Klimagassutslipp fra bygninger 

I 2019 kom omtrent 6 prosent av de globale utslippene fra bygninger. Legger man til indirekte utslipp fra elektrisitet og oppvarming, øker andelen til 21 prosent (v12 GtCO2-eq). Av disse var 24 % direkte utslipp, 57 % var indirekte utslipp og 18 % var utslipp forbundet med materialbruk. Mer enn 95 % av utslippene fra bygninger var CO2-utslipp, CH4 og N2O utgjorde 0,08 % hver, og utslipp fra halokarbon bidro med 3 % av de globale klimagassutslippene fra bygninger. 

(WG3 SPM B.2.1, WG3 Kap. 9-FAQ-9.1) 

Det er altså tre kategorier av klimagassutslipp fra bygninger: 

  1. Direkte utslipp, som kommer fra alle fossile brensel- eller biomassebaserte forbrenningsaktiviteter på stedet (dvs. bruk av biomasse til matlaging, eller gass til oppvarming og varmtvann) og F-gassutslipp (dvs. bruk av oppvarming og kjølingssystemer, aerosoler, brannslukningsapparater, lydisolering)
  2. Indirekte utslipp, som skjer utenfor stedet og er knyttet til varme- og elektrisitetsproduksjon
  3. Utslipp forbundet med materialbruk, gjennom utvinning, produksjon, transformasjon, transport og installasjon av konstruksjonsmateriale og varer som brukes i bygninger

(WG3 Kap. 9-FAQ-9.1) 

Mellom 1990 og 2019 økte utslippene fra privatboliger med 50 prosent, mens utslippene fra bygninger med andre formål økte med 55 prosent, blant annet som følge av større areal per person, befolkningsvekst og høyere energibruk. Både den eksisterende og planlagte globale bygningsmassen kan nå netto null klimagassutslipp innen 2050. Dette forutsetter at det gjennomføres klimatiltak på både nåværende og fremtidige bygg. Eksempler er tiltak i designfasen og konstruksjons- og bruksfasen, blant annet ved å bruke materialer med lave utslipp og begrense behovet for energi og materialer. 

(WG3 SPM C.7, WG3 SPM C.7.1, WG3 SPM C.7.2) 

Utslippsreduserende tiltak i bygninger 

I tillegg til at utslippsreduserende tiltak i bygninger har direkte innvirkning på reduksjon i energiforbruk og klimagassutslipp gir det flere tilleggsfordeler. Eksempler på disse er helsefordeler på grunn av forbedrede forhold både innendørs og utendørs, produktivitetsgevinster i yrkesbygg, opprettelse av nye arbeidsplasser, spesielt på lokalt nivå, forbedringer i sosialt velvære, osv. 

(WG3 Kap. 9-FAQ-9.2) 

Studier er enige om at verdien av disse fordelene er større en verdien av energibesparelser.  Når fordelene inkluderes i den økonomiske evalueringen av utslippsreduserende tiltak kan dette gi en betydelig forbedring av kostnadseffektiviteten. Det er også verdt å nevne at byggsektoren i flere tilfeller er preget av sterke rebound-effekter. Dette kan være en fordel i tilfeller der mekanismene som er involvert gir raskere tilgang til billigere energi, men også en avveining der eksterne kostnader ved økt energiforbruk blir større enn velferdsfordelene ved økt energitjenesteforbruk, slik at den økonomiske ytelsen til utslippsreduserende tiltak blir lavere. 

(WG3 Kap. 9-FAQ-9.2) 

Utslippsreduserende tiltak påvirker hvor sårbare bygninger er for fremtidige klimaendringer. Temperaturøkning kan for eksempel øke energiforbruket, noe som kan føre til høyere klimagassutslipp. Også havnivåstigning, økte stormer og nedbør under fremtidig klima kan påvirke bygningsstruktur, materialer og komponenter, noe som resulterer i økt energiforbruk og husholdningsutgifter fra produksjon og installasjon av nye komponenter og renovering. Godt planlagt energieffektivitet- og tilstrekkelighet og fornybar energiproduksjon på stedet kan bidra til å øke bygningens motstandskraft mot klimaendringer og redusere tilpasningsbehovene. 

(WG3 Kap. 9-FAQ-9.2) 

Dekarbonisering av byggsektoren 

Dekarboniseringen av bygningsmassen møter fortsatt på hindre i form av informasjon, finansiering, markeder og atferd på tross av at det gir flere fordeler, som store energibesparelser. Løsninger inkluderer investering i teknologiske løsninger, som isolering, effektivt utstyr, utslippsenergi og fornybar energi, i tillegg til livsstilsendringer. 

(WG3 Kap. 9-FAQ-9.3) 

Teknologiske løsninger vil ikke være nok til å dekarbonisere sektoren. På grunn av forskjellige typer bygninger, beboere og utviklingsstadiet er det heller ikke en retningslinje som alene vil føre til dekarbonisering av bygninger. En rekke politiske virkemidler som spenner fra regulatoriske tiltak som energimerking av bygg for nesten-nullutslippsbygg (NZEB-er) og apparatstandarder, til markedsbaserte instrumenter (karbonavgift, personlig karbonfradrag, standarder for fornybare porteføljer, etc.), og informasjon. Finansiering (tilskudd, lån, ytelsesbaserte insentiver, osv.) er også viktig for energieffektivitetsteknologi og fornybar energi på stedet. Aktiv styring og sterk institusjonell kapasitet er nøkkelen til en effektiv og vellykket implementering av politikk og finansiering. 

(WG3 Kap. 9-FAQ-9.3)

Kilder

Mer fra FNs klimapanel