Når beveren forbereder seg til vinteren, øker den sin aktivitet og etterlater spor. Spor etter beveraktivitet som for eksempel hogst, dam- og hyttebygging, slepestier og oppsamling av matlager er svært synlige i terrenget. Disse sporene gjør det lett å kartlegge antall bebodde revir eller beverkolonier i kommunen.
Når man kartlegger bever, så skal man finne og kartfestete bebodde og ubebodde revir eller beverkolonier. Bever bor som oftest i familieenheter som består av par med unger fra ett eller flere kull, men et revir kan også være okkupert av kun ett dyr. Vi omtaler beverne i et revir som en "koloni."
Informasjon om tidligere eller nåværende revir skal samles inn. I en kommune med fast bestand, regner man med at 33-50 prosent av det egnede habitatet være bebodd av bever.
Antall individer telles ikke, men estimeres. Antall kolonier er forholdsvis lett å kartlegge, mens antall individer i en koloni er det tidkrevende og vanskelig å få oversikt over. Det er derfor vanlig å estimere antall dyr i en bestand, ved å gange antall bebodde kolonier med fire.
Telling i en stor kommune kan utføres stykkevis over flere år, men kun én totaltelling vil i de fleste tilfeller være nok i kommuner hvor bestanden har nådd fase 2, se figuren.
| Figur 1: Figuren viser en normal utvikling av en beverbestand gjennom 100 år uten beskatning. Fase 1, som omfatter de 40 første årene fra beveren kommer til et nytt område, innebærer en rask bestandsøkning samtidig med at tilgjengelige matressurser går tilbake. Dette gir i sin tur en rask bestandsnedgang. I fase 2 har forholdet mellom bestandsstørrelse og mattilgang stabilisert seg. |
Informasjon fra jegere, grunneiere og lokale personer er en vanlig kilde til kunnskap om beverens levested. Spørreundersøkelser blant de som bruker utmarka, kan også supplere tellinger.
