Målet med konsekvensutredningen er å sammenstille kunnskap om verdifulle områder for naturmangfoldet og belyse konsekvensene av de ulike alternativene.

Temaet omhandler naturmangfold knyttet til terrestriske (landjorda), limniske (ferskvann) og marine (brakkvann og saltvann) systemer, inkludert livsbetingelser knyttet til disse. Naturmangfold defineres i henhold til naturmangfoldloven som biologisk mangfold, landskapsmessig mangfold og geologisk mangfold som ikke i det alt vesentlige er et resultat av menneskers påvirkning.

Biologiske og geologiske ressurser er en del av naturmangfoldet, og flere av disse høstes og er i aktiv bruk. Ansvaret for forvaltningen av de fleste biologiske og geologiske ressursene ligger utenfor miljøforvaltningen, og for disse må vi vise til veiledning fra andre myndigheter. Det gjelder blant annet ressurser og arealer som faller under landbruks- og fiskeriforvaltningen.

Ivaretakelse av naturmangfold skjer på flere nivå; internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt. Dette gjenspeiles i verditabellen.

Hvordan vurdere verdi?

Verdivurderingene er basert på kriterier som både tar hensyn til områdenes juridiske beskyttelse (herunder forvaltningens vedtak og føringer; for eksempel verneområder) og til områdenes betydning for å ta vare på naturmangfoldet nasjonalt, men også internasjonalt.

Kartlegging av naturmangfold kan hovedsakelig knyttes til to nivåer:

  • Lokalitetsnivå; enkeltforekomster i henhold til registreringskategoriene
  • Landskapsnivå, registreringskategorien landskapsøkologiske funksjonsområder
Vurderingskategorier

Verneområder er områder som er vernet etter naturmangfoldloven (kap V). Alle verneområder er vernet med tanke på en langsiktig ivaretakelse på grunn av sin særegenhet, representativitet og betydning for naturmangfoldet nasjonalt og internasjonalt. Gjennom vernevedtaket, hjemlet i naturmangfoldloven, er det gjort en avveining mellom interessene opp imot andre samfunnsmessige hensyn, og besluttet at naturverdiene skal ha høy forvaltningsprioritet. Alle verneområder som er vernet, eller foreslåtte verneområder etter naturmangfoldloven kap. V (§§ 33 – 51; eller tidligere naturvernloven) skal derfor settes til svært høy verdi.

Kartlegginger gjort i forbindelse med skogvernet og som ikke er i vernet eller i prosess fanges opp av naturtypene.

I naturmangfoldloven er en naturtype definert som ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster. Forvaltningsmålet for

naturtyper er jf. §4 at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype.

Utvalgte naturtyper

Utvalgte naturtyper er naturtyper som har fått juridisk beskyttelse etter naturmangfoldloven §52, fordi naturtypen har en utvikling eller tilstand som strider mot forvaltningsmålet for naturtyper i naturmangfoldloven §4, naturtypen er viktig for en eller flere prioriterte arter, den har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge og/eller det er internasjonale forpliktelser knyttet til naturtypen. Forskrift om utvalgte naturtyper angir hvilke naturtyper dette gjelder. Utvalgte naturtyper som trenger aktiv skjøtsel eller andre typer tiltak, skal ha en handlingsplan.

Utvelgelsens generelle betydning er angitt i naturmangfoldloven §53, og omtaler bl.a. at det skal tas særskilt hensyn til utvalgte naturtyper ved utøving av aktsomhetsplikten (etter §6), at det skal tas særskilt hensyn til forekomster av utvalgte naturtyper ved utøving av offentlig myndighet, og at konsekvensene for den utvalgte naturtypen må klarlegges før det treffes en beslutning om å gjøre inngrep i forekomster. En naturtype som har status som utvalgt skal anses som viktigere enn andre naturtyper ved offentlig saksbehandling.

Kriterier for verdisetting

Både naturtyper kartlagt etter DN-håndbok 13 og 19, og etter Miljødirektoratets instruks kan legges til grunn for vurdering av et områdes verdi. De to systemene er vist som egne rader i verditabellen.

