Vellykket klimatilpasning

Klimatilpasning bidrar til å håndtere klimarisiko ved å redusere sårbarhet eller eksponering mot klimahendelser eller virkninger av klimaendringer på lengre sikt. Mange tilpasningstiltak kan også ha flere positive tilleggseffekter knyttet til for eksempel å redusere utslipp, øke matsikkerhet og begrense fattigdom.

(WG2 Kap.16-FAQ 16.2)

Klimaendringer rammer mennesker og natur rundt om i verden på forskjellige måter, og formålet med klimatilpasning vil også være knyttet til flere faktorer som helse, mat- og vannsikkerhet, arbeid, fattigdom og sosial ulikhet, naturmangfold og økosystemtjenester.

(WG2 Kap.1-FAQ1.1)

Hvorvidt klimatilpasning er vellykket eller ikke avhenger av i hvilken grad det begrenser klimarisiko, øker robusthet eller bidrar til å nå andre klimarelaterte mål. Globalt sett består vellykket klimatilpasning av handlinger som forventes å bidra vesentlig til å innfri bærekraftsmål, som å få slutt på ekstrem fattigdom, sult og diskriminering og redusere risiko for økosystemer og vann-, mat- og helsesystemer. På lokalt nivå består vellykket tilpasning av handlinger som hjelper lokalsamfunn med å nå mål som å redusere nåværende og fremtidig risiko, bli bedre på å omstille seg, unngå feiltilpasning, ta vare på sårbare grupper og ha inkluderende, faktabaserte og rettferdige prosesser.

(WG2 Kap.1-FAQ1.3)

Tilpasningstiltak

Mens målet med utslippsreduksjoner er å bremse den globale oppvarmingen, handler klimatilpasning om å reagere på virkninger og risikoer som er uunngåelige på grunn av tidligere utslipp eller manglende reduksjoner av utslipp, og å øke evnen til å forutse og forberede seg på klimaendringene som kommer. Hensikten er å redusere risiko, men fordi risikonivåer endres og verden utvikles økonomisk er det vanskelig å si akkurat hvor mye risikoreduksjon ulike tilpasningstiltak gir. Like fullt vet man gjennom lokale tilpasningsprosjekter at tilpasningstiltak reduserer klimarisiko.

(WG2 Kap.16-FAQ 16.2)

Tilpasning kan skje naturlig og uten menneskelig innblanding, for eksempel når arter forflytter seg, endrer paringstidspunkt eller endrer migrasjonsatferd. Mennesker kan også bidra med tilpasning i form av naturbaserte løsninger gjennom bevaring og beskyttelse av økosystemtjenester. Andre tilpasningstiltak som reduserer sårbarhet for klimarisiko er for eksempel infrastrukturprosjekter som oppgradering av vannsystemer for bedre oversvømmelses- og flomkontroll, teknologisk innovasjon som varslingssystemer for ekstremværhendelser, atferdsendringer som å bytte avlingstyper, kulturelle endringer som økt anerkjennelse av urfolks- og lokal kunnskap, og institusjonell styring som tilpasningsplanlegging, finansiell støtte og lovgivning.

(WG2 Kap.16-FAQ 16.2)

Tilpasningsgrenser

Selv om tilpasning er viktig for å redusere risiko kan det ikke hindre alle virkningene av klimaendringer. Det er grenser for hvor store klimaendringer og virkninger mennesker og natur kan tilpasse seg, og noen grenser er nådd allerede. I noen regioner har økningen i ekstremhendelser allerede gjort at mennesker og natur ikke lengre kan tilpasse seg, og ført til irreversible konsekvenser. Enhver økning i global oppvarming vil gjøre at man i alle regioner vil møte på stadig flere grenser for tilpasning.

(WG2 SPM B.1, WG2 SPM C.2, WG2 Kap.16-FAQ 16.2)

De ulike tiltakene har myke og harde grenser. Myke grenser kan endres over tid etter hvert som flere tilpasningsalternativer blir tilgjengelige, mens harde grenser er urokkelige ettersom det ikke finnes alternativer.

