Milliarder av mennesker verden over bor i byer og et økende antall blir utsatt for flom, ekstreme temperaturer og mer usikker tilgang til vann og mat.  

For å redusere sårbarheten må risikoen for klimaendringer tas med i investeringsbeslutninger. Årsaker til at dette ikke alltid regnes inn kan være mangel på forståelse, finansiering eller passende teknologi, eller at andre prioriteringer vinner. 

(WG2, WG2 B.1.5., Kap. 6-FAQ 6.1) 

Variasjon i sårbarhet 

Sårbarheten overfor klimaendringene varierer mye i og mellom byer. Små byer og fattigere populasjoner er ofte de mest sårbare og de som lider mest over tid, mens store byer har de største tapene ved enkelthendelser. Hva som skaper sårbarhet påvirkes av ulike faktorer og varierer med hvordan byen er i størrelse og om den er i vekst eller ikke. 

Ulikheter i og mellom byer fører til et tilpasningsgap, der rike samfunn har råd til tiltak som reduserer sårbarheten, mens fattige samfunn ikke har det. Slike gap ville eksistert uansett, men klimaendringene øker forskjellene.  

På tross av at rike i store byer i større grad har råd til å redusere sårbarheten, vil de ikke fullt ut beskyttes mot virkningene av klimaendringene. Infrastruktur i store byer kan bryte ned grunnet lokale skred, flommer eller temperaturhendelser med kaskadekonsekvenser i hele byen. Det vanligste er strømbrudd, som kan påvirke vannpumping, trafikkregulering, gatelys, sykehus, skoler og hjem. 

(WG2 Kap. 6-FAQ 6.1,.) 

Store kostnader ved økt oppvarming 

Kostnader for vedlikehold og gjenoppbygging av urban infrastruktur, inkludert bygging, transport og energi øker jo høyere den global oppvarmingen blir. Kostnadene anslås å være betydelige, spesielt for byer, bosetninger og infrastruktur lokalisert på permafrost i kalde områder og ved kysten.  

WG2 B.4.5 

I alle byer og urbane områder øker risikoen for skadelige konsekvenser av klimaendringene. Allerede ser vi konsekvenser for helse, levekår og kritisk infrastruktur. Det er de med de største økonomiske og sosiale utfordringene som påvirkes mest.  
 
Varmeekstremer, inkludert hetebølger, har blitt større og forverret luftkvaliteten. Infrastruktur, inkludert transport-, vann-, sanitær- og energisystemer har blitt påvirket, hvilket har resultert i økonomiske tap, forstyrrelser av tjenester og redusert velvære.  Når nøkkelinfrastruktur påvirkes gir dette også tap og skader på tvers av vann- og matsystemer og påvirker økonomisk aktivitet. Konsekvensene treffer større enn det området som direkte påvirkes. 

Klimarisiko er knyttet til både urbane endringer og klimaendringer. Hvor stor risikoen blir fremover avhenger av ulike drivkrefter for endring, som populasjonsvekst, økonomisk utvikling og endringer i arealbruk. 

(WG2 SPM B.1.5, B.5.2, WG 2 Kap. 6-FAQ 6.2)

Hetebølger og økte temperaturer 

Byer kan betegnes som urbane varmeøyer, da dette er områder som ofte er varmere enn omkringliggende landskap. Årsaken er mer asfalt, flere bygninger, og mindre natur. I en stadig varmere verden med økende lufttemperaturer forverres denne effekten. 

I en verden som er 2 grader varmere i 2050 vil hetebølger sannsynligvis påvirke så mye som halvparten av verdens urbane befolkning. Dette vil ha negative konsekvenser for folkehelse og økonomisk produktivitet. Høyere urbane temperaturer kan i tillegg gi flere andre skader, som at infrastruktur blir overopphetet og svikter, og at konsentrasjonen av skadelige luftforurensningsstoffer som ozon øker.

Flom 

Tettheten av veier og bygninger i urbane områder gir store områder med ugjennomtrengelige overflater. Dette i kombinasjon med hyppigere kraftig nedbør, gjør gir økt fare for flom. Bosetninger ved kysten er spesielt utsatt, på grunn av havnivåstigning og stormflo fra tropiske sykloner.  

Vannsikkerhet 

En annen alvorlig risiko er redusert tilgang på vann. Når urbane områder vokser kreves det større mengder vann for å møte de grunnleggende behovene til både mennesker og industri. Når økt vannetterspørsel møter vannmangel grunnet klimaendringer og redusert nedbør, påvirkes vannsikkerheten. God forvaltning av vannressurser er derfor avgjørende.   

