Overordnet mål for forvaltningen

Det er et overordnet mål for all forvaltning av statlig sikrede friluftslivsområder å ta hensyn til vikige natur-, kultur,- og landskapsinteresser i områdene. Prinsippene i naturmangfoldloven skal legges til grunn for forvaltningen.

Formelt grunnlag for forvaltningen

Utgangspunktet for forvaltningen av de statlig sikrede friluftslivsområdene er at områdene er sikret for allmennhetens friluftslivsutøvelse.

Det kreves ikke noen spesiell faglig begrunnelse for å gå imot en uheldig disponering av et statlig sikret friluftslivsområde, og det er generelt ikke friluftslivsinteressene som skal dokumentere sin berettigelse i områdene. Kravet om dokumentasjon og begrunnelse skal stilles til den eller de som måtte ønske en annen arealbruk enn området er sikret for.

Forholdet til statlige retningslinjer

Gjennom sikringsprosessen har kommunen eller interkommunalt friluftsråd tatt på seg drifts- og tilsynsansvaret for området, og har akseptert å følge de nasjonale retningslinjene for forvaltning av områdene. Staten har i slike områder normalt sikret styrings- eller medbestemmelsesretten gjennom eiendomsrett eller tinglyst erklæring om bruk av områdene til friluftslivsformål.

Forholdet til forvaltningsloven

Ved forvaltning av sikrede friluftslivsområder treffes avgjørelser av forvaltningsmyndighetene i utgangspunktet ut fra en privatrettslig posisjon som grunneier eller rettighetshaver.

I praksis betyr dette for eksempel at forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak ikke gjelder for forvaltning av de statlig sikrede friluftslivsområdene når forvaltningsmyndigheten treffer avgjørelser, i posisjon som grunneier eller rettighetshaver.

Det betyr for eksempel at forvaltningslovens klageregler ikke gjelder. Dette er naturligvis ikke til hinder for at man kan klage på avgjørelser og be om at en sak vurderes på nytt. Samtidig er organet som har tatt avgjørelsen ikke pliktig til å behandle eventuelle klager etter forvaltningslovens klagesaksbestemmelser.

Forvaltningslovens generelle bestemmelser, for eksempel om forsvarlig saksbehandling og inhabilitet, gjelder også for forvaltningen av de statlig sikrede friluftslivsområdene.

Forholdet til myndighet etter annet lovverk

Forvaltningsmyndigheten har også mulighet til å bruke tillagt myndighet etter ulike lovhjemler i forvaltningen av områdene. For eksempel bestemmelser i plan- og bygningsloven, forurensningsloven og friluftsloven. Hvem som har forvaltningsmyndighet etter de ulike lovhjemlene omhandles ikke nærmere her.

Ved forvaltningen av de statlig sikrede friluftslivsområder bør forvaltningsmyndigheten bruke de rettslige virkemidler de har for å oppnå en god forvaltning av områdene.

Forvaltningsnivåenes rolle og myndighet

Miljødirektoratet er på vegne av staten øverste forvaltningsmyndighet for de statlig sikrede friluftslivsområdene. For de fleste områdene vil dette også gå fram av grunnboksbladet for områdene.

For områder som ble statlig sikrede før 1987, kan Miljøverndepartementet eller Kommunal- og arbeidsdepartementet i noen tilfeller stå oppført som rettighetshaver på vegne av staten i grunnboksbladet. Det er likevel Miljødirektoratet som forvalter områdene på vegne av staten.