Myke grenser oppstår i stor grad på grunn av barrierer– faktorer som gjør det vanskelig å planlegge og iverksette tilpasningstiltak. Dette kan være mangel på økonomiske ressurser eller utilstrekkelig menneskelig kapasitet. De myke tilpasningsgrensene vi ser i dag er i stor grad koblet til terrestriske og akvatiske arter og økosystemer, kystsamfunn, vannsikkerhet, jordbruksproduksjon og menneskelig helse og varme. Hvis begrensningene som hindrer tilpasning adresseres, kan ytterligere tilpasning finne sted og de myke grensene overvinnes.

(WG2 Kap.16-FAQ 16.2)

Harde grenser er i stor grad knyttet til naturlige systemer og skyldes for det meste manglende evne til å tilpasse seg biofysiske endringer. For eksempel vil risikoen ved økende klimafarer som havnivåstigning og relatert flom og stormflo, alvorlige tropiske sykloner og forurensning av grunnvann utgjøre harde grenser for små øystater.

(WG2 Kap.16-s.46)

Mistilpasning

Fordi klimaendringene og kombinasjonen av ulike klimarisikoer er dynamiske kan et tilpasningstiltak som har vært ansett som vellykket på et tidspunkt slutte å være det senere, spesielt hvis klimarisikoen øker. Mistilpasning skjer når tilpasningstiltak fører til utilsiktede negative bivirkninger, som økende sårbarhet, økt risiko for noen mennesker eller økosystemer, eller økende klimagassutslipp. Et eksempel på mistilpasning er å bygge opp fysiske murer langs kysten for å beskytte et kystsamfunn mot havnivåstigning. Slike murer vil sannsynligvis ha negative virkninger på økosystemfunksjoner og levemuligheter langs kysten. Denne typen tilpasning kan virke verdifull på kort sikt for tettbefolkede kystbyer, noe som også viser at et tilpasningstiltak kan vurderes ulikt basert på konteksten det gjennomføres i.

(WG2 Kap.17-FAQ 17.5)

Stykkevis og omfattende systemendring for klimatilpasning

På global skala er omfanget av klimatilpasningstiltak lavt. Tiltakene har en tendens til å være lokale og fragmenterte. Per nå finnes det ingen globale regioner eller sektorer der tilpasningstiltakene har vært raske, utbredte og betydelige, og heller ingen som har kommet forbi eller utfordret viktige barrierer. Det er derfor et stort potensialt for økt omfang, dybde og implementeringshastighet av tilpasningstiltak.

(WG2 Kap.16-FAQ 16.4)

Klimatilpasning kan gjøres stykkevis, altså små endringer ved eksisterende systemer, eller det kan være store og omfattende systemendringer. Byggingen av beskyttende murer langs kysten er et eksempel på stykkevis klimatilpasning, mens endringer i arealreguleringi samfunnet som medfører administrert forflytning av mennesker og bosetninger fra utsatte kystsoner er en mye mer omfattende systemendring.

(WG2 Kap.1-FAQ1.4)

Andre eksempler på stykkevis tilpasning er avlingsvariasjon og timing i jordbruket, flombarrierer i enkelthusholdninger for å beskytte hus og hager, og oppsamling av vann for bruk hjemme eller i gårdsbruk.

(WG2 Kap.16-FAQ 16.4)

Tilpasningsgap

I alle sektorer og regioner planlegges og gjennomføres det tiltak for å tilpasse seg klimaendringer. Likevel er framdriften ujevn og det er et gap mellom hvor mye klimatilpasning som er iverksatt og hvor mye som trengs for å redusere risiko.

(WG2 SPM C.1, WG2 SPM C.1.2)

Hvor omfattende systemendringer som er nødvendig for å unngå altfor stor klimarisiko avhenger av samfunnets nivå av utslippsreduksjoner. Selv i de lave utslippsbanene som svarer til Parismålet kreves det bevisste endringer som fører til betydelig og rask endring i systemer innen energi, areal, jordbruk, infrastruktur og industri. I høyere utslippsbaner kreves det mer omfattende systemendring for å begrense utålelig risiko. Hvis man ikke aktivt igangsetter slike systemendringer for å tilpasse seg et endret klima eller hvis tilpasningen er utilstrekkelig, kan det føre til at man i etterkant må utføre uønskede og transformative tvangstilpasningstiltak.

(WG2 Kap.1-FAQ1.4)

Kilder

Mer fra FNs klimapanel