For å tilpasse oss klimaet, må vi planlegge godt og bruke arealene våre smart. Det er avgjørende å ta hensyn til effekter av et klima i endring og hvilke konsekvenser dette vil ha for arealbruken.

Integrer klimatilpasning i all arealplanlegging

Ved planlegging av arealbruk er det viktig å se på hvilke effekter klimaendring vil gi, hvilke områder som vil være utsatt innenfor og rundt tiltaket, og vurdere konsekvensene det vil ha for de aktuelle områdene. Det omfatter både å definere områder som ikke bør bygges ut, og å dimensjonere anlegg og legge inn buffersoner (overgangsområder/ sikkerhetsmargin) for eksempel i tilknytning til boligområder, grønnstruktur og turveier.

Klimaendringer vil påvirke bygg, anlegg, infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner. Kommunen må utrede og ta hensyn til slike konsekvenser i arealplanlegging.

Videre vil klimaendringer påvirke naturmangfoldet i stadig økende grad. Sammenhengende arealer i naturen er svært viktig for bevaring av naturmangfold. Med klimaendringene kommer disse sammenhengende arealene til å spille en enda større rolle. Artenes eksisterende leveområder kommer til å forandres som følge av klimaendringene, og muligheten til å kunne flytte til nye områder kommer til å være en forutsetning for mange arters overlevelse. For å ivareta verdien slike områder representerer er det nødvendig å bevare naturområder eller by- og tettstedsnær grønnstruktur på koordinert og målrettet måte.

Kommunene skal ivareta mange ulike hensyn i planleggingen. Omfangsrike planer skal derfor ha en særskilt vurdering og beskrivelse – konsekvensutredning (KU) – av planens virkninger for miljø og samfunn.

Når kommunen utarbeider plan for utbygging, stiller plan- og bygningsloven krav om å gjennomføre ROS-analyse for planområdet for å se til at samfunnssikkerhet følges opp.

Kommunen bør bruke kartverktøy og det offentlige kartgrunnlaget for å se arealbruk, arealplaner, fare- og aktsomhetsområder mv i sammenheng (se pbl § 2-1). 

Feil eller manglende bruk av tilgjengelig informasjon kan gi grunnlag for innsigelse. Flere detaljer om dette finnes i KMDs rundskriv om innsigelser, samt fagmyndigheters presisering av innsigelsespraksis på sine respektive områder.

Relevant regelverk

Planer og utredningskrav

Kommuneplanens arealdel

Arealdelen fastlegger hovedtrekkene i hele kommunens arealbruk. Her har derfor kommunen mulighet til å se sammenhengen mellom eksisterende bebyggelse og andre lokale forhold, og ønsket og nødvendig utvikling, i lys av ventede klimaforhold.

Utsatt eksisterende bebyggelse og infrastruktur, for eksempel identifisert i arbeidet med planstrategi, kan være grunn til overordnede grep i arealdelen – herunder endring eller oppheving av reguleringsplaner. Oppheving av planer skal følge samme prosess som vedtak av nye planer, herunder uttalelse fra berørte myndigheter.

Dette følger av kapittel 4.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, avsnitt seks og sju i statlige planretningslinjer (SPR).

Relevante veiledere

Kommunedelplaner, areal

Kommunen kan lage kommunedelplaner for spesifikke deler av kommunens areal. Kravene til kommunedelplaner for avgrensede arealer innenfor kommunen er de samme som for den alminnelige arealdelen.

For å ivareta hensynet til klimaendringer må kommunen følge samme krav og råd som gjelder for kommuneplanens arealdel – herunder tilstrekkelig kunnskap om konsekvenser av klimaendringer, kunnskap om lokale forhold og berørte interesser.

Noen tema og områder vil være særlig sårbare, og derfor kreve ekstra oppmerksomhet. Dette kan for eksempel være naturmiljø, kulturminner og -miljøer, tettbygde områder med aldrende avløpssystem og industriområder med tette flater.

Dette følger av kapittel 4.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, avsnitt seks statlige planretningslinjer (SPR).

EKSEMPEL

Kommuneplan Nordre Follo 2019-2030, Arealdel Ski (utdrag)

Vi vil trolig få mer intens nedbør, hyppigere flommer, våtere somre og mildere vintre, uavhengig av reduksjon av klimagassutslipp. Kommunen må derfor, gjennom helhetlig arealforvaltning, sikre at fremtidens samfunn tilpasses et nytt klima, hvor bekker åpnes, flomveier sikres og utbygging skjer i områder som ikke er utsatt for flom.

Klimaendringene kan også få andre, indirekte konsekvenser, for eksempel for global og nasjonal matproduksjon og for utbredelse av sykdomsfremkallende organismer, som på lengre sikt kan påvirke folkehelsen. Det er en økt bevissthet om avrenning av vann fra veier og andre tette flater og utfordringer knyttet til mikroplast og annet plastavfall. Vann fra veiarealer inneholder bl.a. tungmetaller, oljeforbindelser og giftstoffer fra sprøytemidler som ofte ledes direkte til nærmeste vassdrag. Mikroplast forurenser havene og tas opp av dyreplankton og småfisk, som enten dør av dette, eller blir spist av større dyr. Dagens renseteknologi er ikke tilpasset disse partiklene. Vinterstid benyttes salt på veier i store deler av Norge, også i Nordre Follo. Dette er skadelig for dyr og planter.

