Forurensningsforskriftens kapittel 5 setter krav til kartlegging av utendørs støyforhold. I § 5-11 er det listet opp hvilke områder som skal kartlegges.

Kartlegging av byområdene

Byområder er i EU- direktivet definert som et område avgrenset av medlemsstaten, med et innbyggerantall på over 100 000 personer og med en befolkningstetthet, som gjør at medlemsstaten betrakter den som et byområde. I Norge er byområde definert i forurensningsforskriftens § 5-3-c. Begrepet tettstedsbebyggelse følger SSBs offisielle tettstedsdefinisjon, jf. § 5-3-o i forurensningsforskriften.

Bestemmelsene i forskriften innebærer i praksis at fem ulike byområder må kartlegges og kommunene som pr i dag omfattes av kartleggingskravet i direktivets vil være:

  • Oslo, Asker, Bærum, Skedsmo, Lørenskog, Rælingen, Oppegård
  • Bergen
  • Stavanger, Sandnes, Randaberg
  • Trondheim
  • Fredrikstad, Sarpsborg
  • Drammen

Det er en premiss at minst to tredjedeler av kommunen (målt i innbyggertall) må inngå i byområdet dersom kommunen skal være pliktig å delta i kartleggingen. For nabokommunene til de store byene vil dette innebære at de bare er kartleggings­pliktige dersom to tredjedeler av kommunens innbyggere bor i områder som etter SSBs tettstedsdefinisjon hører sammen med byområdene. Det vil ikke være en plikt å kartlegge andre områder i kommunen dersom disse ikke inngår i det sammen­hengende tettstedsområdet.

Kilder som skal kartlegges i byområdene

I byområdene skal støy fra industrivirksomheter kartlegges, i tillegg til veger, jernbaner og flyplasser. EU-direktivets artikkel 3 avgrenser imidlertid industristøy til å gjelde bedrifter omfattet av IPPC-direktivet. Dette gjelder i underkant av 200 bedrifter på landsbasis, og kun et fåtall av disse ligger i de kartleggingspliktige byområdene. Direktivets vedlegg IV spesifiserer også at havner inngår i definisjon av industrivirksomhet. IPPC-bedriftene er konsesjonsbehandlet etter forurensingsloven, og det vil bare være unntaksvis at bedrifter gir støynivåer over kartleggingsgrensen på Lden 55 dB.

I § 5-11 i forurensningsforskriften er det på bakgrunn av dette sagt at kildene som skal kartlegges i byområder er veger, jernbaner, flyplasser og havner samt industrivirksomheter som omfattes av IPPC-direktivet. Ut fra definisjonen av jernbane omfattes også sporvei og T-bane. Innenfor byområdene er det ingen øvrige oppfangingskriterier utover desibelgrensene for kartlegging. Det vil for eksempel si at alle veger som gir støy på mer enn Lden 55 dB eller Lnight 50 dB må kartlegges. Dette vil omfatte majoriteten av vegnettet i de berørte byene, og en stor del av disse vil være kommunale veger. Ved kartleggingsområdets grense kan kilder som ligger utenfor kartleggingsområdet bidra med støynivåer over nedre kartleggingsgrense (Lden 55 dB, Lnight 50 dB). EUs Good Practice Guide gir praktiske råd om hvor langt ut fra kartleggingsområdet ulike typer kilder må inkluderes i beregningene.

Kartlegging av anlegg utenfor byområder

EU direktivet setter i tillegg til kartleggingen av byområder, krav om kartlegging av større veger, jernbaner og flyplasser.

For veger utenfor byområder er oppfangingskriteriene i forskriften 3 millioner kjøretøyer pr år (ÅDT 8220) fra og med 2012.

For jernbane utenfor byområder er oppfangingskriteriene i forskriften mer enn 60 000 togbevegelser pr år (165 togbevegelser/døgn). Dette inkluderer både bybaner, trikkelinjer, lokaltog og regiontog.

For lufthavner definerer Direktiv 2002/49/EF at "større lufthavner" skal kartlegges. "Større lufthavner" defineres i artikkel 5-3 p. 5-3, samt gjennom bestemmelser om trafikkgrunnlaget i vedlegg IV. Militære lufthavner med sivil trafikk er omfattet av direktivet. Disse lufthavnene har imidlertid for lite sivil trafikk til å komme inn under kartleggingsplikten etter forurensningsforskriften. Rene militære lufthavner, omfattes ikke av direktivet. Ved vurdering av kartleggingsplikt skal militær trafikk og skoleflyging skal holdes utenfor trafikkgrunnlaget.

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid