Inndeling i delområde

• Start med et kart der utredningsområdet for friluftsliv er tegnet inn.
• Det kan være hensiktsmessig å dele området inn i mindre delområder.
• Sett deg inn i neste steg i metoden, om å sette verdi, før du starter på dette steget i veilederen. Det er spesielt relevant hvis du skal slå sammen delområder.

Hvordan dele friluftslivsområdene inn i delområder?

Utredningsområdet deles inn i mindre, enhetlige områdetyper, kalt delområder. Med enhetlig menes områder som har en ensartet bruk, funksjon eller karakter. Kartleggingsenheten for delområdene er områdetype, se registreringskategorier. En nærmere beskrivelse av hver områdetype fins i denne veilederen, side 28-36.

Hvilke og hvor mange områdetyper som benyttes vil variere innenfor ulike utredningsområder. Kommunale datasett for kartlagte og verdsatte friluftslivsområder gir et godt kunnskapsgrunnlag for utreder. 

Detaljeringsgraden i tidligere kartlegginger kan variere, og utreder må vurdere om eksisterende kunnskap er i riktig skala for bruk i utredningsområdet.

Friluftslivsområdene markeres som polygoner. De skal ikke overlappe, og størrelsen vil variere. Noen områder kan falle inn under flere registreringskategorier. Velg da den kategorien som best representerer områdets kvaliteter.

Registreringskategorier for friluftslivsområder

Registreringskategorier for friluftslivets ferdselsårer

Turruter, og andre viktige stier, turveger og løyper, som vi kaller friluftslivets ferdselsårer, skal registreres i utredningsområdet. Innenfor ett friluftslivsområde kan det være mange ferdselsårer som er viktige elementer for verdsettingen av området. Turruter er skiltede, merkede og kartfesta traseer for ferdsel i den sesongen som er aktuell for bruk.

Hvis utreder ser det som formålstjenlig kan særlig sentrale ferdselsårer registreres med områdetype grønnkorridor. Dette kan være deler av grønnstrukturen og markante turruter i bolignære områder. Turruter og andre viktige ferdselsårer som kyststier, kan registreres med områdetype andre friluftslivsområder, eller legges inn som et eget linjetema.

Avgrense og begrunne friluftslivsområder?

Avgrensningen bør være så nøyaktig som mulig. Større friluftslivsområder i utmark kan avgrenses mot naturlige skiller i terrenget. I by- og tettsteder er det rasjonelt å hente inn områdeavgrensninger fra eksisterende grunnlagsmateriale.

• Gå gjennom med friluftslivsblikk og vurder om de er relevante ut fra dagens kunnskap, og om avgrensingen er dekkende. Eiendomsgrenser er ikke relevant. Det er ikke nødvendig å tegne inn grenser på alt areal i utredningsområdet - en god del areal er ikke friluftslivsområder! I by- og boligområder kan avgrensningen gjøres mot for eksempel grå områder eller områder som ikke er offentlig tilgjengelige, eksempel private hager.
• Større sammenhengende friluftslivsområder kan med fordel deles inn i flere deler, eller mosaikk. Dette gir en bedre beskrivelse av de enkelte delområdene, gjør det enklere å velge områdetype og gir et godt grunnlag for vurdering av verdi, påvirkning og konsekvens.
• Areal med ubetydelig verdi for temaet kan behandles som én stor figur, ett areal, som beskrives samlet. Jo høyere verdiene og beslutningsrelevansen er, dess viktigere er det at det ikke gjøres forenklinger.
• En hensiktsmessig geografisk avgrensning av delområder har sammenheng med detaljeringsbehov i den enkelte sak. Dette bør tilpasses beslutningsrelevans for tiltaket eller planen som skal vurderes.

Slå sammen delområder?

Det er i noen tilfeller hensiktsmessig å slå sammen flere kartleggingsenheter til felles delområder.

Å slå sammen delområder til større delområder innebærer et betydelig rom for skjønn. Gi derfor alltid en tydelig begrunnelse for valgene som gjøres på dette stadiet.

• Forklar hvorfor og hvordan delområder er slått sammen.
• Å vurdere grundig hvordan delområdene deles inn, kan gi ressursbesparelser ved at færre delområder må vurderes i konsekvensutredningen.
• Før du vurderer mulige sammenslåinger bør du alltid vurdere de enkelte lokalitetene etter verditabellen i neste steg av veilederen.
• Å utarbeide et verdikart er et viktig hjelpemiddel for å vurdere sammenslåing av ulike lokaliteter til et større delområde. Disse får en samlet verdi som så brukes videre i analysen.

Å slå sammen mindre områder fører samtidig til at antallet delområder reduseres mens delområdenes størrelse økes. Delområdenes størrelse har betydning, fordi grad av påvirkning vurderes ut fra hvor stor andel av et delområde som blir berørt av et tiltak eller plan. Å være bevisst dette i en tidlig fase er viktig, når delområdene skal fastsettes.

• Velg et detaljeringsnivå som er hensiktsmessig for å levere beslutningsrelevante vurderinger.

Eksempler:

• Et delområde er så stort at det er vanskelig å skille mellom alternativene. Det gir en mindre nyansert konsekvensvurdering.
• Et delområde for en kraftledning som er planlagt gjennom en hel landsdel, må være større enn for et industribygg.

Inndelingen i delområder skal synliggjøres i et kart, og gjenkjennelige stedsnavn skal brukes.

Der man velger å slå sammen flere registreringsenheter til et større delområde er det viktig å ta med kunnskapen om variasjonen innenfor området i den videre vurderingen av påvirkning og samlet konsekvens.

Når det bare er ett delområde

Det er ikke alltid hensiktsmessig å dele opp utredningsområdet. Hva som skal vurderes, må konkretiseres og tilpasses planen eller tiltaket, for å gjøre konsekvensutredningen mest mulig beslutningsrelevant.

I noen tilfeller er det hensiktsmessig å vurdere virkningene for miljøverdien samlet i hele utredningsområdet:

• Bruk de samme stegene i metoden, men ikke del inn i mindre områder.
• Når vi seinere vurderer utredningsområdet samlet, omtaler vi det som delområde A i vurderingstabellene.
• Øvrige delområder kan slettes.