Fysiske klimaendringer

Menneskelig påvirkning har vært hovedårsaken til at isbreer har trukket seg tilbake siden 1990-tallet, og til at havisarealet i Arktis ble redusert mellom tidsperiodene 1979-1988 og 2010-2019. Mellom disse periodene ble havisarealet redusert med omtrent 40% i september (når havisarealet er på sitt minste) og 10% i mars (når havisarealet er på sitt største). 

(WG1 SPM A.1.5) 

Mellom 2011 og 2020 nådde det årlige gjennomsnittlige arealet av havis i Arktis sitt laveste nivå siden minst 1850, og det arktiske havisarealet på sensommeren var mindre enn det noen gang har vært, i hvert fall i løpet av de siste 1000 årene. 

(WG1 SPM A.2.3) 

Tilbaketrekningen av isbreer som har pågått siden 1950-tallet, der nesten alle verdens isbreer trekker seg tilbake synkront, har  ikke skjedd tidligere, i hvert fall ikke i løpet av de siste 2000 årene. 

Siden 1950 har menneskelig påvirkning sannsynligvis bidratt til å redusere snødekket om våren på den nordlige halvkule. 

(WG1 SPM A.1.5, WG1 SPM A.2.3) 

Rask oppvarming i Arktis 

Oppvarmingen i arktiske områder er mer enn dobbelt så raskt som den gjennomsnittlige global oppvarming. Det forventes at temperaturen på de kaldeste dagene i Arktis vil øke tre ganger så raskt som den globale temperaturøkningen. 

Framover er det nærmest sikkert at Arktis vil fortsette å varmes opp mer enn det globale gjennomsnittet. Det forventes at videre oppvarming vil forsterke tapet av sesongbasert snødekke, tining av permafrost og smelting av is på land og Arktisk havis. 

Det er sannsynlig at havet i Arktis vil være så godt som isfritt i september minst en gang før 2050 i alle scenarioene, men med størst hyppighet i scenarioene med høye oppvarmingsnivåer. 

(WG1 SPM B.2.1, WG1 SPM B.2.3, WG1 SPM B.2.5) 

Isbreer i fjellområder og i polare områder vil fortsette å smelte i flere tiår eller hundrevis av år framover. Naturlige utslipp av karbon grunnet smelting av permafrost vil fortsette i hundrevis av år. 

Det er høy faglig sikkerhet om at økte klimagassutslipp vil medføre ytterligere tap av innlandsis på Grønland, og det er nærmest sikkert at innlandsisen på Grønland vil fortsette å smelte i dette århundret. 

(WG1 SPM B.5.2)

Antarktis

Det har ikke vært noen tydelig trender for det gjennomsnittlige havisarealet i Antarktis mellom 1979 og 2020, grunnet motstridende trender og stor intern variasjon i ulike deler av havområdene rundt Antarktis. 

Mens det er svært sannsynlig at menneskelig påvirkning har bidratt til den observerte smeltingen av Grønlandsisen (Arktis) de siste to tiårene, er det kun begrensede bevis og middels faglig enighet om det er menneskelig påvirkning som har bidratt til smeltingen av innlandsisen i noen deler av Antarktis. Det er sannsynlig at innlandsisen i Antarktis vil fortsette å smelte i dette århundret. 

(WG1 SPM A.1.5, WG1 SPM B.5.2) 

Virkninger av klimaendringene

Virkninger fram til i dag

Klimaendringene påvirker alle arktiske økosystemer.. Det har også alvorlig negative virkninger for mennesker og samfunn. I tillegg har klimaendringene i de polare områdene stor påvirkning på andre områder, økosystemer og mennesker rundt om i hele verden, blant annet gjennom global havnivåstigning. Mer regionale konsekvenser for økosystemer og lokalsamfunn ved polene vil også påvirke samfunn i andre steder i verden. 

(WG2 FAQ CCP6.1, WG2 CCP 6-FAQ CCP6.1,CCP 6-ES)  

Terrestriske og marine økosystemer opplever allerede konsekvenser ved at arter flytter nordover som følge av klimaendringene. I Arktis fører reduksjon i permafrost og endringer i nedbør- og snøforhold til omfattende hydrologiske endringer hvor tundraen blant annet blir grønnere, mens det andre steder i Arktis blir mindre grønt i tundra og boreal skog, såkalt "browning".  

Når de polare klimasonene blir mindre, trues også den globale avhengigheten av marin matproduksjon. Noen av endringene i Arktis er så store og skjer så raskt at de nærmer seg et punkt hvor det kan bli umulig å reversere dem innenfor rimelige tidshorisonter (flere hundre- eller tusenvis av år) (CCP6 ES). Dette gjelder for eksempel virkninger knyttet til smelting av isbreer og tining av permafrost, som påvirker arktiske økosystemer. 

(WG2 B.1.2, WG2 CCP 6-ES) 

Virkninger framover

Uansett utslippsscenario vil de polare områdene gjennomgå store endringer på kort sikt, fordi klimaendringene allerede er i gang. Reduksjon av klimagassutslipp minsker risikoen for irreversible endringer og vippepunkter, og øker mulighetene mennesker og økosystemer har til å tilpasse seg endringene. 

(WG2 CCP 6-FAQ CCP6.4) 

Tining av permafrost og flom kommer til å forstyrre økonomisk viktig transport- og verdikjedeinfrastruktur i arktiske bosetninger, og medføre økt risiko for økonomi og turisme. Innen midten av dette århundret forventes det at det meste av infrastruktur vil være påvirket, som igjen vil påvirke flere millioner mennesker og deres økonomi, og skadeomfanget vil koste milliarder. 

Tap av havis i Arktis vil føre til at leveområder krymper og flere arter, som ulike typer fisk, krabbe, fugl og marine pattedyr, risikerer å dø ut. For eksempel kan isbjørn og sel bli helt utryddet. 

(WG2 CCP 6-ES) 

Tap av havis i Arktis fører med seg en betydelig risiko for næringer. Til tross for at mer åpne farvann i Arktis kan bidra til økt framkommelighet og utvikling av næringsvirksomhet i raskt tempo, vil det også introdusere økt risiko forbundet med ytterligere skipsfart og annen industri i disse områdene. For eksempel er det mer krevende å navigere på grunn av at isen beveger seg mer enn før, hydrografien er dårlig kartlagt i de nyeste åpne områdene, og det finnes begrenset med informasjon om vær, is og klima. Økende skipsfart i polare områder gir flere typer risiko, i form av økte utslipp til luft, støyforurensning under vann, og forstyrrelse av levebrødsgrunnlaget og kulturelle aktiviteter i Arktis. Det er også mulige risikoer knyttet til introduksjon av fremmede marine arter og geopolitiske spenninger. 

(WG2 CCP 6-ES) 

Arktiske urbefolkninger

Urbefolkningen i Arktis er spesielt truet av klimaendringenes konsekvenser; dette inkluderer arktiske bosetningers kultur, identitet, helse og sikkerhet. Negative konsekvenser som allerede rammer befolkningen er dårligere mental helse, økt risiko for skade på mennesker, redusert matsikkerhet og mat- og vannbårne sykdommer. Det er en ytterligere forsterket risiko for mennesker som er avhengig av miljøet og omgivelsene for selvforsyning og styrking av identitetsfølelsen. 

 Som følge av permafrosttining, havnivåstigning og redusert beskyttelse av sjøisen, er flere kulturminner er allerede skadet eller ødelagt. Det er forventet at slike ødeleggelser vil skje i alle de arktiske regionene framover 

(WG2 CCP 6-ES)

Klimatilpasning for polare områder

Det er et stort behov for klimatilpasning for å håndtere konsekvenser og risiko knyttet til klimaendringene i polare regioner. Implementeringen har hittil vært ujevnt fordelt, det er store begrensninger for klimatilpasning, og feil eller dårlig implementering av tilpasningstiltak er mulig. 

(WG2 CCP 6-ES) 

I møte med klimaendringene, og når polare klimasoner blir mindre, vil ikke lokal klimatilpasning være nok for å oppnå robuste polare systemer på lang sikt. Den pågående raske og omfattende endringstakten i polare regioner utfordrer sosiale og naturlige systemers evne til å tilpasse seg. Løsninger som kan støtte mer robuste systemer handler om å adressere hver sektor med spesifikke tiltak for å redusere faren for sammenfallende hendelser, og å utvikle klimasensitive strategier. Strategier som opprettholder økologiske sammenkoblinger over større arealer og reduserer spesifikke konsekvenser for biodiversitet fra lokale ekstremhendelser, kan bidra til å styrke robustheten til de naturlige systemene 

(WG2 CCP 6-ES) 

Virkningene av klimaendringer i polare områder varierer innad i regionene og vil kreve tilpasningsstrategier som er fleksible, rettferdige og integrerte på tvers av sektorer. Styring knyttet til planlegging, forberedelse og respons overfor klimaendringer har hittil hatt et begrenset omfang, og har ofte ikke tatt hensyn til interaksjonseffekter mellom klimaendringer og annen type risiko. Reaktive handlingsstrategier vil ikke være tilstrekkelig for å redusere risiko i polare områder grunnet de raske endringene og økt sannsynlighet for flere og kraftigere ekstreme hendelser. 

(WG2 CCP 6-ES) 

En tilpasningsstrategi er mest effektiv når den tar hensyn til de unike geografiske, klimatiske, økologiske og kulturelle kontekstene i polare regioner. Større grad av innbygger- og aktørinvolvering, i tillegg til bruk av ulike informasjonskilder inkludert kunnskap fra lokal- og urbefolkning, kan bidra til mer robust planlegging og beslutningstaking, og dermed mer effektiv implementering og aksept for tilpasningstiltak. Bedre informasjons-, prognose- og varslingstjenester kan også gjøre forberedelser og tilpasning overfor økt klimarisiko mer effektivt. 

(WG2 CCP 6-ES)

Kilder

Mer fra FNs klimapanel