Virkningene av klimaendringene på naturen er større og mer omfattende enn tidligere beregnet. Klimaendringer utgjør en stor trussel mot biologisk mangfold og spesielt for de mest sårbare artene.  De sårbare plante- og dyre artene er mest eksponert for klimarisiko, på grunn av fysiologiske, økologiske eller atferdsmessige egenskaper som begrenser deres tilpasningsevne. Grunnet dårlig evne til å tilpasse seg raske klimaendringer, vil sårbare arter med stor sannsynlighet dø ut. 

(SPM B.1.2, Kap. 2-FAQ 2.1, Kap. 3-ES s.3) 

1/3 av arter kan bli utryddet

Klimaendringer har allerede ført til hundrevis av lokale utryddelser. Dersom klimaendringene forverres ytterligere, forventes det at utryddelsene øker. Forskning viser at 1/3 av alle plante- og dyrearter kan bli utryddet innen 2070 dersom klimaendringene fortsetter i dagens tempo. Noen virkninger er allerede irreversible, mens andre virkninger er på vei mot å bli irreversible. Dette gjelder spesielt endringer knyttet til tap av isbreer, endringer i fjellområder og tinende arktisk permafrost. 

(SPM B.1.2, Kap. 2-FAQ 2.1) 

Utryddelsesrisiko

Tap av natur og skader på økosystem vil eskalere i alle verdensregioner for hver tidels grad oppvarming. Allerede ved 1,5 grader oppvarming, vil mellom 3 og 14 prosent av artene på land sannsynligvis ha svært høy risiko for å bli utryddet. Mellom 3 og 18 prosent vil ha svært høy risiko for å bli utryddet ved 2 graders oppvarming, mellom 3 og 29 prosent ved 3 graders oppvarming, mellom 3 og 39 prosent ved 4 graders oppvarming og mellom 3 og 48 prosent ved 5 graders oppvarming.  

(SPM B.1.4)

Rask oppvarming i Arktis

Oppvarmingen på Arktis skjer dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Det forventes at somrene på Arktis er isfrie mot slutten av dette århundret. Dette vil ha store konsekvenser for dyr som er avhengige av havisen, som isbjørner, sjøløver og noen seler. 

(SPM B.1.2, Kap. 2-FAQ 2.1) 

Arter kan til en viss grad tilpasse seg raskt skiftende klimamønstre gjennom å endre atferd, forflytte seg til nye områder eller genetisk evolusjon. Totalt sett er likevel tilpasningsevnen til arter begrenset, siden klimaendringer skjer raskere enn artene klarer å tilpasse seg på sikt. Omtrent halvparten av alle studerte arter har forflyttet seg mot polene eller oppover i terrenget. Slike endringer i arters utbredelsesområder endrer også sammensetningen i de økologiske samfunnene.  

(SPM B.1.2)

En invaderende art, eller en fremmed art, er en art som ikke naturlig hører hjemme et bestemt sted eller i nærheten av stedet. Dette gjør at den ikke har noen naturlige fiender, og kan ha en tendens til å raskt øke i antall og skade naturen på flere ulike måter. Fremmede arter kan endre strukturen på naturtyper, fortrenge arter som finnes naturlig på stedet, ved konkurranse om næring eller leveområder, krysse seg med arter som finnes naturlig på stedet, være bærer av parasitter og sykdommer.  

For å kunne leve og formere seg i et endret klima, er arter nødt til å tilpasse sine tålegrenser for eksempel innenfor temperatur eller nedbør. Fremmede arter har ofte større tilpasningsevne enn naturlig tilhørende arter, spesielt på mer nordlige breddegrader, siden de ofte tåler mer varme. 

(Kap. 2-FAQ 2.1, Miljødirektoratet - Fremmede arter) Fremmede arter - Miljødirektoratet (miljodirektoratet.no) 

Arters migrasjon kan assisteres både aktivt og passivt. Begge former går ut på at truede arter får assistanse til å flytte til et nytt habitat egnet for artenes overlevelse. "Passiv" assistert migrasjon innebærer å tilrettelegge for at arter kan bevege seg til nye steder, mens den "aktive" formen innebærer å fysisk flytte individer av en art til et nytt sted. 

(Kap. 2-FAQ 2.1) 

Aktiv assistert migrasjon medfører en risiko for at den introduserte arten kan bli invaderende, spesielt om den flyttes over lange avstander som over hav eller kontinent. Når en art flyttes til et sted uten naturlige konkurrenter eller predatorer kan den formere seg i unaturlig høy hastighet. En annen risiko er at arten kan ta med seg parasitter og sykdommer som fortrenger de stedegne artene. Risikoen kan forminskes ved å sørge for at artene kun flyttes noen få hundre kilometer.  

