Menneskelig påvirkning har vært hovedårsaken til at isbreer har trukket seg tilbake siden 1990-tallet, og til at havisarealet i Arktis ble mindre mellom tidsperiodene 1979-1988 og 2010-2019.

Mellom disse periodene ble havisarealet redusert med omtrent 40% i september (når havisarealet er på sitt minste) og 10% i mars (når havisarealet er på sitt største).

Mellom 2011 og 2020 nådde det årlige gjennomsnittlige arealet av havis i Arktis sitt laveste nivå siden minst 1850, og det arktiske havisarealet på sensommeren var mindre enn det noen gang har vært, i hvert fall i løpet av de siste 1000 årene.

Tilbaketrekningen av isbreer som har pågått siden 1950-tallet, der nesten alle verdens isbreer trekker seg tilbake synkront, har ikke skjedd tidligere, i hvert fall ikke i løpet av de siste 2000 årene.

Siden 1950 har menneskelig påvirkning sannsynligvis bidratt til å redusere snødekket om våren på den nordlige halvkule.

(WG1 SPM A.1.5, WG1 SPM A.2.3)

Oppvarmingen i arktiske områder er mer enn dobbelt så raskt som den gjennomsnittlige globale oppvarmingen. Det forventes at temperaturen på de kaldeste dagene i Arktis vil øke tre ganger så raskt som den globale temperaturøkningen.Framover er det nærmest sikkert at Arktis vil fortsette å varmes opp mer enn det globale gjennomsnittet. Det forventes at videre oppvarming vil forsterke tapet av sesongbasert snødekke, tining av permafrost og smelting av is på land og Arktisk havis. 

Det er sannsynlig at havet i Arktis vil være så godt som isfritt i september minst en gang før 2050 i alle scenarioene, men med størst hyppighet i scenarioene med høye oppvarmingsnivåer. 

(WG1 SPM B.2.1, WG1 SPM B.2.3, WG1 SPM B.2.5)

Isbreer i fjellområder og i polare områder vil fortsette å smelte i flere tiår eller hundrevis av år framover. Naturlige utslipp av karbon grunnet smelting av permafrost vil fortsette i hundrevis av år. 

Det er høy faglig sikkerhet om at økte klimagassutslipp vil medføre ytterligere tap av innlandsis på Grønland, og det er nærmest sikkert at innlandsisen på Grønland vil fortsette å smelte i dette århundret. 

(WG1 SPM B.5.2) 

Det har ikke vært noen tydelig trender for det gjennomsnittlige havisarealet i Antarktis mellom 1979 og 2020, grunnet motstridende trender og stor intern variasjon i ulike deler av havområdene rundt Antarktis. 

Mens det er svært sannsynlig at menneskelig påvirkning har bidratt til den observerte smeltingen av Grønlandsisen (Arktis) de siste to tiårene, er det kun begrensede bevis og middels faglig enighet om det er menneskelig påvirkning som har bidratt til smeltingen av innlandsisen i noen deler av Antarktis. Det er sannsynlig at innlandsisen i Antarktis vil fortsette å smelte i dette århundret. 

(WG1 SPM A.1.5, WG1 SPM B.5.2) 

Uansett utslippsscenario vil de polare områdene gjennomgå store endringer på kort sikt, fordi klimaendringene allerede er i gang. Klimaendringene påvirker alle arktiske økosystemer, i tillegg til at de fører til alvorlige konsekvenser for mennesker og samfunn. Klimaendringene i de polare områdene har også stor påvirkning på andre områder, økosystemer og mennesker rundt om i hele verden, blant annet gjennom global havnivåstigning. Mer regionale konsekvenser for økosystemer og lokalsamfunn ved polene vil også påvirke samfunn i andre steder i verden. 

(WG2 FAQ CCP6.1, WG2 CCP6-FAQ CCP6.1, WG2 CCP6-FAQ CCP6.4 CCP6-ES) 

Noen av endringene i Arktis er så store og skjer så raskt at de nærmer seg et punkt hvor det kan bli umulig å reversere dem innenfor rimelige tidshorisonter (flere hundre- eller tusenvis av år). Dette gjelder for eksempel virkninger knyttet til smelting av isbreer og tining av permafrost, som påvirker arktiske økosystemer. 

(WG2 B.1.2, WG2, CCP6-ES) 

Varmere hav, tap av havis, smelting av isbreer og innlandsis og at fremmede arter flytter nordover har store virkninger på marine økosystemer og arter. Tap av havis i Arktis vil føre til at leveområder krymper og flere arter, som ulike typer fisk, krabbe, fugl og marine pattedyr, risikerer å dø ut. For eksempel kan isbjørn og sel bli helt utryddet. Varmere vann kan endre timingen mellom oppblomstring av plankton og klekking av fiskeyngel. Når havet tar opp mer CO2 blir det surere, og dette har konsekvenser for skjell- og skallbyggende dyr.  

