Utslippsreduksjoner i industrien
I 2019 kom 24 prosent av de globale utslippene fra industrisektoren. Hvis man legger til indirekte utslipp fra elektrisitet og varme, øker andelen til 34 prosent. Mellom 2010 og 2019 sank den årlige utslippsveksten fra 3,4 prosent til 1,4 prosent i denne sektoren.
(WG3 SPM B.2.1, WG3 SPM B.2.2)
Industri har mange ulike kilder til klimagassutslipp på tvers av sub-sektorer. For å kutte utslipp i industrisektoren kreves koordinerte tiltak i hele verdikjeden. Disse alternativene inkluderer energieffektivitet, styring av materialbehov, forbedring av materialeffektivitet, mer sirkulære materialstrømmer, elektrifisering, og karbonfangst og lagring (CCS) eller bruk (CCU).
(WG3 SPM C.5, WG3 Kap. 11-FAQ 11.1)
Økt materialeffektivitet og resirkulering av materialer reduserer behovet for utvinning av primærressurser, og dermed også den energikrevende primærprosesseringen.
(WG3 Kap. 11-FAQ 11.1)
Fremtidig resirkulering kan omfatte kjemisk resirkulering av plast dersom kvalitetskrav gjør mekanisk resirkulering vanskelig. En tilnærming, selv om den er energikrevende, er å bryte ned plastavfall slik at det produseres nye byggesteiner, potensielt basert på biogent karbon og hydrogen istedenfor fossilt råstoff. Hydrogen kan også brukes som energikilde istedenfor koks og kull ved fremstilling av jern.
(WG3 Kap. 11-FAQ 11.1)
Prosessutslipp fra sementproduksjon kan fanges og lagres, eller brukes som råstoff for kjemikalier og materialer.
(WG3 Kap. 11-FAQ 11.1)
Elektrisitets- og hydrogenbehovet kan være svært stort, men potensialet for fornybar elektrisitet, muligens i kombinasjon med andre lavkarbonalternativer, er ikke en begrensende faktor.
(WG3 Kap. 11-FAQ 11.1)
Å redusere utslipp fra industri vil kunne påvirke hvor industrien er plassert og føre til endringer i verdikjedene, noe som vil påvirke fordelingen av arbeidsplasser og økonomisk struktur på globalt nivå. Regioner med god tilgang på lavutslippsenergi har potensial til å bli eksportører av kjemikalier og materialer laget med hydrogen og fornybar energi som drivstoff
(WG3 SPM C.5.3)
Mulige begrensinger og samspill med bærekraftig utvikling
I de fleste tilfeller, og spesielt for tidlige implemenering, vil avkarbonisering gjennom elektrifisering eller CCS gi høyere kostnader tilknyttet produksjonen av primærmaterialer som sement, stål eller polyetylen. Etterspørselsstyring, energi- og materialeffektivitet, samt mer sirkulære materialstrømmer kan imidlertid dempe effekten av slike kostnadsøkninger. I tillegg er kostnadene for energikrevende materialer typisk en svært liten andel av totalprisen på et produkt, som et apparat, en brusflaske eller en bygning, så dette påvirker forbrukerne i mindre grad.
(WG3 Kap. 11-FAQ 11.2)
Å få aktører til å betale mer for nullutslippsmaterialer er en utfordring i leverandørkjeder med stort fokus på konkurranseevne og kostnadskutt, men det er ikke en like stor utfordring for den generelle og bredere økonomien. Redusert etterspørsel etter tjenester, som kvadratmeter med boareal eller kilometer med bilreiser, er et alternativ der den materielle levestandarden allerede er høy. Hvis den materielle levestandarden er svært lav, er det ofte behov for økt materialbruk for å oppnå en mer bærekraftig utvikling.
(WG3 Kap. 11-FAQ 11.2)
Substitusjon av materialer, økt energieffektivitet og mer sirkulære materialstrømmer, har generelt sett flere synergier med bærekraftig utvikling. Økt bruk av elektrisitet, hydrogen, CCU og CCS kan ha både positive og negative implikasjoner for bærekraftig utvikling, og krever derfor nøye vurdering ved implementering.
(WG3 Kap. 11-FAQ 11.2)
Overgangen til en industri med lave utslipp
Det er større sannsynlighet for å oppnå ressurseffektive og kostnadseffektive utslippsreduksjoner når man tar i bruk politiske strategier for industriell utvikling og avkarbonisering som fokusere på flere utslippsreduksjoner samtidig.
(WG3 Kap. 11-FAQ 11.3)
Industriell avkarbonisering er et relativt nytt felt, og det er derfor viktig å bygge opp kapasitet for industriell overgangsstyring. For eksempel er politikk for å fremme materialeffektivitet eller grunnleggende teknologiskifter i primærprosesser mindre utviklet enn politikk innen energieffektivitet. Basert på felles visjoner om en nullutslippsindustri, må politikk støtte utvikling av nye teknologier og løsninger, samt skape markeder for lavkarbon- og nullutslippsmaterialer og -produkter. Dette innebærer koordinering på tvers av flere politiske domener, inkludert forskning og innovasjon, avfall og resirkulering, produktstandarder, digitalisering, skatter og avgifter, regional utvikling, infrastruktur, offentlige anskaffelser og tillatelsesprosedyrer for å lykkes med overgangen til en karbonnøytral industri.
(WG3 Kap. 11-FAQ 11.3)
Internasjonal konkurranse betyr at handelsregler må utvikles for ikke å komme i konflikt med industriell avkarbonisering. Noen lokale og regionale økonomier kan bli dårligere stilt av overgangen, noe som kan motivere til omskolering og annen støtte.
(WG3 Kap. 11-FAQ 11.3)