(Kap. 2-FAQ 2.1) 

Konservering og gjenintroduksjon av arter er en annen form for aktiv assistert migrasjon som er særlig egnet til ekstreme tilfeller. Arter kan da flyttes til dyreparker eller frø- eller frosne embryobanker inntil klima har stabilisert seg, hvorpå de gjenintroduseres i naturen.  

(Kap. 2-FAQ 2.1) 

Arters evne til å migrere til nye leveområder kan være svært begrenset, spesielt der naturen er fragmentert av infrastruktur og ødeleggelser. Migrasjon mellom områder kan legges til rette for ved å øke forbindelsen mellom naturområder ved hjelp av spredningskorridorer. Spredningskorridorer av nesten-vill natur oppmuntrer dyrelivet til å bevege seg gjennom fragmentert natur. Korridorene gir dyrene beskyttelse, mat og ly. Eksempler på slike korridorer kan være en åpen bekk, et vann i et åkerlandskap, trær i parker for migrerende fugler eller striper med ugress langs store gressletter. 

(Kap. 2-FAQ 2.1) 

Sikring av robuste økosystemer og naturmangfold globalt innebærer effektiv og rettferdig bevaring av omkring 30-50 prosent av jordens land-, ferskvanns- og havområder. 

(SPM D.4)  

Å restaurere, beskytte og bevare naturlige økosystemer vil bidra til å øke biologisk mangfold generelt, i tillegg til å forbedre situasjonen for truede arter og redusere naturens sårbarhet i møte med klimaendringene. Økosystem med et variert utvalg av plante- og dyrearter er mer motstandsdyktige mot forstyrrelser, inkludert klimaendringer, enn økosystem med lite variasjon. Et sunt økosystem kommer seg også raskere tilbake fra skader og stress etter ekstreme hendelser som flom, tørke og hetebølger. Sikring av sunne økosystem er ikke bare et avgjørende tiltak for å forhindre utryddelser knyttet til klimaendringer, men er også essensielt for menneskers helse og velvære. 

(SPM C.2.4, Kap. 2-FAQ 2.1) 

Virkninger av klimaendringer på fjellområder  

Klimaendringene påvirker allerede fjellområder, og de siste tiårene har alvorlige virkninger for mennesker og økosystemer i disse områdene blitt tydelige. Dette inkluderer blant annet økt temperatur, endringer i årstider, smelting av isbreer, tining av permafrost, flere og større bresjøer, mindre snødekke og kortere perioder med snødekke ved lavere høyder. 

(CCP5-ES) 

Forflytning av arter  

Flere plantearter har forflyttet seg lenger oppover i terrenget i takt med at temperaturen stiger. Flere dyre- og plantearter som tidligere har tilhørt lavereliggende områder beveger seg nå opp i fjellområdene, og truer fjellartene som allerede er der.   

(CCP5-ES s.2-4, CCP5-FAQ 2-4) 

Vann fra fjellområder  

Antallet mennesker som er avhengige av vann fra fjellområder har økt fra 0,6 milliarder i 1960-årene til omkring 2 milliarder det siste tiåret. To tredjedeler av vanningsforbruk i jordbruk avhenger av avrenning fra fjell. Klimaendringer og endringene i vannsyklusen har påvirket tilgangen på vann og bidratt til økt spenning og konflikt over vannressurser, spesielt i tørre deler av verden. I tillegg påvirkes vannkraftproduksjon av endringer i nedbør, elveavrenning og skred. 

(CCP5-ESs.2-4, CCP5-FAQ 2-4) 

Vinterturisme  

Endrede årstider i fjellområder har også påvirket vinterturisme negativt. Mindre snømengder i lavereliggende fjellområder har påvirket skiforhold og økt behovet for å lage kunstsnø. I noen tilfeller har høyere temperaturer og hetebølger i lavereliggende områder ført til at høyereliggende fjelldestinasjoner har blitt mer populære og har også opplevd økt etterspørsel om sommeren. 

(CCP5-ES s.2-4, CCP5-FAQ 2-4)

Virkninger fremover  

Økende temperaturer vil fortsette å føre til endringer i fjellområdene gjennom det 21. århundre, med forventede negative konsekvenser for kryosfæren[1] naturmangfold, økosystemtjenester og livskvalitet. Mange lavtliggende og små isbreer rundt om i verden vil miste mesteparten av massen allerede ved 1,5°C global oppvarming. Et stort flertall av endemiske[2]fjellarter vil stå i fare for å dø ut der de ikke kan forflytte seg til høyere eller kjøligere områder. 

(CCP5-ES s.2-4, CCP5-FAQ 2-4) 

[1] Kryosfæren omfatter de frosne delene av jordas overflate (permafrost, snødekke, isbreer, havis, m.m.) 

