsmessige tiltak. Tilbakeslagseffekter foreligger når en effektivisering ikke fører til en tilsvarende besparelse, men økt forbruk. For eksempel at en bil som bruker mindre bensin fører ofte ikke til mindre drivstofforbruk, men til flere kjørte kilometer.

UFF-rammeverket berører, i tillegg til teknologi, også infrastruktur og sosio-kulturelle forhold. UFF-strategier er ofte sektorovergripende, hvilket må gjenspeiles i investeringsplaner og politikkutforming. 

Side 527-535

Mulighetsrom og potensial for utslippskutt

Adferdsendringer kan bidra til vesentlige utslippsbesparelser. Samtidig er de ofte oversett i tradisjonelle klimascenarioer.

I de tilfellene der slike endringer likevel modelleres, er det høy enighet om at potensialet for utslippsbesparelser beveger seg i en gigatonn-størrelsesorden.

I likhet med UFF-prinsippet, krever dyptgående reduksjoner i etterspørselen at man både får til endringer i adferd óg utrulling av effektiv teknologi. Ingen av delene er tilstrekkelig i seg selv.

Et scenario med lav energietterspørsel (LED scenario) som kombinerer adferds-, infrastruktur- og teknologitiltak i tråd med UFF-rammeverket, gir en 40 prosent lavere energietterspørsel i 2050 enn i 2018.

Scenarioer med lav energietterspørsel reduserer både behovet for kapasitetsutvidelser på tilbudssiden (f.eks. behovet for vei som følger av transportvekst) og behovet for teknologier til karbonfangst og -fjerning for å nå utslippsmål for 2050. Kostnadene for måloppnåelsen gjennom UFF-strategier er derfor betydelig lavere enn alternative scenarioer som kun beror på teknologisk forbedring.

Side 535-538

Kilder

Mer fra FNs klimapanel