Klimaforhold- og hendelser kan drive mennesker til ufrivillig migrasjon og flukt. Klimarelatert migrasjon avhenger av typen klimarisiko som mennesker står overfor, befolkningens sårbarhet overfor disse, samt deres egen og myndighetenes evne til risikohåndtering og tilpasning. I tilfeller hvor mulighetene for tilpasning er få kan migrasjon være den eneste løsningen for å håndtere klimarisikoen. Klimaendringer vil påvirke fremtidige migrasjonsmønstre, og disse vil variere mellom regioner og over tid. 

(Kap. 7-FAQ 7.2) 

De vanligste årsakene til slik ufrivillig klimarelatert menneskeforflytning er ekstremværhendelser som tropiske sykloner, flom og tørke, og særlig når de forårsaker alvorlige ødeleggelser på hjem, levebrød og matsystemer. Klimarelatert migrasjon skjer oftest fra rurale områder i lav- og mellominntektsland til andre rurale områder eller byer i samme land. Klimaendringene kan øke migrasjon over landegrenser. 

Fordi klimaendringene er forventet å medføre kraftigere flommer, stormer, tørke og stigende havnivå, vil migrasjon knyttet til slike hendelser øke. Den globale risikoen for ufrivillig migrasjon på grunn av flommer forventes å øke med 50% for hver grad av oppvarming. Stigende havnivåer utgjør en særlig risiko for lavtliggende kystområder og små øystater.. Jo større omfanget av fremtidig oppvarming og ekstremvær er, jo større er sannsynligheten for fremtidig ufrivillig klimarelatert migrasjon.  

(SPM B.4.7, Kap. 7-s.1117, Kap. 7-FAQ 7.2) 

Allerede eksisterende spenning både innenfor og mellom samfunn eller land kan forsterkes av virkningene av klimaendringer. Klimaendringene truer med å øke fattigdom og ulikhet, forhindre oppnåelsen av bærekraftsmålene samt belaste viktige samfunnsinstitusjoner. Disse faktorene er bidragende i fremvekst eller forverring av sivil uro og konflikt. Spenning kan typisk oppstå mellom de som har muligheten til å beskytte seg selv fra virkningene av klimaendringene og de som ikke har nok ressurser eller ikke prioriteres i samfunnet.  

Klimaendringenes innvirkning på vanntilgang og produktivitet i jordbruket, både grunnet tørke og ekstremnedbør, kan forsterke konfliktrisikoen i områder som allerede er preget av politisk og sosial uro. Avhengig av omstendighetene kan slike endringer i klimatiske forhold enten øke varigheten eller påvirke forholdene i eksisterende konflikter. 

Politiske tiltak for å beskytte miljøet og forvalte naturressurser i eller mellom land kan på den annen side generere samarbeid på andre politiske områder og legge til rette for fredsbygging.  

(Kap. 7-FAQ 7.3, Kap. 8-Box 8.4) 

Klimaendringer og virkninger som tørke, flom og hetebølger påvirker mennesker på ulike måter. De kan medføre innvirkninger på helse, tilgangen på mat og levesteder, eller inntektskilder fra jordbruk og fiske. I områder som er hardt rammet av klimaendringer vil mennesker være nødt til å tilpasse levebrødet sitt etter de endrede forholdene. Mennesker med få ressurser og muligheter for tilpasning er særlig sårbare og påvirkes i større grad negativt av klimaendringene. Skulle flom for eksempel ramme et velstående boligområde vil innbyggerne formodentlig ha nok ressurser til å gjenoppbygge sine hjem et sted hvor flomrisikoen er lavere. Sannsynligheten er også større for at de har forsikring som kan dekke skadene. I et fattig område vil det samme ekstremværet derimot risikere å gjøre store deler av befolkningen hjemløse.  

(Kap.8-FAQ 8.1)  

Med 3 graders oppvarming i tråd med utviklingsbane SSP1 forventes antallet mennesker som er utsatt for fattigdom å øke med 245 millioner innen 2030. Med utviklingsbane SSP2 er tilsvarende økning på 904 millioner mennesker, og ved SSP3 til rundt 1,7 milliarder.  (Kap. 8 - 8.3.2.3) Effektene av klimaendringene er forventet å øke antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom med 32-132 millioner innen 2030, avhengig av klimascenarioet. 

(Kap. 8-8.3.2.3)  

Klimaendringer bidrar til å eskalere humanitære kriser når skadelige klimahendelser rammer sårbare samfunn.  

