AFOLU er forkortelse for sektoren for jordbruk, skogbruk og annen arealbruk. I denne sektoren er det et stort potensial for både utslippskutt og opptak, og det finnes mange rimelige tiltak. Flere av løsningene krever store landarealer, men det er også mange av løsningene som kan frigjøre arealer. Samtidig kan flere tiltak i denne sektoren ha en rekke fordeler og positive ringvirkninger, og øke tilgang på råvarer som kan gi utslippskutt i andre sektorer. 

Det er beregnet at klimatiltak i AFOLU-sektoren har potensiale til å redusere de globale utslippene med 20 – 30 % av det som kreves for å nå 1,5 eller 2-graders målet innen 2050. Rask innføring av tiltak i AFOLU-sektoren er nødvendig i alle scenarier som begrenser global oppvarming til 1,5 grader.  

(SPM WG3 B.2.1, B.2.2, C.9, SPM WG3 C.9.2, Kap. 7-ES s.4) 

Skiller mellom om teknisk og økonomisk potensial 

Potensialet til et klimatiltak gir et tall på hvor mye av klimagassene tiltaket kan fjerne, enten gjennom utslippskutt eller økt opptak. I AFOLU-sektoren skiller vi mellom teknisk og økonomisk potensial. Forskjellen på de to er som følger: 

• Økonomisk potensial: Hvor mye som kan kuttes med tiltak som kan gjennomføres for under 100 dollar per tonn CO2-ekvivalent.  
• Teknisk potensial: Hvor mye tiltaket kan kutte av utslipp totalt, hvis vi ser bort fra faktorer som for eksempel pris.  

På denne siden brukes teknisk potensial, med mindre annet er nevnt. 

 AFOLU-sektoren kan bli netto negativ fra 2036, men dette vil kreve bred implementering av tiltak, inkludert adferdsendringer og bioenergi med karbonfangst og lagring.  

Mange klimatiltak i AFOLU-sektoren er skalerbare, kommersielt tilgjengelige, og kan redusere utslipp innen ti år. 30 – 50 prosent av reduksjonspotensialet i denne sektoren er tilgjengelig til en kostnad på under 20 dollar per CO2-ekvivalent, og kan oppskaleres på kort sikt i de fleste regioner. Skogforvaltning, vern og restaurering av økosystemer som for eksempel myr, har det største økonomiske potensialet globalt, hvorav redusert avskoging i tropiske regioner gir de største utslippskuttene. 

En rekke av tiltakene har også tilleggsfordeler for blant annet biologisk mangfold, matsikkerhet, forsyning av trevirke og andre økosystemtjenester, dersom de innrettes riktig. Eksempler på dette er vern, beskyttelse og restaurering av naturlige økosystemer, planting av skog på nye arealer, karbonbinding i jordbruksjord og overgang til produkter med lavt klimafotavtrykk.  

Jordkloden består av omtrent 30 prosent landarealer, og disse er under stort press. Mange klimatiltak krever bruk av store områder, i tillegg til at arealene skal brukes til produksjon av mat, dyrefôr, drivstoff og trevirke. Dette kan komme i konflikt med bevaring av habitater, klimatilpasning, biodiversitet og andre økosystemtjenester. I tillegg er landområdene og deres økosystemtjenester truet av klimaendringer i seg selv.   

Ulike tiltak i AFOLU-sektoren kan komme i konflikt med hverandre ved at de konkurrerer om landområder og landbaserte ressurser. Særlig tiltak som fører til tap av levebrød kan gi økt risiko for konflikt. En viktig barriere for gjennomføring av tiltak er komplekse systemer for eierskap og forvaltning. Likevel er det mulig å øke fordelene med tiltakene og begrense risiko, men dette må tilpasset hvert lands kontekst. 

(WG3 SPM C.9, C.9.2) 

Tabelltekst: Forenklet versjon av tabell 7.3 i kapittel 7. Viser estimert årlig utslippspotensial mellom 2020 og 2050 for tiltakene i AFOLU-sektoren. *Disse tiltakene er kun tiltak som går på reduksjon av utslipp per husdyr, ikke tiltak som reduserer antall husdyr. **Dette er kun tall for de utslippene som kuttes direkte. Tiltak på etterspørselssiden vil også utløse mange av tiltakene for arealbruksendringer, og hvis disse effektene regnes inn tredobles tallet for dette tiltaket.  

Manglende finansiering er en viktig barriere for implementering av tiltak i AFOLU-sektoren. Per i dag brukes det 0,7 milliarder dollar årlig på tiltak, men for å fjerne opp mot 30 prosent CO2 er det estimerte behovet på 400 milliarder dollar årlig. Dette estimerte behovet er mindre enn det som brukes det på subsidier til jordbruk og skogbruk.

Selv om det i flere tiår har vært god kunnskap om tiltakene i denne sektoren, har relativt få blitt gjennomført så langt i globalt perspektiv. Muligheten for å innføre tiltak hindres av mangel på institusjonell støtte, usikkerhet rundt negative effekter og varighet, samt fragmentert eierskap over arealene og konkurranse om landarealer.

Klimaendringer og tap av biologisk mangfold kan også i seg selv bli en barriere mot opptak, ved at det gjør økosystemer mindre motstandsdyktige 

(WG3 Kap. 7- ES)

Tiltak i AFOLU-sektoren kan gi flere fordeler utover utslippsreduksjoner, men tiltakene innebærer også risiko for uønskede konsekvenser. Resultatet er i stor grad avhengig av kontekst, som økosystem, klima, matsystem og eierskap over arealene, i tillegg til skala og metode for utførelse av tiltaket. Tiltak kan, avhengig av disse faktorene, positivt eller negativt påvirke biologisk mangfold, økosystemer, luftkvalitet, tilgang på vann og vannkvalitet, jordproduktivitet, rettigheter, matsikkerhet og menneskelig velvære.

(Kap. 7- ES s. 6).

Drøvtyggere: Den største kilden til utslipp fra jordbruket er metan fra fordøyelsen til drøvtyggere. Disse er stadig økende og i 2019 utgjorde de 23 prosent av utslippene fra AFOLU-sektoren. Det tilsvarer 5 prosent av verdens totale utslipp.  

Dyrket mark: Utslipp av CO2 og lystgass fra dyrket mark utgjør 11 prosent av utslippene i AFOLU (Figur 7.3.a). Utslippene kommer blant annet fra jordbearbeiding, nydyrking av myr og gjødsel. 

Indirekte utslipp: I tillegg til direkte utslipp fra jordbruksproduksjonen kan store deler av utslippene fra skog, arealbruk og arealbruksendringer knyttes indirekte til jordbruket. Se mer om dette under tiltak rettet mot etterspørsel. 

Det finnes mange effektive og tilgjengelige tilpasningstiltak for å redusere virkningene av klimaendringene i landbruket. Naturbaserte tilnærminger som diversifisering, restaurering, agroøkologi og skogsjordbruk kan potensielt øke robustheten mot klimaendringer og i tillegg ha flere positive tilleggseffekter. Disse tiltakene kan øke langsiktig produktivitet, skadedyrkontroll, jordhelse, pollinering og dempe virkninger i perioder med ekstreme temperaturer. 

(WG2 Kap. 5-s.6) 

Tiltak i jordbruket kan deles i tre grupper:  

• Tiltak som øker karbonlagringen 
• Tiltak som reduserer utslipp fra jordbruksproduksjonen  
• Tiltak som påvirker etterspørsel 

Innen jordbruket er det mange rimelige tiltak. Med tiltak som koster mindre enn 100 dollar per CO2 ekvivalent, kan 6,3 Gt CO2-ekvivalenter kuttes årlig. Av disse kommer 

• 4,1 GtCO2-ekvivalenter fra tiltak som øker lagring av karbon og tiltak som reduserer utslippene fra produksjon 
• 2,2 GtCO2-ekvivalenter fra tiltak på etterspørselssiden. 

Vi kan øke opptaket av CO2 fra lufta, gjennom tiltak som gjør at mer karbon lagres i jorda. Mange av disse praksisene brukes allerede i stor skala, men økt implementering gir likevel et potensiale for å lagre 9,5(1,1 – 25,3) GtCO2-ekvivalenter. 3,4 GtCO2-ekv av disse kan gjennomføres til en pris på under 100 dollar.  
 
En viktig barriere for disse tiltakene er at de er vanskelige å måle og bokføre i utslippsregnskapet. Det gir mangel på insentiver. I tillegg er det usikkerhet rundt hvor stabil og varig denne formen for karbonlagring er. 