[2] Endemisk er betegnelse på en art eller artsgruppe som er begrenset til et bestemt naturlig område eller miljø. Endemiske bestander lever ofte over mindre geografisk område enn de ikke-endemiske artene. (SNL)

Hva er en hotspot for naturmangfold? 

Hotspots for naturmangfold er geografiske områder som er svært artsrike og som ofte inneholder sjeldne endemiske arter. Slike hotspots har dype evolusjonære røtter og er ofte konsentrert i områder hvor det historisk sett har vært lite variasjon i klima.  Over 3 milliarder mennesker lever i hotspots for naturmangfold. Menneskelig påvirkning gjør at hotspots for naturmangfold i terrestriske, marine og ferskvanns økosystem blir dårligere rustet til å stå imot klimaendringer. Alle hotspots i verden er ansett som påvirket av mennesker, i større eller mindre grad. 

(CCP1 -ES, CCP1-CCP1.1) 

Virkninger av klimaendringer 

2 prosent av artene som lever i hotspots for naturmangfold er utsatt for svært høy risiko for utryddelse ved en oppvarming på 1,5 grader. Dersom oppvarmingen øker fra 1,5 til 3 grader, vil ti ganger så mange arter ha svært høy risiko for utryddelse.  

Arter som tilhører hotspots er ofte lite tilpasset store variasjoner i temperatur, siden temperaturen historisk sett har vært så stabil. Generelt ser man at dyre- og plantearter flytter seg til nordligere breddegrader, både på land og i vann. På land er det også vanlig at arter flytter seg høyere opp i terrenget. Hvorvidt arter flytter deg til dypere havmasser er lite utforsket. Arter som har liten mulighet til å flytte på seg, for eksempel de som lever på fjelltopper eller øyer samt de med spesifikke krav til lysforhold eller temperatur, er ekstra utsatt for klimaendringer. I havet har forekomsten av plutselig dødelighet blant flere habitat-dannende arter i korallrev og tareskog økt betraktelig, spesielt i etterkant av hetebølger. 

(SPM B.1.4, CCP 1-ES, CCP1-CCP1.2.1. 1-2-2. 1.2.4, 1.3) 

Tiltak 

Reduksjon av menneskelig påvirkning er kritisk for å opprettholde motstandsdyktighet mot klimaendringer, tilpasning til klimaendringer, konservering og vedlikehold. Vern av hotspots for naturmangfold er avgjørende for å forhindre at det globale naturmangfoldet svekkes grunnet klimaendringer. 

(CCP1-CCP1.3)

Virkninger av klimaendringer på Middelhavsområdet 

Kombinasjonen av økt klimarisiko, geografisk plassering og sårbarhet gjør Middelhavet spesielt utsatt for klimaendringer. Den største risikoen i tillegg til økte temperaturer, er tørke. Middelhavet forventes å få mindre nedbør og et tørrere økosystem i fremtiden. Marine hetebølger vil også øke og bli mer intense. Dette vil legge ekstra press på hav- og kystøkosystemer. Det forventes også at det pågående skiftet i marine økosystem vil forsterkes, hvor flere arter migrerer nordover mot kaldere områder. Reduserte avlinger på land og fangst i havet kombinert med andre faktorer som rask populasjonsvekst og urbanisering, økt konkurranse om ferskvann og endring i livsstil, truer matsikkerheten. 

(CCP4-CCP4.1.2, 4.3.1, 4.3.3, 4.3.4) 

Hav- og kystøkosystemer 

Det pågående skiftet i havet innebærer at flere arter, særlig fisk, migrerer nordover mot kaldere vann. Antallet kaldtvannsarter synker, mens invasjon av temperatur-tolerante arter stiger. Marine hetebølger vil sannsynligvis føre til massedød av flere bunnlevende arter i Middelhavet, som koraller, svamper og muslinger. Havnivåstigning øker risikoen for flom og erosjon på land, som gir økt degradering og forurensning i kystøkosystem. 

(CCP4-CCP4.3.1, 4.3.2) 

Økosystem på land 

Flere hetebølger kombinert med tørke og arealbruksendringer øker faren for skogbrann, lengden av skogbrannsesongen og risikoen for svært alvorlige skogbranner. Ved oppvarming på 1.5°C, 2°C og 3°C, kan brente områder rundt Middelhavets Europa øke med 40-54%, 62-87% og 96-187%. Siden økosystemene forventes å bli tørrere øker risikoen for tap av både naturmangfold og naturens viktige hydrologiske økosystemtjenester som flombeskyttelse, opptak og lagring av vann. 

