For å lykkes med å redusere netto klimagassutslipp og øke motstandskraften mot klimaendringene, er finansiering essensielt.
(WG3 Kap. 15-ES s.1)
Klimafinansiering og finanssektorens rolle i klimaomstillingen
Klimafinansiering har historisk sett betegnet den klimarelaterte økonomiske støtten fra industrialiserte land til utviklingsland. Med artikkel 2.1(c) i Parisavtalen, hvor det eksplisitt uttrykkes at globale finansstrømmer skal være i tråd med klimamålene, har begrepet utviklet seg til å omfatte samtlige økonomiske sektorer og aktører.
(WG3 Kap. 15-FAQ 15.1)
Parisavtalen kan dermed sies å ha utvidet omfanget av de globale klimafinansstrømmene. Det som tidligere var begrenset til klimafinansiering mellom land, omfatter nå økonomien som helhet og er bedre innrettet og tilpasset de langsiktige målene i avtalen.
Finansstrømmer kan sies å være i tråd med Parisavtalen når investeringene enten har en nøytral effekt på klimamålene eller når de eksplisitt medfører klimagevinster innen tilpasning og/eller utslippsreduksjoner.
Klimarelatert finansiell risiko er generelt fortsatt kraftig undervurdert av finansinstitusjoner og finansielle beslutningstakere, men også av aktører i offentlig sektor. Dette begrenser potensialet til å effektivt legge til rette for klimaomstilling.
(WG3 Kap. 15-FAQ 15.1)
Privat sektor har begynt å anerkjenne klimarelatert risiko og flytte investeringene derette Konsistent, troverdig, tidsriktig og framoverskuende politisk ledelse er fortsatt nødvendig for å styrke finanssektorens evne til å være en effektiv tilrettelegger for klimaomstillingen.
(WG3 Kap. 15-FAQ 15.1)
Global klimafinansiering
Begrepet klimafinansiering brukes om de økonomiske ressurser offentlige og private aktører benytter til å håndtere klimaendringer, både lokalt og globalt. Dette inkluderer all finansiering som har mål om å redusere klimagassutslipp og/eller gi økt robusthet mot nåværende og forventede klimaendringer. Sporbarheten til disse finansstrømmene er dog begrenset, spesielt når transaksjoner skjer innenfor landegrenser.
På globalt nivå er fremskrittene fortsatt små når det kommer til justeringen av finansstrømmer i tråd med lave utslippsbaner. Den årlige globale klimafinansieringen har riktignok økt siden FNs klimapanels femte hovedrapport (over 630 milliarder USD i 2019/2020), men veksten har trolig avtatt og finansstrømmene forblir langt under hva som er nødvendig.
Den manglende finansieringen er grunnet barrierer både innenfor og utenfor finanssektoren. Blant annet av at
- Mer enn 90 % av finansieringen globalt er allokert til tiltak for utslippsreduksjon, til tross for den sterke økonomiske begrunnelsen for å gjennomføre tilpasningstiltak. Hvis man i tillegg tar hensyn til klimafinansiering rettet mot energieffektivisering er andelen som går til tiltak for utslippsreduksjon enda høyere.
- Vedvarende høye nivåer av både offentlig og privat finansiering tilknyttet fossile brensler og annen klimamotstridende investeringer fortsetter å være av stor bekymring, til tross for flere lovende forpliktelser.
Det er gjort betydelige fremskritt i den kommersielle finanssektoren med hensyn til bevissthet rundt klimarisiko. Likevel trengs det mer konsekvente investeringsbeslutninger og politikkutforming som muliggjør en rask omdirigering av finansstrømmene. I hvor stor grad finanssektoren tar hensyn til klimamålene i sine beslutninger varierer på tvers av sektorer og regioner, og noen aktører er bedre posisjonert til å tette finansieringshull og dra nytte av en tilretteleggende finansiell rolle på kort sikt.
(WG3 Kap. 15-FAQ 15.2)
Finansieringsgap
Et finansieringsgap er her definert som forskjellen mellom dagens kontantstrømmer og de som i gjennomsnitt vil kreves for å nå klimamålene i Parisavtalen. Dette gapet drives delvis av barrierer som stammer fra finanssektoren i seg selv, og delvis av utenomstående faktorer. Eksempler fra finanssektoren kan være mangel på informasjon og kortsiktig tenking. Utenomstående faktorer inkluderer mangelfull prising av eksternaliteter og manglende regulatoriske rammer.
(WG3 Kap. 15-FAQ 15.3)
Dagens finansiering av utslippstiltak er betydelig lavere enn gjennomsnittlige behov i alle regioner og sektorer, til tross for at tilgangen på kapital er mer enn tilstrekkelig på global basis. Globalt er dagens investeringer i klimatiltak tre til seks ganger lavere enn det som kreves i 2030 for å begrense global oppvarming til 2 grader. For å begrense oppvarmingen til 1,5 grader måtte investeringene vært tre til seks ganger høyere allerede i 2020. Finansieringsgapet er stort i alle sektorer, men størst i jord-, skog- og arealbrukssektoren, og særlig kritisk for utviklingsland.
(WG3 SPM E.5.1, WG3 SPM E.5)
Finansieringsgapene er spesielt bekymringsverdig for mange utviklingsland, hvor COVID-19 har forverret de makroøkonomiske utsiktene og regjeringenes finanspolitiske handlingsrom. Begrenset institusjonell kapasitet utgjør også nøkkelbarriere for mange av disse landene. Dette påvirker oppfatningen av risiko negativt, som i sin tur hemmer tilgangen på passende priset finansiering og begrenser evnen til å aktivt håndtere omstillingen mot lavutslippssamfunnet. Grunnleggende ulikheter i tilgang på finansiering, dens vilkår og betingelser, samt lands eksponering for fysiske virkninger av klimaendringene, forverrer utsiktene for en rettferdig global omstilling.
Økt internasjonalt finansielt samarbeid og tydelige politiske tiltak og signaler fra myndigheter på nasjonalt og globalt nivå, kan støtte og føre til økt klimafinansiering, hvilket er kritisk for en rettferdig lavutslippsomstilling.
(WG3 Kap. 15-FAQ 15.3, WG3 SPM E.5)