Verdisetting av naturtyper er basert på kriteriene som ligger til grunn for at naturtypen er kartlagt, som truethet (jf. Norsk rødliste for naturtyper) eller sentral økosystemfunksjon. For naturtyper etter Miljødirektoratets instruks vektlegges i tillegg forekomstens lokalitetskvalitet fastsatt til svært lav, lav, moderat, høy eller svært høy. For naturtyper etter DN-håndbøkene 13 og 19 vektlegges lokalitetens verdi fastsatt til A – svært viktig, B – viktig eller C – lokalt viktig.

Lokaliteter kartlagt etter DN-håndbok 13 og 19 kan inneholde rødlistede naturtyper. Dette skal vurderes for hver enkelt lokalitet. Dersom lokaliteten inneholder rødlistede naturtyper skal dette vektlegges i verdivurderingen slik det fremkommer i verditabellen.

Forekomster av utvalgte nautryper skal vektlegges i verdivurderingen slik det fremkommer i verditabellen.

 

 

Arter og økologiske funksjonsområder

Villrein

Norge har ti nasjonale villreinområder. Disse har andre kriterier for verdisetting etter denne veilederen enn de andre 14 villreinområdene. Begrepene som er brukt i verditabellen for villreinområder er hentet fra Miljøverndepartementets bestillingsbrev til fylkeskommunene i 2007 om å lage regionale planer, der det var lagt opp til en tredelt arealsonering; nasjonalt villreinområde, randområder og bygdenære områder. I enkelte av de ferdig godkjente planene er brukt andre benevninger, for eksempel buffersone eller hensynssone i stedet for randområder. Enkelte planer har også flere arealsoner enn de tre som var utgangspunktet. Soneringen med tegnforklaring går imidlertid fram av de vedtatte plankartene som finnes på villrein.no her. Mer informasjon om de ulike arealinndelingene finnes i planrapportene som kan lastes ned fra samme nettside. Ved behov kan de regionale planeiere, det vil si fylkeskommunene, kontaktes for ytterligere informasjon.

Kart over alle leveområder for villrein i Norge finnes i Naturbase. For mange av områdene inneholder kartene også en oversikt over andre funksjonsområder. Her framkommer det også hvilke områder som er definert som nasjonale villreinområder.

Rødlistede og truede arter

Forekomst av rødlistearter er ofte et vesentlig kriterium for å verdsette en lokalitet. Den siste offisielle gjennomgangen av tilstanden for arter i Norge, norsk rødliste for arter, angir truethetsgrad for de ulike artene. Verdisetting av arter som er rødlistet følger denne truethetsgraden.

Prioriterte arter

Prioriterte arter med eventuelle økologiske funksjonsområder har fått juridisk beskyttelse etter naturmangfoldloven § 23 fordi de er særlig truet av utryddelse, arten har en bestandssituasjon eller bestandsutvikling som strider mot målet i § 5 første ledd, arten har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse eller genetiske særtrekk i Norge, eller det er internasjonale forpliktelser knyttet til arten.

Når en art er vedtatt som prioritert art, er alle uttak, skade eller ødeleggelse av arten forbudt. Hver prioritert art har sin egen forskrift og som regel en egen handlingsplan. Disse er tilpasset den enkelte artens behov for beskyttelse.

Noen av de prioriterte artene har ved forskrift fastsatt "økologisk funksjonsområde” knyttet til artsforekomsten(e). Dette er områder som en art er avhengig av for å overleve på sikt.

Fredete arter

Dette er arter det ikke er lov til å drepe, fange, ødelegge, skade, plukke eller samle inn. Dette gjelder alle virveldyr, med mindre det er åpnet for jakt, og enkelte planter og virvelløse dyr. Dette er arter som er fredet etter den gamle naturvernloven.

