Internasjonalt samarbeid fram til i dag
Ifølge FNs klimapanel fungerer internasjonalt klimasamarbeid til en viss grad. Internasjonale avtaler har bidratt til reduserte utslipp på statlig nivå. For eksempel var utslippene for Annex I-landene i Klimakonvensjonen i tråd med klimagassreduksjonsmålet om å gå tilbake til 1990-utslipp innen 2000 og de individuelle målene i første forpliktelsesperiode under Kyotoprotokollen (2008-2012).
(WG3 Kap. 14-FAQ.14.1)
Internasjonalt klimasamarbeid er særlig effektivt i å oppnå utslippsreduksjoner når det støtter utvikling og spredning av lavkarbonteknologi i individuelle sektorer, samtidig som det fremmer bærekraftig utvikling og rettferdighet.
(WG3 Kap. 14- ES s.3)
Flere studier tyder på at Kyotoprotokollen førte til betydelige reduksjoner i nasjonale klimagassutslipp og økte innovasjons- og investeringsnivåer i lavkarbonteknologier. For første forpliktelsesperiode opplevde for eksempel 20 Kyoto-forpliktede land et tiår med synkende utslipp. Kyotoavtalen påbegynte dermed noen av de gjennomgående omstillingsprosesser som vil være nødvendige for å nå klimamålene i Parisavtalen.
(WG3 Kap. 14-FAQ.14.1; WG3 Kap. 14- ES s.3)
Det er for tidlig å si om prosessene og forpliktelsene knyttet til Parisavtalen vil være effektive for å nå de uttalte utslippsmålene, tilpasning og finansielle strømmer. Det er imidlertid bevis for at avtalens ikrafttredelse har medvirket til at mange land har vedtatt mål om netto null utslipp av klimagasser eller CO2 fra midten av århundret.
(WG3 Kap. 14-FAQ.14.1)
Fremtidig internasjonalt samarbeid og Parisavtalen
Fortsatt internasjonalt klimasamarbeid er svært viktig, både for å styrke lands ambisjoner om utslippsreduksjoner og for å iverksette tiltak som øker sannsynligheten for måloppnåelse. Sistnevnte er særlig viktig i utviklingsland, hvor innsatsen for utslippsreduksjon ofte avhenger av bilateralt og multilateralt samarbeid.
(WG3 Kap. 14-FAQ.14.2)
Internasjonalt samarbeid knyttet til teknologiutvikling og -overføring, i tillegg til kapasitetsbygging og finansiering, kan øke global spredning av klimateknologi og politiske retningslinjer. Slike samarbeid kan foregå mellom statlige og ikke-statlige aktører på ulike styringsnivåer, men også innad i sektorer. Et eksempel er klimanettverk mellom byer i forskjellige land, hvilket har ført til ny politikkutforming, økte ambisjoner og erfaringsbasert kunnskapsutveksling.
(WG3 SPM E.6, WG3 SPM E.6.2, WG3 SPM E.6.3)
Internasjonalt samarbeid under FNs klimaregime tok en ny retning med ikrafttredelsen av Parisavtalen i 2015. Denne styrket klimaregimets langsiktige temperaturmål og introduserte en ny type avtalestruktur enn den som ble brukt under Kyotoprotokollet. Nasjonale forpliktelser under Kyoto var juridisk bindene, kvantifiserte utslippsmål knyttet til velutviklede overvåknings- og håndhevelsesmekanismer i en tradisjonell ovenfra og ned struktur. Omfanget var også begrenset til å gjelde kun utviklede land.
Forpliktelsene under Parisavtalen derimot, er universelt gjeldende for alle land, mer prosessorienterte og utformet for å frembringe innenrikspolitiske tiltak, økt åpenhet, stimulere klimainvesteringer og før til gradvis økte ambisjonsnivåer. I motsetning til Kyoto er Parisavtalen strukturert rundt nasjonal fastsatte bidrag (NDCs), hvor landene selv setter ambisjonsnivå i en nedenfra og opp struktur.
(WG3 Kap. 14-ES s.3)
De nasjonale bidragene i Parisavtalen er underlagt et internasjonalt tilsynssystem med tilhørende støttemekanismer. Dette er utformet for å skape åpenhet og ansvarlighet overfor individuelle bidrag, samt å sikre regelmessig innsyn i og oversikt over den samlede innsatsen mot de globale klimamålene. Mer åpenhet kan skape tillit og fremme solidaritet mellom nasjoner, som i tråd med teoribaserte argumenter kan føre til høyere ambisjonsnivåer. I kombinasjon med andre avtaler på sub-globalt og sektornivå, samt et økende antall transnasjonale nettverk og initiativer, er disse mekanismene forventet å bidra til at politiske, økonomiske og sosiale forhold blir bedre egnet til ambisiøse utslippstiltak.
(WG3 Kap. 14-FAQ.14.2)
Utfordringer i det internasjonale klimasamarbeidet
Selv om internasjonalt samarbeid bidrar til global innsats for å redusere utslipp, er virkningene fortsatt veldig varierende. Samarbeid har bidratt til å sette en global retning, til synkende klimagassutslipp i mange land og til forhindrede utslipp i andre. Hvorvidt internasjonalt klimasamarbeid kan føre til de gjennomgående omstillingsprosessene som vil være nødvendige for å nå de langsiktige målene i Parisavtalen, gjenstår dog fortsatt å se. Internasjonalt klimasamarbeid ser ut å kunne fylle en viktig rolle i håndteringen av sektorspesifikke tekniske og infrastrukturelle utfordringer knyttet til slike omstillinger.
(WG3 Kap. 14-FAQ.14.3)
Å ferdigstille regelverk for frivillig samarbeid, for eksempel gjennom internasjonale karbonmarkeder og offentlig klimafinansiering av NDCer, kan spille en viktig rolle i akselereringen av utslippsreduksjonstiltak i utviklingsland. I tillegg er det potensiale for internasjonalt samarbeid å spille en mer eksplisitt rolle i håndteringen av grenseoverskridende utfordringer knyttet til fjerning av karbondioksid (CDR) og strålingsmodifikasjonstiltak (SRM).
(WG3 Kap. 14-FAQ.14.3)