I Arktis fører reduksjon i permafrost og endringer i nedbør- og snøforhold til omfattende hydrologiske endringer hvor tundraen blant annet blir grønnere, mens det andre steder i Arktis blir mindre grønt i tundra og boreal skog, såkalt "browning". Endringer i nedbørsmønstre, mer skogbrann, og terrestriske hetebølger reduserer leveområder for terrestriske arter og påvirker sårbare næringsnett. 

Polare havområder er næringsrike og derfor svært produktive marine økosystemer. Tap av havis og varmere vann endrer artssammensetninger og næringskjedene i polare områder, og utgjør en risiko for høsting av mat. Dette påvirker både lokalbefolkningen og den globale marine matproduksjonen. 

(WG2 CCP6-FAQ CCP6.1) 

Tining av permafrost og flom kommer til å forstyrre økonomisk viktig transport- og verdikjedeinfrastruktur i arktiske bosetninger, og medføre økt risiko for økonomi og turisme. Innen midten av dette århundret forventes det at det meste av infrastruktur vil være påvirket, som igjen vil påvirke flere millioner mennesker og deres økonomi, og skadeomfanget vil koste milliarder. 

(WG2 CCP6-ES) 

Tap av havis i Arktis fører med seg en betydelig risiko for næringer. Til tross for at mer åpne farvann i Arktis kan bidra til økt framkommelighet og utvikling av næringsvirksomhet i raskt tempo, vil det også introdusere økt risiko forbundet med ytterligere skipsfart og annen industri i disse områdene. For eksempel er det mer krevende å navigere på grunn av at isen beveger seg mer enn før, hydrografien er dårlig kartlagt i de nyeste åpne områdene, og det finnes begrenset med informasjon om vær, is og klima. Økende skipsfart i polare områder gir flere typer risiko, i form av økte utslipp til luft, støyforurensning under vann, og forstyrrelse av levebrødsgrunnlaget og kulturelle aktiviteter i Arktis. Det er også mulige risikoer knyttet til introduksjon av fremmede marine arter og geopolitiske spenninger. 

(WG2 CCP6-ES) 

Urbefolkningen i Arktis er spesielt truet av klimaendringenes konsekvenser. Dette inkluderer arktiske bosetningers kultur, identitet, helse og sikkerhet. Negative konsekvenser som allerede rammer befolkningen er dårligere mental helse, økt risiko for skade på mennesker, redusert matsikkerhet og mat- og vannbårne sykdommer. Det er en ytterligere forsterket risiko for mennesker som er avhengig av miljøet og omgivelsene for selvforsyning og styrking av identitetsfølelsen. 

Som følge av permafrosttining, havnivåstigning og redusert beskyttelse av sjøisen, er flere kulturminner er allerede skadet eller ødelagt. Det er forventet at slike ødeleggelser vil skje i alle de arktiske regionene framover 

(WG2 CCP6-ES)

Det er et stort behov for klimatilpasning for å håndtere konsekvenser og risiko knyttet til klimaendringene i polare regioner. Implementeringen har hittil vært ujevnt fordelt, det er store begrensninger for klimatilpasning, og det er en risiko for at tilpasningstiltak kan slå feil. I Arktis er store arealer, spredt befolkning, begrensede ressurser (for eksempel mangel på tilgjengelig teknologi) og nybyggerkolonialismen, strukturelle barrierer for effektiv planlegging, nødberedskap og gjenoppretting etter virkninger av klimaendringer. Dette begrenser tilpasningsmulighetene og kan til og med øke presset fra både klimatiske og ikke-klimatiske drivere på samfunn og økosystemer.  

Så langt har tilpasningstiltak i polare områder variert fra å være små og raske, som å drive med høsting av alternative arter, til større, som å bytte levebrød. I møte med klimaendringene, og når polare klimasoner blir mindre, vil ikke lokal klimatilpasning være nok for å oppnå robuste polare systemer på lang sikt. De raske endringene som foregår i polare områder gjør det vanskeligere for både samfunn og økosystemer å tilpasse seg.  

(WG2 CCP6-ES, CCP6.7 s. 2351)

Strategier som opprettholder koblingene mellom økosystem og arter over større geografiske områder og reduserer konsekvenser for naturmangfoldet fra lokale ekstremhendelser, kan bidra til å styrke robustheten til de naturlige systemene. 

En tilpasningsstrategi er mest effektiv når den tar hensyn til de unike geografiske, klimatiske, økologiske og kulturelle kontekstene i polare regioner. Større grad av involvering av lokalbefolkninger og aktører, i tillegg til bruk av ulike informasjonskilder inkludert kunnskap fra lokal- og urbefolkning, kan bidra til mer robust planlegging og beslutningstaking. Dette kan gjøre det lettere for lokalbefolkninger å akseptere tiltakene og dermed gjøre at de kan settes i gang og utføres mer effektivt. Bedre informasjons-, prognose- og varslingstjenester kan også gjøre forberedelser og tilpasning overfor økt klimarisiko mer effektivt. 

(WG2 CCP6-ES)