Spesielt hensysnkrevende arter og spesielle økologiske form

Miljøforvaltningen har fokus på artene som norske myndigheter har et spesielt ansvar for å følge opp. Disse artene betegnes som arter av nasjonal forvaltningsinteresse. Dette omfatter omtrent 4600 forskjellige arter fra flere kategorier, hvorav de aller fleste er fanget opp som rødlistede. Det er bare "spesielt hensynskrevende arter" og arter med "spesielle økologiske former" som ikke er fanget opp av andre kategorier under tema naturmangfold i KU-velederen. Dette er:

Arter som er spesielt hensysnskrevende:

  • Kongeørn,
  • musvåk,
  • hvitryggspett,
  • dvergspett,
  • vandrefalk,
  • gråspett,
  • praktærfugl,
  • havelle, og
  • moskus.

Arter av spesielle økologiske former er:

  • Sørlig myrsnipe,
  • nordlig slidemåke,
  • sørlig gulerle, og
  • engelsk gulerle.

Vannmiljø

For vannmiljø (vassdrag og kystvann) er forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften) rammen for all forvaltning av elver og innsjøer, kystvann og grunnvann i Norge. Norge er vi på vei mot å etablere økosystembasert forvaltning med miljømål (ønsket tilstand) og tilhørende indikatorer for alle økosystemer. Det er kun i vannforvaltningen at dette er på plass med definerte miljømål om god økologisk tilstand basert på biologiske kvalitetselement med støtteelementer, samt god kjemisk tilstand basert på miljøkvalitetsstandarder for miljøgifter. God økologisk tilstand er definert for hver vanntype. For vannmiljøet er målet med konsekvensutredningen å sammenstille kunnskap om dagens miljøtilstand i det aktuelle området, og om de ulike alternativenes forventede virkning på miljøtilstanden, særlig eventuell risiko for forringelse eller for at fastsatte miljømål ikke kan nås.

Ferskvannstilknyttende arter

Verdisetting av fisk følger vurderingene gjort i vedlegg 4 i rapporten "Vannkraftkonsesjoner som kan revideres innen 2022 - Nasjonal gjennomgang og forslag til prioritering".

Verdisetting av øvrige ferskvannsrelater organismer som elvemusling, ferskvannskreps osv. følger verdien satt for ulike truethetskategorier i norsk rødliste for arter.

Kategorien "landskapsøkologiske funksjonsområder" omfatter arealer og landskapselementer som har særlig betydning som formerings-, oppvekst- og forflytningsområder for arter og deres langsiktige overlevelse eller som viktige områder for sentrale økologiske prosesser. Et nettverk av viktige leveområder og forbindelsene mellom dem vil være viktig for å ivareta naturmangfoldet av arter og økosystemfunksjoner over tid innen et landskap eller større område. Kategorien skal bidra til å oppfylle naturmangfoldlovens forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer, der målet er at "økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet" ivaretas så langt det anses rimelig. Viktige økologiske funksjonsområder for ferskvannsorganismer skal tillegges vekt (jf. lakse- og innlandsfiskloven § 7 første ledd).

Dette kan være:

  • Områder med dokumenterte vilt- og fugletrekk.
  • Større sammenhengende naturområder som er viktig for arter som bruker store arealer i sin livssyklus og/eller som lett blir forstyrret av støy og menneskelig aktivitet. Dette kan for eksempel være større fjellområder med funksjon for enkelte fugle- og pattedyrarter.
  • Dokumenterte økologiske funksjonsområder for arter, bundet sammen av areal med naturkvaliteter som legger til rette for utveksling av gener/individer mellom disse (f.eks. villrein).
  • Områder vurdert til å ha betydning som del av landskapets grønne infrastruktur, ikke knyttet direkte til artsspesifikke forhold. Dette kan for eksempel være systemer av kantsoner langs vann- og vassdrag, grøntområder i byer og tettsteder eller andre områder med «hverdagsnatur» dersom de bidrar til å opprettholde økologisk flyt.
  • Viktige gyte- og oppvekstområder
  • Kontinuitet og tilgjengelighet i vassdrag som er viktig for nærings- og gytevandringer eks. for langtvandrende populasjoner av fisk (harr, ørret og sik)
  • Områder viktige som skjul, standplasser og for næringssøk