(tabell 7.3, kap 7.4.3.1) 
 
Hva og hvordan vi dyrker: Økt karbonlagring i jorden fås ved å bruke sorter med lengre røtter, vekstskifte, fangvekster, flerårige vekster, tilførsel av organisk materiale, grønngjødsling, redusert jordbearbeiding og ved å unngå overbeiting. Karbonlagring i dyrket mark og beite er et tiltak med lav kostnad og få teknologiske utfordringer.  

Biokull: Biokull produseres gjennom pyrolyse av biomasse. Når biokullet tilføres til jordbruksjord kan det lagres i tiår til tusenvis av år avhengig av produksjonsmetode og råstoff. Biokull har en rekke fordeler utover karbonlagring. Blant annet kan det gi høyere avlinger, bedre kapasiteten til å holde på vann og næringsstoffer og redusere lystgassutslipp fra jord. Biokull i fôr kan gi og redusere metanutslipp fra drøvtyggeres fordøyelse. Barrier for implementering er blant annet manglende investeringer i produksjon, manglende metoder for bokføring, skepsis fra brukerne og manglende tilgang på bærekraftig biomasse  

(kap. 7.4.3.2).   

Skogslandbruk: Ved skogslandbruk (agroforestry) integreres trær og busker i jordbruk og husdyrhold, og lagrer på denne måten karbon både over og under jorden. Dette er det tiltaket i jordbruket med størst teknisk potensial (4,1 CO2ekv, Figur 7.11). Barrierer inkluder ulike preferanser for regionene (f.eks. kultur, tradisjon, kunnskap) regionale preferanser, tilgang til passende arealer og arbeidskraft, manglende mulighet for mekanisering og storskala drift.  

Det er stor sikkerhet om at dette tiltaket har effekt og det finnes utallige løsninger bøndene kan velge mellom. Europeiske eksempler (hentet fra Miljødirektoratet) er bl.a. rader med valnøttrær på hveteåkre i Frankrike og frukttrær på beiter i Tyskland. Trærne gir karbonfangst, nøtter, frukt og trevirke, mens hveten får et gunstig mikroklima og dyrene får skygge for sterk sol. I de fuktige tropene har man hatt suksess med skoglandbruk på kaffe- og kakaoplantasjer og i Latin-Amerika er kombinasjon av trær, grovfôr og husdyr utbredt. Skogslandbruk bidrar også til klimatilpasning ved å forebygge erosjon og redusere ekstrem hete.  

(kap 7.4.3.3) 

Vi kan redusere utslipp fra produksjonen gjennom ulike tiltak. Blant annet kan utslipp fra drøvtyggere reduseres gjennom tilsetningsstoffer til fôr og bedre fôrkvalitet, og vi kan få forbedringer innen gjødselhåndtering og risproduksjon. Potensialet til disse tiltakene er på 1,7 (0,5-3,2) GtCO2-ekvivalenter hvorav 0,6 GtCO2-ekv kan gjennomføres til en kostnad under 100 dollar pr tonn  

(Figur 7.11)

Bærekraftig kosthold: Det tiltaket rettet mot etterspørsel som har størst potensial for utslippskutt, er et skifte til sunt og bærekraftig kosthold. Dette tiltaket alene kan kutte 4,2 (2,2 – 7,1) GtCO2-ekvivalenter i jordbrukssektoren. Det reelle tallet er mye høyere, fordi matproduksjon er en stor driver for avskoging og arealbruksendringer. Hvis vi tar med hele verdikjeden som må til for å produsere mat (f.eks. arealbruksendringer, bearbeiding og frakt) og karbonlagringen vi kan få ved å bruke arealene annerledes, tredobles potensialet for utslippskutt. Et skifte til bærekraftig kosthold er med andre ord nødvendig for å utløse potensialet til mange av de andre tiltakene i AFOLU-sektoren.   

I tillegg til å redusere klimagassutslipp kan dette tiltaket gi positive effekter på folkehelsen og redusere utgifter til helsevesenet.   

Hvor lett det er å endre folks kosthold varierer blant annet med hva som kan produseres i det gitte landet og hva slags matkultur som finnes der. Slike endringer krever derfor en kombinasjon av forskjellige typer virkemidler. For eksempel vridning av tilskudd, avgifter og holdningskampanjer. En viktig barriere mot kutt av utslippene fra kosthold er mangel på finansiering og motvillighet til å vri subsidier fra høyutslippsmat til lavutslippsmat.  

Kilde: Kapittel 7 WG3: Figur 7.11, kapittel 7.4.1.3, 7.4.5.1, og 7.6.3)

Figur 7.11, hentet fra kapittel 7 i WGIII (s. 46): Globale og regionale potensialer for utslippsreduksjoner og opptak (GtCO2 ekv/år) i 2020-2050 for 20 tiltak i AFOLU.   

Figurtekst: Figur 7.11 viser potensialet i utslippskutt/opptak for de ulike tiltakene i AFOLU-sektoren. Potensialet vises i GtCO2-ekvivalenter pr år i perioden 2020-2050. For hvert tiltak vises teknisk (T) og økonomisk potensial (Ø) basert på vitenskapelig litteratur. For noen tiltak vises også økonomisk potensial estimert ved bruk av Integrated Assessment Models (M). Synergier og risikoer er vist med symboler hvor hvitt symbol betyr synergi og grått symbol betyr risiko.

Menneskeskapt global oppvarming har allerede ført til at produktiviteten i jordbruket har bremset i deler av verden i løpet av de siste 50 årene. Metanutslipp har ført til avlingstap både gjennom økt oppvarming og ozon-konsentrasjon ved bakken. Raske endringer i værmønstre har ført til tap av avlinger, økte priser på mat, og begrenset utvalg og kvalitet på produkter. 

(WG2 Kapittel 5, FAQ 5.1; WG2 Technical Summary B.3.1) 

Global oppvarming og flere og kraftigere ekstremværhendelser har gitt redusert matsikkerhet. Denne utviklingen er forventet å forverres i takt med at klimaendringene øker. I et scenario med fortsatt høye utslipp vil dagens jordbruksområder bli mindre egnet for matproduksjon. Klimaendringene vil også utsette husdyr og mennesker som arbeider utendørs for varmestress, noe som kan redusere arbeidskapasitet, dyrehelse samt melk og kjøttproduksjon. 

(SPM WG2 B.1.3, WG2 Kap. 5-Executive Summary s. 4-5, WG2 Technical Summary C.11.3)

Økte temperaturer vil svekke økosystemtjenester som pollinering og prosesser i jordsmonnet, øke presset fra skadedyr og sykdommer, samt redusere mengden dyreliv i havet. 

(SPM WG2 B.4.3) 

På høyere breddegrader nærmere polene, har oppvarmingen utvidet området som er tilgjengelig for mange arter. Samtidig har det skjedd endringer som kan gi konflikt mellom pollinatorer (f.eks. insekter) og skadedyr. På lavere breddegrader nærmere tropene, har det blitt varmere enn hva enkelte arter kan tåle. Høyere temperaturer forskyver også tidspunktet for når viktige biologiske hendelser skjer, som for eksempel blomstring og når innsekter våkner om våren. Når slike tidspunkt endres kan det påvirke både kvantiteten og kvaliteten av mat. Klimaendringer medfører ofte mer varme og fuktighet, en kombinasjon som kan frembringe flere giftige soppinfeksjoner på avlinger. 

(WG2 Technical Summary B.3.2, WG2 Technical Summary B.3.4) 

Virkninger av klimaendringene vil påvirke matvarepriser og husholdningsinntekter, og kan dermed begrense tilgangen på trygg og næringsrik mat. Når flere ødeleggende klimarelaterte hendelser skjer samtidig, kan det utgjøre en særlig risiko for helse og matforsyning. 

Over hele verden vil virkninger av klimaendringene merkes, men de med minst ressurser og de som bor i de mest utsatte områdene vil lide mest.  

(WG2 Technical Summary C.11.3, WG2 Kap. 5-FAQ 5.2) 

For å dekke fremtidige matbehov kreves det større landområder med mindre vi endrer hva vi spiser og måten vi dyrker mat på. I tillegg vil klimatiltak som krever store landarealer, for eksempel dyrking av biodrivstoff, store vindmølleparker eller solcelleanlegg, øke konkurransen om landområder. Mindre areal vil da være tilgjengelig for matproduksjon, som i sin tur svekker matsikkerheten. Småbrukere, urfolk og lavinntektsgrupper har størst risiko for å komme tapende ut av konkurransen om landarealer. 

(WG2 Kap. 5-FAQ 5.3) 

Arealbruksendringer er en av hovedårsakene til økt utslipp og redusert opptak i AFOLU-sektoren.  

Avskoging: 45 prosent av de totale utslippene i AFOLU-sektoren skyldes avskoging. Globalt mister verden mer skog enn det som vokser opp (globalt netto tap av skog) og mellom 1990 og 2020 gikk skogarealet ned med 1,78 millioner km2.  

Avskogingsraten har gått ned; fra 78 000 km2 årlig mellom 1990 og 2000, til 47 000 km2 årlig mellom 2010 og 2020. Det er store regionale forskjeller. I tropiske områder observerer man tap av karbon, mens i tempererte og boreale regioner øker karbonlagrene. Andre arealtyper, som for eksempel mangroveskoger, har også blitt redusert siden 1990. 

Kilder: WG3 Kapittel 7.3.1,  executive summary s. 4) 

Jordbruk er ansett som en viktig årsak til arealbruksendringer, og forårsaker både avskoging og drenering av våtmark.  

Utbygging: Utvidelse av bebygde områder er også en viktig driver. Mellom 1975 og 2015 doblet størrelsen på bebygde områder i Europa seg, mens de i Afrika ble fire ganger så store. Av infrastruktur er veier en av de viktigste faktorene bak avskoging, spesielt i tropiske områder. Bygging av veier kan i tillegg bidra til mer bebyggelse av nye områder på grunn av økt økonomisk aktivitet.  

Varmere og tørrere vær har økt dødeligheten for trær samtidig som det har medført omfattende forstyrrelser for skogområder, både tempererte og boreale. Dette har en negativ virkning på forsyningen av trevirke. Klimaendringene er forventet å ha variabel påvirkning på skogbruket fremover, hvor noen områder vil oppleve økt produktivitet og andre områder redusert produktivitet. Dette skyldes de mange ulike faktorene som spiller inn; temperatur, fuktighet, luftens CO2-nivå, forflytning av arter, skogbranner og kryssing av vippepunkter for skogsøkosystemer. 

(WG2 Kap. 5-s.4-5, Kap. 5-5.6.2) 

Skogbranner  

Generelt øker klimaendringene risikoen for skogbranner, først og fremt fordi temperaturen stiger. Varmen tørker ut vegetasjon, hvilket gjør at det brenner lettere og at brannene sprer seg mer. Skogbrann fører igjen til store klimagassutslipp, hvilket forsterker den globale oppvarmingen. Det varierer fra region til region hvorvidt skogbrannene skyldes klimaendringer eller andre forhold, men totalt sett inntreffer skogbranner oftere enn før og dekker over større områder enn tidligere.  

(WG2 Kap. 2-FAQ 2.1) 

Tiltakene for å redusere utslippene og øke opptakene innen skog og arealbrukssektoren har et samlet potensial på 13 (5 – 29,5) GtCO2-ekvivalenter årlig (kap. 7.4), og kan blant annet innebære å:  

• Bevare økosystemer som skog, våtmark og gressletter  
• Restaurere allerede forringede økosystemer  
• Forbedre skogforvaltningen  

I tropiske områder er bevaring av skoger og andre økosystemer det viktigste tiltaket for å redusere utslipp. I utviklede land er det spesielt viktig med tiltak på etterspørselssiden og karbonopptak i jordbruk. I alle regioner er det et stort potensial innen restaurering og forbedret skogforvaltning. Det største potensialet er i land med store landarealer, men det er også et stort potensial i mindre land, spesielt de med mye våtmark  

(WG3 kapittel 7.4.1.3, s. 43)

Redusert nedbygging og forringelse av skog har det største potensialet av tiltakene på globalt nivå. Skogplanting på nye arealer (påskoging, afforestation) og på arealer der det tidligere har vært skog (reforestation) har det nest største potensialet av tiltakene (figur 7.11). Særlig påskoging kan ha mange negative konsekvenser, og må gjøres på en godt planlagt og bærekraftig måte. For eksempel kan bruk av fremmede arter og monokulturer øke sårbarhet overfor klimaendringer.   

Klimaendringer har allerede lagt press på monokulturer og områder med mye norsk gran i Sentral-Europa. "Klimasmart skogbruk" (Climate smart forestry – CSF), som tar for seg hele verdikjeden fra skog til trevarer og energi, blir sett på som en mulig løsning i EU med mål om å redusere eller fjerne klimagassutslipp , tilpasse skogene et framtidig endret klima og sikre bærekraft gjennom hele verdikjeden.

(WG3 Kap.7- Box 7.2)

Myr står for bare 3 prosent av landoverflaten, men lagrer 21 prosent av verdens totale jordkarbon. Myr finnes hovedsakelig i boreale økosystemer (78 prosent), og i mindre grad i tropiske regioner (13 prosent). Vern av myr er det tiltaket med størst reduksjonspotensial pr hektar av tiltakene i arealbrukssektoren. Tropiske myrer er i større grad utsatt for arealbruksendringer og er vanskeligere å restaurere enn tempererte og boreale myrer. Redusert nedbygging eller omgjøring av boreale myrer uten permafrost er en kostnadseffektiv strategi for utslippsreduksjon. Restaurering av myr reduserer utslipp av CO2, og selv om restaurering kan øke utslippene av metan, vil den totale effekten være positiv.

(WG3 Kap. 7- 7.4.2.6, 7.4.2.7)

I den illustrative utslippsbanen Moderat handling, som kun begrenser temperaturen til 3 grader, fortsetter bruken av fossil energi og CO2-utslipp fra arealbrukssektoren blir netto negativt rundt 2050 grunnet redusert avskoging og økt påskoging. Skogen blir hovedsakelig plantet på annen utmark (Figur 7.17).  I dette scenariet er det behov for arealbruksendringer på under 5 millioner km2 og arealbruken er mer eller mindre uforandret til rundt midten av århundret. Utslippsbanen forutsetter imidlertid utbredt implementering av CCS på fossile brensler.

Felles for de fleste utslippsbanene som holder temperaturen under 2 grader, er at CO2-utslippene fra arealbruksendringer når netto null rundt 2030 (Figur 7.17 (a)). Altså at det ikke slippes ut mer CO2 enn det tas opp. Dette innebærer tilnærmet stans i avskoging eller utstrakt skogplanting og restaurering av natur.  

I utslippsbanen Negative utslipp-2.0 blir forsinkede reduksjoner i fossile brensler kompensert med store negative utslipp i andre halvdel av århundret. Skogarealet økes her med rundt 9 millioner km2 innen 2100, mens arealet med bioenergivekster økes med rundt 10 millioner km2 (Figur 7.17 (b)). Dette tilsvarer en økning av dagens skogareal på over 20 prosent og at et område på over 60 prosent av dagens areal med dyrkamark brukes til bioenergiproduksjon. Til sammenligning er USA sitt areal omkring 9 millioner km2 (sammenligning skrevet av Miljødirektoratet). Altså kreves ca. et areal på størrelse med USA til skogplanting, og et areal på størrelse med USA til dyrking av bioenergivekster utover det som allerede brukes til disse formålene i dag.  Arealene skal i hovedsak komme fra det som i dag kategoriseres annen utmark, men store arealer som i dag er beite og jordbruksjord vil også måtte legges om (Figur 7.17 (b)). Ifølge IPCC guidelines3 er annen utmark blant annet bar jord, ørken, fjell og is. I rapporten til arbeidsgruppe II blir det advart mot at skogplanting på arealer hvor det ikke vokser skog naturlig er vanskelig å gjennomføre og innebærer risikoer for naturmangfold, livsgrunnlag for lokalbefolkning og vann- og matsikkerhet.

(WG2 SPM B.5.4)

I utslippsbanen Total omstilling vil arealet med skog og bioenergi være mindre, og man vil ikke behøve å legge om arealer med annen utmark. For å få dette til er man avhengig av at rundt 9 millioner km2 med dyrka mark og beite blir lagt om til skog og bioenergiproduksjon. Til sammenligning er dagens areal med dyrka mark og beite på hhv. 16 og 32 millioner km2 1. Et område på 9 millioner km2 dyrka mark og beite vil med dagens produktivitet og kosthold brødfø rundt 1,5 milliarder mennesker. En omlegging av arealer som beskrevet i Total omstilling vil kreve et mer plantebasert kosthold, mindre matsvinn og en bærekraftig intensivering av landbruket (kap. 7.5.5). Denne utslippsbanen forutsetter også en nedgang i befolkningsutvikling til rundt 7,3 mrd. mennesker i 2100.   

Fornybar energi er den utslippsbanen som krever minst arealbruksendringer. Noe beite og annen utmark blir lagt om til bioenergi, men skogplantingen er liten og ingen dyrket mark blir lagt om til annen arealbruk.