Nasjonal klimapolitikk og utslippsreduksjoner
Langsiktige og omfattende utslippsreduksjoner, inkludert reduksjon av utslipp til netto null, oppnås best gjennom institusjoner og styresett som fremmer nye utslippsreduksjoner, samtidig som de revurderer eksisterende politikk som støtter utslipp av klimagasser. For å gjøre dette effektivt, bør omfanget av klimastyring inkludere direkte innsatser for å håndtere klimagassutslipp, men også indirekte tiltak, hvor utslippsreduksjoner er en tilleggseffekt fra innsatser rettet mot andre politiske mål.
(WG3 Kap. 13-ES s.4)
Institusjoner og myndigheter underbygger utslippsreduksjoner. Klimalover sørger for det juridiske grunnlaget for handling, organisasjoner som politikk utvikles og implementeres gjennom, og rammer som ulike aktører samhandler gjennom. Spesifikke organisasjoner, som for eksempel ekspertkomiteer, kan informere om utslippsreduksjonsmål, opprette retningslinjer og politikkpakker samt styrke ansvarlighet. Institusjoner muliggjør strategisk tenkning, noe som bidrar til å bygge konsensus blant aktører og forbedrer koordinering.
(WG3 Kap. 13-FAQ 13.1)
Klimastyring både begrenses og muliggjøres av et lands politiske systemer, materielle ressurser og ideer, verdier og trossystemer. Dette fører til en rekke ulike tilnærminger til utslippsreduksjon.
(WG3 Kap. 13-FAQ 13.1)
Noen land adresserer klimagassutslipp ved å vedta omfattende klimalover og opprette departementer og institusjoner som er dedikerte til å arbeide med nettopp klimaendringer. Andre vurderer klimaendringene som en del av et bredere spekter av politiske mål, som fattigdomsbekjempelse, energisikkerhet og økonomisk utvikling, og involverer allerede eksisterende byråer og departementer.
(WG3 Kap. 13-FAQ 13.1)
En økende andel av globale klimautslipp dekkes av reguleringer og innovasjonsstøtte, og over 20% dekkes av karbonprising. I 2020 fantes det eksplisitte, eller “direkte” klimalover med fokus på utslippsreduksjoner i 56 land, og disse dekket 53% av globale utslipp. Mer enn 690 lover globalt sett, inkludert “indirekte” lover, kan også ha en virkning på utslippsreduksjoner.
(WG3 SPM B.5.2, WG3 Kap. 13-s.4)
Den politiske dekningen er fortsatt svakere for andre klimagasser enn CO2, samt utslipp utenfor energisektoren, som for eksempel jordbruk og produksjon av industrielle materialer og råvarer. Finansiering av utslippstiltak er dessuten ujevnt fordelt, både på tvers av regioner og sektorer.
(WG3 SPM B.5, WG3 SPM B.5.2)
Retningslinjer, virkemidler og strategier for å bekjempe klimaendringer
Institusjoner kan bidra til etableringen av politiske virkemidler for utslippsreduksjon og sektorpolitiske tiltak: politiske pakker for å underlette overgangen til et lavkarbonsamfunn og brede økonomiske tiltak for systemisk omstrukturering. Politiske virkemidler for å redusere klimagassutslipp inkluderer økonomiske og regulatoriske tiltak, men også andre virkemidler.
(WG3 Kap. 13-FAQ 13.2)
Økonomiske virkemidler påvirker priser direkte for å oppnå utslippsreduksjoner gjennom skatt, handelstillatelser, motregningssystemer, subsidier og grenseskattejusteringer, og er effektive midler for å fremme kostnadseffektive utslippsreduksjoner. (Kap.13-FAQ 13.2) For eksempel vil fjerning av subsidier på fossilt brennstoff kunne redusere klimagassutslippene med opptil 10 prosent innen 2030, samtidig som det vil øke offentlige inntekter og ha andre fordeler for miljø og bærekraftig utvikling.
(WG3 SPM E.4.2)
Regulatoriske virkemidler kan bidra til sektoromfattende utslippsreduksjoner ved å etablere grenseverdier for teknologi og ytelseskrav. Retningslinjer har for eksempel forbedret energieffektiviteten, redusert avskogingshastigheten og fremskyndet bruken av fornybar energi, elektriske kjøretøy og varmesystemer med lavt karbonavtrykk.
(WG3 SPM B.5.3)
Andre virkemidler inkluderer informasjonsprogrammer, offentlig levering av varer, tjenester og infrastruktur, avhendingsstrategier og frivillige avtaler mellom myndigheter og private firmaer.
(WG3 Kap. 13-FAQ 13.2)
Klimapolitiske virkemidler kan være sektorspesifikke eller økonomiomfattende og kan brukes på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå. Politikere kan enten sikte på direkte reduksjon av klimagassutslipp eller søke å oppnå flere mål, som for eksempel urbanisering eller energisikkerhet, der utfallet er reduserte utslipp. I praksis fungerer virkemidler for utslippsreduksjon i kombinasjon med andre virkemidler, og krever at det tas hensyn til virkningene av samspillet mellom disse. Omfang, dybde og design av klimapolitiske tiltak påvirker virkemidlers effektivitet hva gjelder å redusere utslipp på alle styringsnivåer.
(WG3 Kap. 13-FAQ 13.2)
Når politikkpakker utformes med fokus på samspillseffekter og lokal kontekst, samt har en klar visjon om endring, er de i bedre stand til å oppnå utslippsreduksjoner og fremme spredningen av innovasjon og teknologi enn individuelle politiske virkemidler.
(WG3 Kap. 13-FAQ 13.2)
Eksempler inkluderer: avkarbonisering av bygninger med effektivitetsmål, blant annet gjennom byggeforskrifter, ytelsesstandarder for utstyr, informasjonsforsyning, økonomisk og teknisk assistanse, samt industriell avkarbonisering gjennom innovasjonsstøtte, kapasitetsbygging og opprettelse av markeder.
(WG3 SPM E.4.4)
Utslippsreduksjoner på subnasjonalt nivå
Subnasjonale aktører, som enkeltpersoner, organisasjoner og jurisdiksjoner og nettverk på regionale og lokale nivåer, har ofte styringsmandat på områder som er sentrale for utslippsreduksjon. Eksempler inkluderer arealplanlegging, avfallshåndtering, infrastruktur, boliger og samfunnsutvikling. Til tross for begrensninger hva gjelder juridisk myndighet, samt en avhengighet av nasjonale politiske prioriteringer, har subnasjonal klimapolitikk vokst frem i mer enn 120 land. Slike klimatiltak opplever ofte utfordringer i form av manglende nasjonal støtte, finansiering og kapasitet, samt utilstrekkelig koordinering på tvers av politiske styringsnivåer. Subnasjonale klimatiltak som støtter opp under bestemte mål har større sannsynlighet for å lykkes når de er knyttet til lokale problemer som reduksjon av trafikkbelastning og kontroll av luftforurensning.
(WG3 Kap .13-FAQ 13.3)
Hovedårsakene til at klimatiltak vokser frem også på subnasjonalt nivå er høye nivåer av bekymring fra befolkningen, jurisdiksjonsmyndighet og finansiering, institusjonell kapasitet, nasjonal støtte og effektiv kobling til utviklingsmål. Subnasjonale myndigheter initierer og implementerer ofte politiske eksperimenter som kan skaleres til andre styringsnivåer.
(WG3 Kap. 13-FAQ 13.3)