Noen statlig sikrede friluftslivsområder er egnet for betydelig tilrettelegging, mens andre bør tilrettelegges mer skånsomt. Behovet må derfor vurderes konkret for hvert enkelt område.

Hvorfor tilrettelegge i friluftslivsområder?

All tilrettelegging skal ha som hovedformål å

  • minske fysiske barrierer for utøvelse av friluftsliv og derved legge til rette for økt aktivitet
  • hindre at aktiviteten fører til unødige naturinngrep, slitasje og forstyrrelser for plante- og dyrelivet, kulturminner og kulturmiljøer

I tillegg skal all tilrettelegging være naturvennlig.

Statlig sikrede friluftslivsområder som kan gjøres tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne bør tilrettelegges slik at de kan brukes av flest mulig. Alle områder skal likevel ikke tilrettelegges for dem med nedsatt funksjonsevne. En behovs- og hensiktsmessighetsvurdering for det enkelte området må gjøres. Les mer om universell utforming i statlig sikrede friluftslivsområder under.

Planlegge tilrettelegging

Tilrettelegging i statlig sikrede friluftslivsområder bør basere seg på en enkel plan for forvaltningen av området som viser hvordan området er tenkt disponert, og hvilke informasjons- og tilretteleggingstiltak som er planlagt gjennomført på kort og lang sikt. 

Planen bør også inneholde en stedfestet oversikt over områder som har naturverdier eller liknende det bør tas hensyn til. For tildeling av statlige tilretteleggingsmider er det krav om godkjent forvaltningsplan for områdene. På områder som staten eier kan også fylkeskommunen kreve en slik plan før tilretteleggingstiltak iverksettes.

Søke om midler til tilrettelegging

Kommunene og friluftsrådene kan søke fylkeskommunen om statlig økonomisk medvirkning til tilrettelegging i statlig sikrede friluftslivsområder. 

Utføre tilrettelegging

Kommunen eller friluftsrådet er ansvarlig for at tilretteleggingstiltakene utføres. 

Kommunen eller det interkommunale friluftsrådet kan overlate bestemte drifts- og tilsynsoppgaver i sikrede friluftslivsområder til frivillige organisasjoner som velforeninger, idrettslag og liknende. 

Det er kun den praktiske utførelsen av tilretteleggingsoppgavene som kan overlates til frivillige organisasjoner. Det formelle ansvaret ligger fortsatt hos kommunen eller det interkommunale friluftsrådet.

Universell utforming i friluftslivsområder

Et universelt utformet eller et godt tilgjengelig friluftslivsområde skal være et lavterskeltilbud som kan fange opp mange ulike grupper. Ved å øke tilgjengeligheten til og i områdene vil muligheten til friluftsliv bli bedre for personer med nedsatt funksjonsevne og redusere behovet for særskilte tiltak og tilpasninger.

Samtidig kan tiltak for å øke tilgjengeligheten forringe naturen og redusere opplevelseskvaliteten. Både de fysiske tiltakene, og den eventuelt økte bruken det fører til, bidrar til å endre opplevelsen av området.

For å finne en god balanse mellom tilrettelegging, bevaring og opplevelse, er det viktig å være bevisst på at de fleste naturområder ikke kan bli tilgjengelig for alle. Det er blant annet på grunn av topografi, landskap og sårbart naturmangfold. Samtidig må en tilstrebe å finne fram til de statlig sikrede friluftslivsområdene som er egnet for universell utforming og legge til rette der.

Tilgjengelighet for mange - om enn ikke for alle

Det er også viktig med bevissthet om at mange områder kan gjøres tilgjengelig for flere uten at de dermed blir tilgjengelig for alle.

Ofte er det små, enkle grep som skal til for å bedre tilgjengeligheten. En bratt sti kan for eksempel ikke benyttes av rullestolbrukere, men en person med nedsatt synsevne vil kunne benytte stien dersom den er naturlig godt avgrenset eller tilrettelegges med ledelinje.

Helhet og samsvar i tilretteleggingen

Helhetstenkning er viktig når en skal vurdere bedre tilgjengelighet og universell utforming. Det må være samsvar i graden av tilrettelegging inne på et område slik at en f.eks. unngår å etablere et universelt utformet toalett uten universelt utformet atkomst, eller å etablere en rundløype der bare enkelte, ikke sammenhengende deler av løypen er universelt utformet.

Hvis ikke alle deler som står i en naturlig sammenheng kan gjøres universelt utformet, bør en heller velge andre områder for slik tilrettelegging.

Informasjon om tilgjengelighet

God informasjon er også viktig i denne sammenheng: om hvilke områder som er universelt utformet og godt tilgjengelig, om hvilke fasiliteter de har, og om de er tilgjengelig via universelt utformede gang- og sykkelveier, kollektivtransport og/eller parkeringsplasser.

Se mer informasjon om universell utforming av uteområder i Standard Norges veileder: