Sette verdi i hvert delområde

Verneområder og områder med båndlegging

Verneområder er områder som er vernet etter naturmangfoldlovens kapittel V. Alle verneområder er vernet for at de skal tas vare på på lang sikt. De er vernet på grunn av sin særegenhet, representativitet eller betydning for naturmangfoldet nasjonalt og internasjonalt. Gjennom vernevedtaket, hjemlet i naturmangfoldloven, har man veid disse interessene opp imot andre samfunnsmessige hensyn, og besluttet at naturverdiene skal ha høy forvaltningsprioritet.

Alle verneområder som er vernet, eller foreslåtte verneområder etter naturmangfoldloven kapittel V, §§ 33 – 51; eller tidligere naturvernloven, skal settes til svært høy verdi. Kartlegginger gjort i forbindelse med skogvernet, og som ikke er i vernet eller i prosess, fanges opp av naturtypene.

Verdensarv

Åtte områder i Norge er vurdert å ha framragende universell verdi fra et estetisk, vitenskapelig eller bevaringsmessig ståsted. Dette er grunnlaget for at de er skrevet inn som natur- eller kulturarv på verdensarvlista.

Verdensarv skal alltid gis svært stor verdi i verditabellen. Det er utarbeidet egne retningslinjer for konsekvensutredning av tiltak som kan komme i konflikt med naturmangfold eller landskap på verdensarvlista.

Utvalgte naturtyper

Utvalgte naturtyper er naturtyper som har fått juridisk beskyttelse etter naturmangfoldloven § 52. Denne naturtypen har en utvikling eller tilstand som strider mot forvaltningsmålet for naturtyper i naturmangfoldloven § 4.

• Naturtypen er viktig for en eller flere prioriterte arter,
• den har en vesentlig andel av sin utbredelse i Norge, eller
• det er internasjonale forpliktelser knyttet til naturtypen.

Forskrift om utvalgte naturtyper angir hvilke naturtyper dette gjelder. Utvalgte naturtyper som trenger aktiv skjøtsel eller andre typer tiltak, skal ha en handlingsplan.

Utvelgelsens generelle betydning er angitt i naturmangfoldloven § 53, og omtaler blant annet at det skal tas særskilt hensyn til utvalgte naturtyper ved å utøve aktsomhetsplikten etter § 6. Det innebærer offentlig myndighet skal ta særskilt hensyn til forekomster av utvalgte naturtyper, og at konsekvensene for den utvalgte naturtypen må klarlegges før det besluttes å gjøre inngrep i forekomster. En naturtype som har status som utvalgt er viktigere enn andre naturtyper ved offentlig saksbehandling.

Naturtyper

I naturmangfoldloven er en naturtype definert som ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster.

Forvaltningsmålet for naturtyper er etter at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Se § 4 av naturmangfoldloven.

Kriterier for verdisetting

Både naturtyper kartlagt etter DN-håndbok 13 og 19, og etter Miljødirektoratets instruks kan legges til grunn for å vurdere et områdes verdi. De to systemene er vist som egne rader i verditabellen.

Verdisetting av naturtyper er basert på kriteriene som ligger til grunn for at naturtypen er kartlagt. Kriteriene er truethet, etter Norsk rødliste for naturtyper, om naturtypen har en sentral økosystemfunksjon eller om den er spesielt dårlig kartlagt.

For naturtyper etter Miljødirektoratets instruks vektlegges i tillegg forekomstens lokalitetskvalitet fastsatt til svært lav, lav, moderat, høy eller svært høy. På den måten vil lokalitetskvalitet sammen med rødlistestatus definere hvilken verdikategori naturtypen tilhører. Der det er flere lokalitetskvaliteter innenfor verdikategorien vil lokalitetskvaliteten angi hvor i verdikategorien en naturtype ligger på verdiskalaen. Det betyr at verdi blir satt høyt eller lavt innenfor en verdikategori avhengig av lokalitetskvaliteten dersom flere lokalitetskvaliteter inngår i verdikategorien.

Dersom kun en lokalitetskvalitet inngår i verdikategorien settes verdien til midten. Eksempelvis vil en kritisk trua (CR) naturtype med moderat lokalitetskvalitet plasseres i svært stor verdi, men plasseres lavt på verdiskalaen innenfor verdikategorien. Har naturtypen svært høy lokalitetskvalitet, skal den plasseres høyt innenfor verdikategorien.

For naturtyper etter DN-håndbøkene 13 og 19 vektlegges lokalitetens verdi fastsatt til A – svært viktig, B – viktig eller C – lokalt viktig. Verdien til en naturtyper etter DN 13 og 19 kan settes høyt eller lavt innenfor en gitt verdikategori basert på hvor velutviklet lokaliteten er.  

Lokaliteter kartlagt etter DN-håndbok 13 og 19 kan inneholde rødlistede naturtyper. Dette skal vurderes for hver enkelt lokalitet. Dersom lokaliteten inneholder rødlistede naturtyper skal dette vektlegges i verdivurderingen slik det kommer fram i verditabellen.

Forekomster av utvalgte naturtyper skal vektlegges i verdivurderingen slik det kommer fram i verditabellen.

Landskapsøkologiske funksjonsområder

Sammenhengende områder som har en viktig funksjon for mange arter eller artsgrupper, eller er viktige for å opprettholde produksjonene og mangfoldet av økosystemer, bør ivaretas gjennom landskapsøkologiske funksjonsområder. 

Landskapsøkologiske funksjonsområder omfatter arealer og landskapselementer som er viktige for naturmangfold, bundet sammen av områder med naturkvaliteter som legger til rette for at artene vandrer eller sprer seg mellom disse.

Landskapsøkologiske funksjonsområder bidrar til artenes langsiktige overlevelse gjennom å opprettholde forflytningskorridorer mellom artenes leveområder, og er viktige områder for sentrale økologiske prosesser.

Landskapsøkologiske funksjonsområder benyttes som registreringskategori i tilfeller der naturtypeavgrensningen på grunn av skala eller avgrensning ikke er egnet til å ivareta disse artene, funksjonene eller prosessene. Disse områdene  har gjerne en viktig funksjon for mange arter eller artsgrupper, eller er viktige for å opprettholde produksjonene og mangfoldet av økosystemer.

Et nettverk av viktige leveområder og forbindelsene mellom dem er viktig for å ivareta naturmangfoldet av arter og økosystemfunksjoner over tid innen et landskap eller større område. Denne kategorien skal bidra til å oppfylle naturmangfoldlovens forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer, der målet er at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas så langt det er rimelig.

Et eksempel på et landskapsøkologisk funksjonsområde er et nettverk av ulike våtmarkstyper som samlet utgjør et viktig leveområde for mange arter. 

Vurderingskategorien landskapsøkologiske funksjonsområder kan ofte overlappe helt eller delvis med naturtypelokaliteter. Et større landskapsøkologisk funksjonsområde kan både ha en viktig funksjon i form av et våtmarkskompleks, samtidig som det omfatter forekomster av enkelt-naturtypelokaliteter som er verdsatt ut ifra andre kriterier, eksempelvis en truet naturtype, og dermed ha en annen verdi. Naturtypens verdi kan da vurderes som eget delområde, samtidig som det større omkringliggende området kan vurderes ut ifra funksjonen som landskapsøkologisk funksjonsområde. 

Kategorien landskapsøkologiske funksjonsområder omfatter arealer og landskapselementer som har særlig betydning som formerings-, oppvekst- og forflytningsområder for arter og deres langsiktige overlevelse eller som viktige områder for sentrale økologiske prosesser. Et nettverk av viktige leveområder og forbindelsene mellom dem er viktig for å ivareta naturmangfoldet av arter og økosystemfunksjoner over tid innen et landskap eller større område.

Viktige økologiske funksjonsområder for ferskvannsorganismer skal tillegges vekt. Se lakse- og innlandsfiskloven § 7 første ledd.

Vi mangler i dag et offentlig tilgjengelig og kartfestet kunnskapsgrunnlag om hvilke strukturer og landskapselementer som er særlig viktige for å unngå uheldige konsekvenser av arealfragmentering og endret klima. Disse vurderingene må gjøres av utreder i den enkelte konsekvensutredning.

Kategorien åpner for at utreder  kan identifisere strukturer, arealer og landskapselementer som ikke fanges opp av de andre vurderingskategoriene, men som er viktige for at økosystemenes struktur og funksjon skal være mest mulig robust overfor forventede endringer i blant annet klima og arealbruk. Dette gjelder også områder som i dag ikke har en formell juridisk eller forvaltningsmessig status.

Hvilke områder som skal inngå som sentrale landskapsøkologiske funksjonsområder må tilpasses formål, skala og detaljnivå til den enkelte konsekvensutredning.

Utreder skal begrunne utvalg og avgrensning av de enkelte kategoriene som er inkludert og verdisatt og forklare hvilke kriterier og prinsipper som er brukt for geografisk avgrensning når landskapsøkologiske funksjonsområder avgrenses og verdsettes i en konsekvensutredning. Avgrensning og faglig argumentasjon skal, som for naturmangold-temaet ellers, bygge på vitenskapelig kunnskap.

Geologisk mangfold er ikke definert i naturmangfoldloven, men er av Norges geologiske undersøkelse definert som:

• Geologisk mangfold er variasjonene i berggrunn, mineral, løsmasser, landformer og prosessene som skaper dem. Det geologiske mangfoldet er kjelde til variasjon i biologisk mangfald, natur- og kulturlandskap. Se naturmangfoldloven § 3 i.

Geologisk mangfold er også vår geologiske arv. Steder som i kraft av å vise geologiske fenomen, prosesser eller ressurser, formidler geologi som vitenskap, eller grunnlag for biosfæren og menneskets utvikling og kultur. Se § 3 j.

Dette gir to perspektiver på geologisk mangfold med ulike tilnærming til verdi:

• Geologi som kilde til variasjon i naturen. Et avgrenset område med en gitt geologisk sammensetning kan karakteriseres som en geotop. Denne kan tilhøre en vanlig eller sjelden type. Både de sjeldne og de vanlige kan være truet av ulike grunner. De kan være rødlistet, og noen av dem er, eller vil bli prioriterte naturtyper. De er verdifulle i kraft av å være uvanlig i norsk natur eller truet, fordi vi ikke ønsker å miste elementer i norsk natur. Slike lokaliteter kan verdivurderes i henhold til en allmenn metodikk for naturtyper.
• Geologi med spesiell, kvalitativ verdi, for vitenskap, undervisning og opplevelser. Det kan være fordi de er særlig godt egnet til å vise geologiske fenomener og prosesser eller inneholder unik informasjon som har betydning for geologi som vitenskap innenfor er rammeverk. Det kalles geologisk arv. Et avgrenset område som representerer en del av vår geologiske arv, kan karakteriseres som et geosted.

Geologisk mangfold på landskapsnivå (2-20km²) vurderes under fagtema landskap. Dette vil f.eks. gjelde kompleks med flere geo(sted)systemer og geosteder som utgjør en geologisk eller geomorfologisk enhet som forekommer innenfor et velavgrenset geografisk område. Eksempler på dette er et breområde med breforland, leirslette med mange ravinesystemer, platåfjell med serier av bergarter, eller bærumskalderaen.

Relevante tema som ikke inngår i vurderingskategoriene

Vannmiljø

For vannmiljø (vassdrag og kystvann) er forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften) rammen for all forvaltning av elver og innsjøer, kystvann og grunnvann i Norge. Norge er vi på vei mot å etablere økosystembasert forvaltning med miljømål (ønsket tilstand) og tilhørende indikatorer for alle økosystemer. Det er kun i vannforvaltningen at dette er på plass med definerte miljømål om god økologisk tilstand basert på biologiske kvalitetselement med støtteelementer, samt god kjemisk tilstand basert på miljøkvalitetsstandarder for miljøgifter.

God økologisk tilstand er definert for hver vanntype.  For vannmiljøet er målet med konsekvensutredningen å sammenstille kunnskap om dagens miljøtilstand i det aktuelle området, og om de ulike alternativenes forventede virkning på miljøtilstanden, særlig eventuell risiko for forringelse eller for at fastsatte miljømål ikke kan nås.

Natur og kulturlandskap

Naturkomponenten i kulturlandskapet vil fanges opp igjennom naturtypene for tema naturmangfold. Historisk viktig kulturlandskap vurderes under temaene landskap eller kulturminner og kulturmiljø.