Lavinntektsgrupper har flere steder allerede store problemer med å skaffe tilgang på vann. Denne situasjonen vil sannsynligvis forverres med økt konflikt om de knappe vannressursene, økende vannpriser og redusert infrastruktur i uformelle bosetninger som stadig vokser. 

(WG2 Kap. 6-FAQ 6.2)

Rundt 70 prosent av de globale utslippene skjer i eller i tilknytning til urbane områder. Denne andelen er økende, blant annet på grunn av befolkningsvekst, økte inntekter, økende grad av urbanisering og byenes utforming.  

Samtidig skaper urbanisering muligheter for å få til en klimarobust utvikling, altså en utvikling som både hensyntar utslippskutt, tilpasning og støtter andre bærekraftsmål. Konsentrasjonen av mennesker, infrastruktur og bygninger kan forenkle arbeidet med utslippsreduksjoner og mer effektiv ressursutnyttelse. Byenes tilpasningsevne  

Samtidig skaper urbanisering muligheter for utslippsreduksjoner og mer effektiv ressursutnyttelse. Stadig flere byer setter nå klimamål, inkludert mål om netto null klimagassutslipp. 

Den globale trenden med urbanisering vil på kort sikt gjøre det mulig å få til en klimarobust utvikling. Integrert, inkluderende planlegging og investering i daglige beslutninger om urban infrastruktur, kan øke tilpasningsevnen til urbane og rurale tettsteder betydelig. Rettferdige resultater bidrar til flere fordeler for helse og velvære og økosystemtjenester, inkludert for urfolk, marginaliserte og sårbare samfunn 

(WG 3 C.6.4, WG2 D.3)

Tre strategier har vist seg å være effektive for byer når de gjennomføres samtidig: 

• Redusere eller endre energi- og materialbruk mot mer bærekraftig produksjon og forbruk 
• Elektrifisere i kombinasjon med overgang til energikilder med lavt utslipp 

• Øke karbonopptak og -lagring i bymiljøet, for eksempel gjennom biobaserte byggematerialer, gjennomtrengelige overflater, grønne tak, trær, grønne områder, elver, dammer og innsjøer 

(WG 3 SPM C.6.2)

Byer står for en betydelig del av verdens forbruksbaserte klimagassutslipp. Ved å fokusere på redusert forbruk og klimavennlighet kan byene kutte utslipp både på tvers av sektorer og utenfor egne bygrenser. Å investere i kollektivtransport, og øke sykkel og gange, bidrar ytterligere til å kutte utslippene. 

For å få en bys forbruksbaserte utslipp ned mot netto null, må det jobbes med klimavennlighet i verdikjeder utenfor egne grenser. Effektiviteten i dette avhenger av samarbeid og koordinering med nasjonale og subnasjonale myndigheter, industri og sivilsamfunn. I tillegg må byen ha tilstrekkelig kapasitet til planlegging og implementering.  

I 2020 lå de globale forbruksbaserte utslippene av CO2 og CH4 på 29 GtCO2-ekvivalenter. Ved hjelp av tiltak i byer kan disse reduseres helt ned til 3 GtCO2-ekvivalenter i 2050. Da kreves ambisiøse og umiddelbare tiltak, inkludert høye nivåer av elektrifisering og forbedret energi- og materialeffektivitet. De modellerte scenarioene viser videre at disse utslippene forventes å stige til 34 GtCO2-ekvivalenter i 2050 med moderate tiltak (SSP2-2,4) og til 40 GtCO2-ekvivalenter i 2050 med få klimatiltak (SSP3-7.0) 

(WG3 SPM C.6.1, C.6.4)

Potensialet til å redusere klimagassutslipp vil variere avhengig av om det er en godt etablert by med eksisterende infrastruktur eller en raskt voksende by med oppbygging av infrastruktur. Etablerte byer kan oppnå store utslippskutt for eksempel ved å forbedre, gjenbruke eller ettermontere bygningsmasse og støtte ikke motorisert (f.eks. gange, sykling) og offentlig transport. Raskt voksende byer kan unngå fremtidige utslipp ved å samlokalisere arbeidsplasser og boliger for å oppnå en kompakt utforming av byen, og ved å gå direkte til lavutslippsteknologier. Nye og fremvoksende byer har potensial til å bli lavutslipps- eller nullutslippsbyer og samtidig gi innbyggerne høy livskvalitet gjennom kompakte, gangbare byområder som bevarer eksisterende natur. 

(WG3 Kap. 8-ES s.6, WG3 SPM C.6.2) 

Eksempler på grønn og blå infrastruktur er biobaserte byggematerialer, gjennomtrengelige overflater, grønne tak, trær, grønne områder, elver, dammer og innsjøer. Når byer implementerer dette bidrar det både til opptak av klimagasser og tilpasning til et endret klima. Tiltakene kan redusere varmestress, forbedre luftkvalitet, redusere støy, forbedre urban biodiversitet, og gi økt velvære. Helsefordeler kan inkludere reduksjon i hjerte- og karsykdommer, forbedret mental helse, økt fødselsvekt og økt forventet levealder. Urbant landbruk, som byhager, hager på tak og vertikalt jordbruk, bidrar også til økt matsikkerhet og fremmer et sunnere kosthold. 

(WG3 Kap. 8) 

Grønne tak og fasader, parker og åpne områder, bevaring av urbane skoger og våtmarker, urbant jordbruk og utforming som tar hensyn til vann, kan bidra til både klimatilpasning og reduserte klimagassutslipp. Disse tiltakene kan også redusere flomrisiko, press på kloakksystemer, urbane varmeøy-effekter, og kan bidra til redusert luftforurensning og dermed gi forbedret helse.  

Uten tilpasning øker risikoen for at flom rammer byer og bosetninger langs kysten, selv om vi lykkes med å holde temperaturstigningen under 1,5 grader (RCP 2.6). Tiltak for tilpasning mot ekstreme hendelser bør iverksettes forebyggende, ikke reaktivt som de ofte gjøres i dag. Flere kystbyer, særlig tett befolkede byer med større finansielle ressurser, planlegger å iverksette beskyttede løsninger som bølgebrytere, grøfter/dammer og sjøvegger. Det finnes også flere naturbaserte løsninger, som å restaurere våtmark, myrer, sjøgressenger og mangroveskog. De naturbaserte løsningene er både rimelige og gir flere fordeler i form av økosystemtjenester.  

(WG2 Kap 2.2, 2.3.2.1, 2.3.2.3)

I byer og andre bosetninger føres mennesker, bygninger, økonomiske aktiviteter og infrastruktur sammen. Tiltak for klimatilpasning er derfor mest effektive når de er integrerte og tverrsektorielle. Dette fordrer at ulike lokale planleggings- og samfunnsorganisasjoner samarbeider og at ulike bosetninger deler erfaringer. I tillegg fordres det at:  

Informasjon om klimaendringer innlemmes i beslutninger  

Informasjon om klimarisiko må inkluderes i arkitektur, bygging av boliger, transport, arealplanlegging og infrastruktur på tvers av nabolag og byer. Dette betyr å gjøre informasjon om virkningene av klimaendringer allment tilgjengelig, oppdatere designstandarder, og styrke reguleringen for å unngå bygging og utvikling på høyrisikosteder.  

Kapasiteten til samfunn og institusjoner blir styrket  

Kapasiteten til ulike samfunn må styrkes, spesielt blant de uformelle bosetningene, de fattigste og andre sårbare grupper. Dette innebærer å øke bevisstheten om klimaendringene, inkludere lokalsamfunn i tilpasningsprosesser og styrke infrastrukturtjenester.   

Både naturbaserte og tradisjonelle ingeniørtilnærminger blir brukt

Naturbaserte løsninger må inkluderes slik at det fungerer sammen med tradisjonell eller konstruert infrastruktur. Vegetasjonskorridorer, grøntområder, våtmarker og annen grønn infrastruktur kan flettes inn i bymiljøet for å redusere varme- og flomrisiko, samtidig som det gir andre fordeler som forbedret helse og naturmangfold.  

(WG2 Kap. 6-FAQ 6.3)

I tillegg til å gjøre lokalsamfunn mindre utsatt for klimarisiko, kan tilpasningstiltak redusere urban fattigdom, forbedre økonomien og bidra til utslippsreduksjon. Et eksempel er byer der mange mennesker bor i uformelle bosetninger, hvor introduksjon av infrastruktur som rørledninger, sanitæranlegg og dreneringssystemer kan redusere klimarisikoen ved større beskyttelse mot flom og hetebølger, og gi økt livskvalitet ved forbedret helse og redusert urban ulikhet.   

Et annet eksempel er nøye planlagte naturbaserte løsninger, som offentlige grøntområder, forbedrede avløpssystemer og overvannshåndtering, som kan gi både helse- og utviklingsgevinster.  

(WG2 Kap. 6-FAQ 6.4) 

Klimatilpasningen kan gjøres mer effektiv og inkluderende ved hjelp av politiske verktøy, styringsstrategier og finansieringsordninger. For å sørge for at tilpasningstiltakene er rettferdige og at behovene til vanskeligstilte grupper blir ivaretatt, bør man sikre at mange ulike stemmer blir hørt i planningsfasen.   