Vi mangler i dag et offentlig tilgjengelig og kartfestet kunnskapsgrunnlag om hvilke strukturer og landskapselementer som er særlig viktige for å unngå uheldige konsekvenser av arealfragmentering og endret klima. Disse vurderingene må gjøres av fagutreder i den enkelte konskevensutredning. Kategorien gir utredere åpning for å identifisere strukturer, arealer og landskapselementer som ikke fanges opp av de andre vurderingskategoriene, men som er viktige for at økosystemenes struktur og funksjon skal være mest mulig robust overfor forventede endringer i bl.a. klima og arealbruk. Dette gjelder også områder som i dag ikke har en formell juridisk eller forvaltningsmessig status. Hvilke områder som skal inngå som sentrale landskapsøkologiske funksjonsområder må tilpasses formål, skala og detaljnivå til den enkelte konsekvensutredning. Ved avgrensning og verdisetting av landskapsøkologiske funksjonsområder i en konsekvensutredning, skal utreder begrunne utvalg og avgrensning av de enkelte kategoriene som er inkludert og verdisatt og forklare hvilke kriterier/prinsipper som er brukt for geografisk avgrensning. Avgrensning og faglig argumentasjon skal, som for naturmangold-temaet ellers, bygge på vitenskapelig kunnskap.

Geologisk mangfold er ikke definert i selve loven, men er av NGU definert som:

"Geologisk mangfald er variasjonane i berggrunn, mineral, lausmassar, landformer og prosessane som skapar dei. Det geologiske mangfaldet er kjelde til variasjon i biologisk mangfald, natur- og kulturlandskap (jfr. §3 i).

Geologisk mangfald er òg vår geologiske arv. Stadar som i kraft av å visa geologiske fenomen, prosessar eller ressursar, formidlar geologi som vitskap, eller grunnlag for biosfæren og menneskets utvikling og kultur (jfr. §3j)"

Dette gir to perspektiver på geologisk mangfold med ulike tilnærming til verdi:

  • Geologi som kilde til variasjon i naturen. Et avgrenset område med en gitt geologisk sammensetning kan karakteriseres som en geotop. Denne kan tilhøre en vanlig eller sjelden type. Både de sjeldne og de vanlige kan være truet av ulike grunner, disse kan være rødlistet, og noen av dem er (eller vil bli i fremtiden) prioriterte naturtyper. Disse er verdifulle i kraft av å være uvanlig i norsk natur eller truet, vi ønsker ikke å miste elementer i norsk natur. Slike lokaliteter kan verdivurderes i henhold til en allmenn metodikk for naturtyper.
  • Geologi med spesiell, kvalitativ verdi, for vitenskap, undervisning og opplevelser. Det kan være fordi de er særlig godt egnet til å vise geologiske fenomener og prosesser eller inneholder unik informasjon som har betydning for geologi som vitenskap innenfor er rammeverk. Det kalles geologisk arv. Et avgrenset område som representerer en del av vår geologiske arv, kan karakteriseres som et geosted.

Geologisk mangfold på landskapsnivå (2-20km²) vurderes under fagtema landskap. Dette vil f.eks. gjelde kompleks med flere geo(sted)systemer og geosteder som utgjør en geologisk eller geomorfologisk enhet som forekommer innenfor et velavgrenset geografisk område. Eksempler på dette er Et breområde med breforland, leirslette med mange ravinesystemer, platåfjell med serier av bergarter, bærumskalderaen osv.

Naturkomponenten i kulturlandskapet vil fanges opp igjennom naturtypene for tema naturmangfold. Historisk viktig kulturlandskap vurderes under temaene landskap eller kulturminner og kulturmiljø.

Hvordan rangere verdi?

Verditabellen viser hvilket naturmangfold og områdetyper som må vurderes, og under følger en utdyping av dette.

Hvordan vurdere naturmangfoldets økosystemtjenester?

Naturen er selve livsgrunnlaget vårt. Mangfoldet av arter og naturtyper gir oss tilgang på alt fra mat og medisiner til bygningsmaterialer og gode opplevelser.

Tabell X viser hvilke økosystemtjenester som er håndtert under vurderingskategoriene for naturmangold. Temasiden for økosystemtjenester viser hvilke økosystemtjenester som er dekket under andre miljøtema eller som faller utenfor miljøforvaltningens veiledning.

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid