Klimapanelet peker på 120 områder der klimaendringene kan utgjøre en alvorlig risiko. Disse kalles nøkkelrisikoer. Eksempler på nøkkelrisikoer er vannmangel, dødsfall på grunn av hete, tap av naturmangfold, økt fattigdom og sult.

Risikoene øker med mer klimaendringer. De avhenger ikke bare hvor alvorlige klimaendringene blir, men også hvor utsatt og sårbart samfunnet er. I tillegg har det mye å si om man har gjort tiltak for å tilpasse seg klimaendringene og redusere risikoen.  

Risikoen er størst hvis klimahendelser rammer der det allerede er mye fattigdom og ulikhet, dårlige helsesystemer eller dårlig infrastruktur. Mange utviklingsland, små øysamfunn, arktiske områder og fjellområder er allerede svært sårbare og utsatte for klimaendringer. I disse regionene vil selv en liten økning i oppvarmingen utgjøre alvorlig risiko de nærmeste tiårene. Også industrialiserte land er utsatt for alvorlig klimarisiko dersom klimaendringene rammer kritisk infrastruktur som transportårer, kraftverk eller finanssentre. I noen områder, som korallrev og områder som nylig er rammet av ekstremvær, er klimarisikoen allerede å betrakte som alvorlig.

(WG2 Kap. 16-FAQ 16.1, WG2 Kap. 16-Executive Summary s.5)

Klimarisiko blir stadig mer kompleks og krevende å håndtere. Framover vil flere ødeleggende hendelser kunne skje samtidig og flere ulike risiko – både klimarisiko og annen risiko - vil påvirke hverandre. Dette kan gi kjedereaksjoner på tvers av sektorer og regioner. Samtidig vil noen tiltak for å håndtere klimaendringene i seg selv kunne resultere i nye risikoer.

(SPM WG2 B5)

Dersom den globale oppvarmingen overskrider 1,5 grader over flere tiår (såkalt midlertidig temperaturoverskridelse, eller på engelsk overshoot), vil natur og mennesker oppleve alvorlig risiko i den perioden, selv om temperaturen skulle gå ned på sikt. Noen virkninger av klimaendringene vil også kunne være irreversible selv om temperaturøkningen bare var midlertidig og det blir kjøligere igjen etterpå. Et eksempel på dette er at den globale oppvarmingen kan sette i gang smelting av isen på Grønland og i Vest-Antarktis, en prosess som vil kunne fortsette av seg selv i tusenvis av år. Noen virkninger, for eksempel tining av permafrost, vil også kunne slippe ut store mengder klimagasser og forverre oppvarmingen. Dette kan gjør at det kan bli vanskeligere å senke temperaturen igjen, selv om vi kutter utslipp og fjerner CO2 fra atmosfæren.

(SPM WG2 B.6)

Noen hendelser er lite sannsynlig at inntreffer, men hvis de gjør det kan det ha enorme konsekvenser. De omtales gjerne som hendelser med lav sannsynlighet og høy påvirkning. Eksempler på dette er brå endringer i havsirkulasjon, sammenfallende ekstremværhendelser og oppvarming høyere enn det som regnes som svært sannsynlig. Sjansen for at dette skjer øker med høyere global oppvarming. Brå endringer og i klimasystemet kan ikke utelukkes og bør være med i risikovurderinger.

(SPM WG1 C3, C.3.1, C.3.2)

Hendelser med lav sannsynlighet og høy påvirkning kan også skje som følge av sjeldne og uforutsigbare naturlige hendelser som ikke er relatert til menneskelig aktivitet, som for eksempel en rekke veldig store vulkanutbrudd.

(SPM WG1 C.3.5)

Klimarobust utvikling handler om både utslippsreduksjon, klimatilpasning og bærekraftig utvikling. Hensikten er å sikre et trygt klima på jorden, møte grunnleggende menneskelige behov, utrydde fattigdom og muliggjøre rettferdig og bærekraftig utvikling. Det finnes måter å gjøre dette på, men det innebærer store samfunnsendringer.

(SPM WG2 D.1, WG2 Kap.18-FAQ.18.2) 

Myndigheter og politiske og økonomiske eliter kan spille en nøkkelrolle når det gjelder å definere utviklingsretningen, men i praksis kan lokalbefolkningen, frivillige organisasjoner og sivilsamfunnet påvirke mye. Et aktivt sivilsamfunn setter premisser for debatter, protester og press, noe som er grunnleggende for en inkluderende utviklingsprosess. De siste årenes samfunnsbevegelser og klimaprotester er eksempler på hvordan sivilsamfunnet går mot politisk passivitet når det gjelder klimapolitikk. Disse bevegelsene har ført til politiske endringer, som nasjonale og lokale erklæringer om klimakriser, og har vært effektive i å stanse reklame for fossilt brensel. 

(WG2 Kap.18-FAQ 18.3)