Når planlegging og utføring av tiltak skal tilpasses lokale forhold i byer og tettsteder, spiller lokale og regionale myndigheter en viktig rolle. Mulige strategier for klimatilpasning kan gå på tvers av flere sektorer og nivåer – alt fra arealbruksstyring, byggekoder, utforming av kritisk infrastruktur og tiltak for samfunnsutvikling, til forskjellige juridiske og økonomiske beslutninger og overvåkings- og evalueringsordninger. NGOer og lignende kan også spille en koordinerende rolle ved å bygge dialog på tvers av myndigheter, privat sektor og lokalsamfunn ved effektiv kommunikasjon og sosial læring.   

(WG2 Kap. 6-FAQ 6.5) 

Globalt vil befolkningsendringer i lavtliggende byer og bosetninger føre til at omtrent en milliard mennesker er utsatt for kystspesifikke klimafarer på mellomlang sikt under alle scenarier, inkludert på småøyer. Befolkningen som potensielt er utsatt for en 100 års kystflom øker med omtrent 20 % hvis det globale gjennomsnittlige havnivået stiger med 0,15 meter i forhold til 2020-nivåene. Antall utsatte mennesker dobles ved havnivåstigning på 0,75 meter og tredobles ved havnivåstigning på 1,4 meter. Da har man ikke regnet inn befolkningsendring eller ytterligere tilpasning.  

(WG2 SPM B.4.5) 

Kystbyer og annen bebyggelse ved havet står overfor større risiko enn lignende byer innenlands. Årsaken er at en stor andel av verdens befolkning og økonomiske aktivitet er plassert ved kysten, samtidig som de er utsatt for en rekke kystspesifikke farer. Eksempler på dette er tropiske sykloner, stormflo, flom fra ekstremt høyt tidevann som forsterkes av økende havnivå, og synkende land grunnet redusert sedimentavsetning langs kystdeltaer og elvemunninger. Uansett utslippsscenario fører klimaendringene til at intensiteten og hyppigheten til disse farene øker.  

(CCP 2-FAQ 2.1)  

Både helse og økonomi påvirkes av at risikoen for flom er større for kystbosetninger grunnet havnivåstigning og stormflo fra tropiske sykloner. I urbane områder i Ghana for eksempel har flom allerede ført til utbrudd av malaria, tyfus og kolera, og disse utbruddene har i overvekt påvirket fattigere lokalsamfunn.  Et annet eksempel er i Miami-Dade regionen i Florida hvor det anslås at 465 millioner dollar i eiendomsverdi har gått tapt mellom 2005 og 2016 på grunn av kystoversvømmelser. Uten klimatilpasning forventes det at risikoen for kystflom i regionen vil fortsette å øke etter 2050.  

(WG2 Kap. 6-FAQ 6.2)  

Kystbyene som er mest sårbare overfor klimaendringene finnes langs deltaer og elvemunninger. Her er det i mange tilfeller relativt høye nivåer av fattigdom og ulikhet når det gjelder tilgang til ressurser og økosystemtjenester, og store populasjoner med høy tetthet som gjør at både eiendeler og infrastruktur er svært eksponerte for klimarisiko. Bosetninger ved åpen kyst er derimot mer utsatt for havnivåstigning og stormer.   

(CCP 2-FAQ 2.1, CCP 2-2.2)  

Bosetninger på lavtliggende små øystater og i Arktis er også spesielt sårbare, særlig når det gjelder havnivåstigning. Den økonomiske risikoen kan ikke sammenlignes med den megabyer med høy BNP står overfor, men den eksistensielle risikoen for noen land, samt en rekke levebrød, kulturarver og levemåter i disse lavtliggende bosetningene, er stor selv som følge av små økninger i havnivå.  

(CCP 2-FAQ 2.1)  

Langs kysten finner vi noen av de aller største og tettest befolkede megabyene i verden. I 2020 bodde 11% av verdens befolkning, totalt 896 millioner mennesker, i områder mindre enn 10 meter over havet. Dette tallet forventes å øke til over 1 milliard mennesker innen 2050. I møtet med klimarelaterte risikoer er byer og bosetninger ved havet spesielt utsatt av flere forskjellige grunner. Disse byene står derfor helt i front når det kommer til handlekraft innen klimatilpasning, reduksjon av klimagassutslipp og kartlegging av veier mot klimarobust utvikling.  

(CCP2 -2.1.1)