(CCP4-CCP4.3.3) 

Vann, jordbruk og matproduksjon 

Mindre nedbør fører til lavere vannstand i elver, innsjøer og grunnvannreserver. Konkurransen over ferskvann forventes å øke, siden etterspørselen til både jordbruk, matproduksjon og befolkning øker, samtidig som ressursen blir mindre tilgjengelig. Økte temperaturer gir også kortere vekstsesong og påvirker utviklingen til planter rundt Middelhavet. Disse stressfaktorene gir økt risiko for at avlingene reduseres og at matsikkerheten svekkes. 

(CCP4-CCP4.3.4) 

Helse og kulturarv 

Det forventes at klimaendringer hovedsakelig vil påvirke menneskers helse gjennom flere, lengre og mer intense hetebølger. Innen 2050 kan 59-93 millioner mennesker ved det nordlige Middelhavet utsettes for høyt varmestress, basert på dagens sosioøkonomiske tilstand. Samtidig forventes vektor-, mat- og vannbårne sykdommer å bli vanligere. Varmepåvirkningen er spesielt stor i byer hvor store deler av natur er erstattet av infrastruktur som absorberer varme. Kulturarv trues spesielt av temperatur og havnivåstigning. Varmen påfører stress på materialer brukt i gamle bygninger og skulpturer, som marmor, stein og mur. I dag er 37 av 49 kulturminner i risikosonen for en 100-års flom, 42 kulturminnene er utsatt for kysterosjon. 

(CCP4-CCP4.3.5) 

Virkninger av klimaendringer på tropisk skog 

Tropisk skog er blant de viktigste klimaregulatorene og lager av både karbon og terrestrisk biomasse. 

Klimaendringer påvirker tropisk skog gjennom økt temperatur og økt forekomst av ekstremvær som tørke, hetebølger og flere skogbranner. Dette øker dødeligheten blant trær, reduserer vekst og begrenser skogens mulighet til å regenerere seg etter ekstremvær. 

(CCP7-ES)

Avskoging 

I tillegg blir tropisk skog sterkt presset av menneskelig påvirkning: Mer enn 420 millioner hektar med skog ble avskoget i perioden 1990 til 2020; over 90% av skog-tapet var tropisk skog. Avskoging fører til redusert regn og økt temperatur, samtidig truer det naturmangfold, økosystemtjenester, levebrødet til skogsamfunn og skogens motstandsdyktighet mot klimaendringer. Økt avskoging i kombinasjon med klimaendringer fører til en savannisering av tropisk skog. 

(CCP7-ES) 

Tiltak 

Implementering av bærekraftige forvaltningsstrategier av tropisk skog kan styrke både tilpasningsevnen og motstandsdyktigheten mot klimaendringer, samtidig som viktige økosystemtjenester ivaretas. Samfunnsbasert tilpasning, bygget på urfolkskunnskap og lokalkunnskap over århundrer eller årtusener, blir ofte identifisert som en effektiv tilpasningsstrategi til klimaendringer. 

(CCP7-ES) 

Virkninger av klimaendringer på ørken og tørre områder 

Klimaendringer påvirker ørken og tørre områder gjennom økte temperaturer og mer uregelmessig nedbør. Det er observert blandede trender med både nedgang og økning i vegetasjonens produktivitet, total nedbør og tørrhet i ulike områder. Dette avhenger av tidsperiode, geografisk region og deteksjonsmetoder. Endringene har ulik innvirkning på naturmangfold, økosystemtjenester og menneskers helse og velvære, spesielt i områder med dårlige forutsetninger for klimatilpasning. 

(CCP3-ES) 

Omfang 

45-47% av verdens overflate er dekt av tørre områder og er hjem til rundt 3 milliarder mennesker (mesteparten bor i halvtørre eller tørre sub-fuktige områder). Naturlige økosystemer i tørre områder er sterkt avhengig av vanntilgjengelighet og er dermed er svært følsomme for endringer i nedbør og fordamping. Endringer økosystemtjenester rammer mest umiddelbart mennesker som er direkte avhengige av naturressurser for sitt livsgrunnlag. Innbyggere i tørre områder i mange utviklingsland opplever også fattigdom, sult, dårlig helse, landforringelse og økonomiske og politisk marginalisering, som begrenser deres tilpasningsevne til klimaendringer. 

(CCP3-ES, CCP3 -CCP3.1.1) 

Vannmangel og ørkenspredning 

Vannmangel og ørkenspredning har vært knyttet til vanntap, reduksjon i vannmengde tilgjengelig for irrigasjon og forurensning av vannforekomster (både overflate- og grunnvann). Degradering av naturen som følge av ikke-klimarelaterte faktorer som avskoging og utbygging bidrar ytterligere til svekkelsen av livsviktige økosystemtjenester. Dette reduserer både vann- og matsikkerheten til mennesker. 

(CCP3 -CCP3.2.2)