Utfordringer som fattigdom, sult, konflikt og naturødeleggelser gjør land og hele regioner sårbare overfor klimaendringene. Mange mennesker som lever i de mest sårbare regionene er allerede eksponert for klimahendelser som tørke, flom eller havnivåstigning, og deres eksponering for slike hendelser vil fortsette å øke i fremtiden. Mellom 3,3-3,6 milliarder mennesker lever i områder ansett som særlig sårbare for klimaendringer. Dette er betydelig mye flere enn de som lever i de minst sårbare regionene. De mest sårbare regionene er Øst-, Sentral-, og Vest-Afrika, Sør-Asia, øystater vest i Stillehavet og Mellom-Amerika. 

(Kap. 8-FAQ 8.2)

Globale prosesser som urbanisering, industrialisering, teknologisk utvikling, økt lønnsavhengighet og økonomisk ulikhet, rammer allerede de fattigste menneskene i verden hardt. Fordi klimaendringene påvirker disse økonomiske og politiske prosessene, risikerer de å forverre situasjonen for de mest vanskeligstilte. Klimaendringene kan øke frekvensen og intensiviteten av ekstremvær og true hele lokalsamfunns livsgrunnlag, hvorpå lokale bønder og fiskere blir tvunget å finne nye måter å forsørge seg på eller flytte til byer for å finne arbeid. Klimaendringene og dets virkninger fremskynder på denne måten den globale urbaniseringen, som igjen kan utsette  større deler av befolkninger for vedvarende fattigdom. 

(Kap. 8-FAQ 8.3)

Fattigdom er ikke den eneste faktoren som øker menneskers sårbarhet overfor klimaendringene og deres virkninger. Sårbarheten er høyere hos grupper som diskrimineres på bakgrunn av blant annet kjønn, inntekt, minoritetsstatus og funksjonsnedsettelse. Slike grupper kan for eksempel oppleve større utfordringer når det gjelder å iverksette preventive tiltak, håndtere selve hendelsen, samt komme seg etter alvorlige klimahendelser. Klimaendringene bidrar dermed til økt sårbarhet blant allerede utsatte grupper. 

(Kap. 8-FAQ 8.1)

Løsninger for å redusere klimarelatert risiko involverer politiske tiltak, strategier og programmer som adresserer hvorfor, hvordan, når og hvem som skal tilpasse seg endrede klimaforhold på en bærekraftig måte. Migrasjon, konflikt og helse er tett sammenkoblede faktorer. Klimarisikotiltak på ett av disse områdene vil derfor ofte ha en positiv innvirkning på de andre. Konflikt kan for eksempel føre til at store befolkningsgrupper blir drevet på flukt, som i sin tur kan bidra til spredning av klimasensitive sykdommer. Ved å håndtere underliggende årsaker til sårbarheten som er opphav til konflikten, kan risiko reduseres på tvers av samtlige områder. 

Klimatilpasning kan bidra til å redusere risikoen fattige og sårbare samfunn står overfor. Dette vil kreve offentlige og private investeringer, blant annet i naturressurser (som mangrover og jordbruksland ), menneskelige ressurser (som helse og urfolks kunnskap), fysiske ressurser (som elektrisitet og teknologi), økonomiske ressurser (som sparing og kreditt), og sosiale ressurser (som sosiale nettverk organisasjonsmedlemskap).  

(Kap. 8-FAQ 8.4) 

Klimarisiko kan reduseres gjennom teknologiske og ingeniørfaglige tilnærminger, som for eksempel å bygge fysiske barrierer langs kysten for å redusere virkningene av stormflo, men også gjennom naturbaserte løsninger, som mangroveplantasjer eller klimasmart landbruk og skogbruk. Det er viktig å sørge for at tilpasningen ikke forsterker eksisterende ulikheter eller introduserer nye, og at tiltak som reduserer umiddelbar risiko ikke utelukker andre tilpasningsmuligheter i fremtiden. 

(Kap. 8-FAQ 8.4) 

Sårbare samfunn har færre ressurser å bruke på klimatilpasning, og er dermed mer avhengige av offentlig støtte. Mens noen migrerer for å unnslippe ekstremvær som flom eller tørke er ikke dette et alternativ for de aller fattigste. Selv det å flytte krever ressurser, noe ikke alle har. Finansiell støtte er derfor en avgjørende faktor for effektiv klimatilpasning. 

(Kap. 8-FAQ 8.4)