Publisert 9. august 2021.

  • Global gjennomsnittstemperatur har allerede økt med 1,1 grader, og oppvarmingen skyldes menneskeskapte klimagassutslipp
  • Ekstremvær som hetebølger og ekstremnedbør blir vanligere.
  • Klimaendringene vil øke i alle verdens regioner.
  • Netto null CO2-utslipp er nødvendig.
  • Med mindre vi har umiddelbare, raske, omfattende og vedvarende utslippskutt vil vi ikke kunne begrense oppvarmingen til 1,5.
  • Vi vil passere 1,5 i løpet av de neste 20 årene med dagens utslippstakt.
  • Mange av endringene, som issmeltingen på Grønland og i Antarktis, havnivåstigning, forsuring og oppvarming av dyphavet og tining av permafrost, regnes som irreversible de neste århundrene.

Denne siden oppsummerer hovedfunn fra FNs klimapanels sjette hovedrapport del 1 om fysiske klimaendringer - det naturvitenskapelige grunnlaget. Teksten er oversatt fra engelsk og forenklet. Alle referanser er til sammendraget for beslutningstakere (SPm).

Nytt siden forrige hovedrapport (2013-2014)

  • Mer detaljert vurdering av regionale klimaendringer. Dette inkluderer et større fokus på informasjon relevant for regional risikovurdering, tilpasning, og annen beslutningstaking.
  • Nye og forbedrede metoder, klimamodeller og analyser gjør at forskningen med enda større sikkerhet kan beskrive klimaets nåværende tilstand og våre framtidsutsikter. Fem scenarioer brukes for å illustrere spennet i mulige framtider og utvikling av klimagassutslipp.
  • Det er hevet over enhver tvil at klimaendringene er menneskeskapte. De nye hovedrapporten gir mer innsikt i hvordan menneskeskapte utslipp gjør at ekstremvær blir hyppigere og mer alvorlig. Eksempelvis for hetebølger og kraftigere regnskyll.
  • Et rammeverk som bidrar til å forstå hvordan fysiske endringer i klima, som varme, kulde, regn, tørke, snø, vind, kystflom og mer, påvirker samfunnet og økosystemene.
  • Klimapanelet har gjort en integrert analyse av klima og luftforurensning. Rapporten har et eget kapittel om kortlevde klimadrivere.
  • Forskerne har i større grad vurdert hendelser som har lav sannsynlighet, men som ikke kan utelukkes, og som vil ha store konsekvenser hvis de skjer.

Klimagasser og global oppvarming

  • Mengden klimagasser i atmosfæren øker fortsatt. Konsentrasjonen av karbondioksid (CO2) er nå høyere enn på minst to millioner år. Det er minst 800 000 år siden vi hadde like mye metan (CH4) og nitrogenoksid (N2O) i atmosfæren.
  • Menneskelig aktivitet har siden førindustriell tid ført til en global oppvarming på omtrent 1,1 grader Celsius (°C). Temperaturen har økt mer over land (1,6°C.) enn over havoverflaten (0,9°C.).
  • FNs klimapanel bruker fem utslippsscenarioer som illustrerer mulige framtider. De har ulike nivåer av utslipp og temperaturer ved slutten av dette århundret (sammenlignet med perioden 1850 – 1900):
    • Veldig høye utslipp: 3,3 – 5,7°C
    • Høye utslipp: 2,8 – 4,6 °C
    • Middels høye utslipp: 2,1 – 2,5°C
    • Lave utslipp: 1,3 – 2,4 °C
    • Veldig lave utslipp: 1,0 – 1,8 °C
  • Netto null CO2 er en balanse hvor vi fanger og lagrer like mye CO2 som vi slipper ut. Hvis vi klarer å oppnå dette allerede på 2050-tallet, holder vi den globale oppvarmingen til under 2°C. Det vil si at vi må fange og lagre alle CO2-utslipp vi ikke evner å kutte etter de neste 30 årene. Da er det også mulig å holde oss rundt 1,5°C.

(A.2.1, TS.8, A.1.2, SSP.1-1.9, B.1.2, Box 1.1)

Havet blir varmere, surere og stiger

  • Verdenshavene blir stadig varmere (SROCC). Oppvarmingen har skjedd raskere det siste århundret enn på 11 000 år og det er ekstremt sannsynlig at menneskelig påvirkning er hovedårsaken.
  • Havet har også steget, og blitt surere og mindre oksygenholdig. Disse endringene er irreversible på hundrevis til tusenvis av år.
  • Det gjennomsnittlige globale havnivået har blitt omtrent 20 cm høyere siden 1901 og stiger nå tre ganger raskere enn den gang.
  • Havet vil fortsette å stige over de neste 2000 årene. Hvor mye avhenger av hvor godt vi lykkes med å begrense oppvarmingen. Ved en gjennomsnittlig temperatur på 1,5°C eller 2°C stiger havet med henholdsvis 2 - 3 eller 2 - 6 meter, mens en oppvarming på 5 °C vil medføre havnivåstigning på hele 19-22 meter.

(A.1.4, A.1.6, B.5.A)

Isen krymper

  • Det siste tiåret har utbredelsen av havis i Arktis nådd sitt laveste nivå siden 1850. Vi må mer enn 1000 år tilbake for å finne et mindre isdekke på sensommeren.
  • I alle scenarioene er det sannsynlig at Arktis er tilnærmet isfritt i september minst én gang før 2050. Jo høyere oppvarmingen blir, jo oftere vil det skje.
  • Det forventes at oppvarmingen av Arktis vil være to til tre ganger så rask som den gjennomsnittlige globale oppvarmingen.
  • Isbreer i fjellområder og i polare områder vil, uansett hva vi gjør, fortsette å smelte i flere tiår fremover. Det samme gjelder karbonutslippene fra tining av permafrost, som vil fortsette å sive ut i hundrevis av år.

(A.2.3, B.2.5, B.2.1, B.2.3)

Nedbøren endres

  • Globalt har det i gjennomsnitt blitt mer nedbør over land siden 1950. Ved slutten av århundret forventes det at nedbørsmengden øker med 0 - 5% i det laveste scenarioet, med 1,5 - 8% i det midterste og 1 - 13% i det høyeste scenarioet, i forhold til nåværende forhold (1995-2015).
  • Nedbørsendringene vil variere rundt omkring i verden. Det blir trolig mer nedbør på nordligere breddegrader, omkring ekvator i Stillehavet og i monsunregionene, mens det blir mindre i store deler av subtropene, for eksempel ved Middelhavet.

(B.3.1)

Ekstremvær blir verre

  • Ekstremvær blir hyppigere og mer alvorlig, og vi har nå enda sterkere bevis for at dette skyldes menneskelig påvirkning.
  • Hetebølger har skjedd oftere og blitt mer intense i de fleste landområder siden 1950, mens dramatiske kuldehendelser har blitt sjeldnere og mindre alvorlige. Flere av hetebølgene vi har opplevd det siste tiåret ville ifølge klimapanelet være ekstremt usannsynlige uten menneskelig påvirkning på klimasystemet.
  • Ekstremnedbør har blitt kraftigere og hyppigere siden 1950-tallet i de fleste landområder, og dette vil fortsette ved ytterligere global oppvarming. Globalt vil styrtregn øke med 7 % i intensitet per 1˚C oppvarming.
  • Marine hetebølger skjer nå dobbelt så ofte som på 1980-tallet. Videre global oppvarming vil føre til at marine hetebølger vil skje enda oftere.

Siden 1950-tallet har klimaendringene økt sjansen for sammenfallende ekstremhendelser. Sannsynligheten blir større med økende global oppvarming.

Dette kan for eksempel være at hetebølger og tørke skjer på samme tid, at kombinasjonen av stormflo og kraftig nedbør fører til flom, eller sammenfallende varme, tørke og vind som gir stor skogbrannfare.

Når klimaendringene blir kraftigere, vil vi sannsynligvis oppleve ekstremhendelser med en intensitet og varighet som ikke er observert tidligere.

(A.3, A.3.1, A.3.2, B.2.4, B.2.3, C.3.3, Fotnote 18)

Regionale endringer i klima

  • Det forventes at alle regioner vil oppleve flere konsekvenser av klimaendringene. Felles for alle regioner er at de vil oppleve mer varme, og mindre kulde. Endringene vil bli større og mer utbredte ved 2 ˚C enn ved 1,5 ˚C oppvarming og enda mer omfattende ved høyere oppvarming.

(C.2, C.2.1)

Hendelser som har lav sannsynlighet, men store virkninger

  • Noen hendelser antas å ha lav sannsynlighet, men kan likevel ikke utelukkes, særlig ved høye utslippsscenarioer, og de kan potensielt ha så store virkninger at de inkluderes i risikovurderinger. Eksempler på dette er kollaps av innlandsis, brå endringer i havsirkulasjon, noen sammenfallende ekstremhendelser, og uforventet høy oppvarming.
  • Det er veldig sannsynlig at havsirkulasjonen i Nord-Atlanteren (AMOC) vil bli svekket i løpet av dette århundret. Det er middels faglig sikkerhet om at havsirkulasjonen ikke vil kollapse i dette århundret, men hvis det likevel skulle skje vil det svært sannsynlig føre til brå endringer i regionale værmønstre og vannsykluser, som endring i monsuner i Afrika og Asia og økt tørke i Europa.

(C.3, C.3.4)

Å begrense klimaendringene

Netto null utslipp og negative utslipp

  • Å begrense den globale oppvarmingen til et bestemt nivå krever store reduksjoner i klimagasser og netto null CO2-utslipp (D.1). Skal den globale oppvarmingen snu må CO2-utslippene bli negative. Netto null CO2-utslipp innebærer at vi fjerner minst like mye CO2 fra atmosfæren som vi slipper ut. Negative utslipp betyr at mer fjernes enn det slippes ut.
  • Det laveste utslippsscenarioet forutsetter at klimagassutslippene reduseres fra og med dette tiåret og er netto null omkring 2050. Da er det ekstremt sannsynlig at den globale oppvarmingen kan holdes under 2°C.
  • Noen klimaendringer vil fortsette i samme retning som nå i alt fra flere tiår til tusenvis av år fram i tid. Det vil for eksempel ta hundrevis til tusenvis av år for å snu den globale gjennomsnittlige havnivåstigningen. Dette gjelder også ved store netto negative CO2-utslipp.
  • Partikkelforurensning har en avkjølende effekt og nedgang i partikkelutslipp fører derfor til oppvarming. På grunn av den korte levetiden til både metan og partikler vil store, raske og vedvarende reduksjoner i metanutslipp begrense oppvarmingseffekten som skyldes en nedgang i partikkelutslipp. Reduksjon i metanutslipp vil også bidra til forbedret luftkvalitet fordi ozon nær bakken reduseres.

For å stabilisere den globale oppvarmingen, uansett på hvilket nivå, må utslippene av CO2 reduseres til netto null, og kraftige reduksjoner i andre klimagasser. Det vil si at vi fanger og lagrer like mye CO2 fra atmosfæren som vi slipper ut. Hvor mye vi slipper ut fram til vi oppnår netto null bestemmer hvilket temperaturnivå oppvarmingen stabiliserer seg på. Utslippene må dermed holdes innenfor et karbonbudsjett.

(B.1.2, D.1, D.1.6)

Karbonbudsjett

Et karbonbudsjett viser omtrentlig hvor mye klimagasser som kan slippes ut globalt før de ulike nivåene av global oppvarming nås, med angitt sannsynlighet, altså hvor mye det er igjen på "utslippskontoen", med en indikert sannsynlighet for at temperaturen begrenses til det anslåtte nivået.

Gjenværende karbonbudsjett blir beregnet fra begynnelsen av 2020 og strekker seg til de globale CO2 utslippene når netto null. Forutsetningen som ligger til grunn for karbonbudsjettet er den nær lineære sammenhengen mellom samlede CO2-utslipp og global overflatetemperatur.

  • Mellom 1850 og 2019 har vi totalt sluppet ut 2390 ± 240 Gt CO2.
  • Hvert 1000 Gt med samlede CO2 forårsaker sannsynligvis en økning i global overflatetemperatur på mellom 0.27˚C og 0.63 ˚C med et beste estimat på 0.45 ˚C.
  • Det gjenværende karbonbudsjettet for 1,5°C er mindre enn halvparten av budsjettet for 2°C.
  • For å begrense den globale oppvarmingen til 1,5°C med 50% sannsynlighet er det globale karbonbudsjettet omtrent 500 GtCO2. Tilsvarende er budsjettet for 2°C oppvarming på 1350 GtCO2. Ønsker man større sannsynlighet for å kunne begrense risikoen for å overskride et gitt temperaturnivå vil budsjettet bli mindre.
  • Størrelsen på karbonbudsjettet for å begrense oppvarmingen til 1,5°C er oppjustert med omtrent 300 - 350 GtCO2 fra forrige hovedrapport, for 2°C er budsjettet oppjustert med omtrent 400 - 500 GtCO2

(D.1.1, D.1.2)

Covid-19

  • Utslippsreduksjoner i 2020 som følge av tiltak for å begrense spredning av COVID-19 førte til midlertidige men merkbare effekter på luftforurensning. I tillegg var det en liten og midlertidig økning i det totale klimapådrivet. Det skyldes hovedsakelig at utslippet av nedkjølende partikler fra menneskelig aktivitet gikk ned. De globale og regionale klimaresponsene til dette midlertidige klimapådrivet er imidlertid ikke merkbare utover den naturlige variasjonen.
  • CO2-konsentrasjonen i atmosfæren fortsatte å øke i 2020, og det er ingenting i observasjonene som tilsier at økningen gikk noe saktere det året.

(D.2.1)