I tillegg fører endret nedbørsmønster som følge av klimaendringene til økte tilførsler av organisk materiale og næringsstoffer til vassdragene. Sammen med fortetting og befolkningsvekst, setter dette vassdragene under sterkere press. Det er viktig å stille krav til arealutnyttelse og gjennomføring av utbyggingsprosjekter som sikrer at miljøpåvirkningen blir så liten som mulig

.

Reguleringsplan

I reguleringsplaner fastlegges detaljer for arealbruk, og dermed grunnlag for tillatelser og annen virksomhet.

Kommunen bør vurdere hvordan klimaforhold påvirker interesser i planen, og hvordan negative konsekvenser kan begrenses. Hvordan planen kan dempe negative konsekvenser (klimatilpasning) varierer med lokale forhold, og hvilke hensyn som skal ivaretas. 

Planretningslinjene gjelder på samme måte om forslagsstilleren er en annen enn planmyndigheten selv. Planmyndigheten bør påpeke dette i oppstartsmøtet og vise til denne veilederen, men mindre forslagsstiller uttrykkelig har vurdert innholdet i retningslinjene allerede, eller den åpenbart er irrelevant.

Dette følger av kapittel 4.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, avsnitt seks i statlige planretningslinjer (SPR).

Relevant regelverk

Relevant veileder

Konsekvensutredninger

Konsekvensutredninger (KU) skal omfatte en beskrivelse av hvor sårbar en plan eller et tiltak er for klimaendringer, og KU-forskriften nevner spesielt flere naturfarer som kan påvirke verdier i planområdet, nemlig flom, skred, stormflo og stigning i havnivået.

Utredningen skal spesifisere hvordan risiko og sårbarhet påvirkes av klimaendringer. Kravet om KU gjelder alle regionale planer og kommuneplaner med retningslinjer eller rammer for framtidig utbygging og reguleringsplaner som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn, se pbl. § 4-2.

Etter plan- og bygningsloven § 4-3 er det krav om risiko- og sårbarhetsanalyse hvis planen gir rammer for utbygging.

Resultatene av ROS-analysen innarbeides i planbeskrivelsen og i konsekvensutredningen (se også rundskriv H-5/18).

Målet med KU er at den skal gi en særskilt vurdering og beskrivelse av planens virkninger for miljø og samfunn. Hvordan slike utredninger skal gjøres, er nærmere beskrevet i forskriften om konsekvensvurdering av planer, og veiledere til denne. 

Relevant regelverk

Relevante veiledere

Risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS)

ROS-analyse er et viktig redskap for å avdekke naturfarer og konsekvenser av disse, se pbl § 4-3. Det skal også vurderes om disse farene endres som følge av klimaendringer. Funn i ROS-analysen må legges til grunn for utforming av hensynssoner og bestemmelser.

Alle utbyggingsplaner etter plan- og bygningsloven skal ha en risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS) som identifiserer risiko- og sårbarhetsforhold som har betydning for den aktuelle utbygging (plan- og bygningsloven § 4-3). For planer som omfattes av KU-forskriften, som kommuneplanens arealdel, er det naturlig at arbeidet med ROS-analysen er en del av arbeidet med konsekvensutredningen.

Relevant regelverk

Relevant veiledning

Opptak av webinar: Hvordan bruke risiko- og sårbarhetsanalyser i klimatilpasningsarbeidet

Fortetting og klimatilpasning

Det er et nasjonalt mål at mer av utbyggingen bør foregå innenfor bysentra og tettstedsområder. Ved fortetting blir byene og tettstedene mer kompakte og naturlig terreng bygges ned og erstattes av tette flater. For å redusere utfordringer knyttet til økte mengder overvann, sikre de blågrønne kvalitetene, begrense videre nedbygging og utvikle eksisterende og nye grøntområder er det nødvendig med langsiktig planlegging, god forvaltning og tilrettelegging.

Å ta vare på grøntområder og utvikle nye, gir mange fordeler. Grøntområder tilbyr viktige nærrekreasjonsområder, opplevelseskvaliteter og møteplasser i folks hverdagsliv. Videre kan områder med vann eller vegetasjon dempe effekter av økt nedbør og varmere døgn, og være positivt for artsmangfoldet.

Ved planlegging av nye områder for utbygging, fortetting eller transformasjon, skal det vurderes hvordan hensynet til et endret klima kan ivaretas.

Tette flater gjør at nedbøren kan ikke lenger infiltrere naturlig og renner derfor av på overflaten. Økt og hurtig avrenning stiller store krav til kapasiteten på overvannssystemene.

Det bør ved planlegging av nye områder legges vekt på gode helhetlige løsninger og ivaretakelse av økosystemer og arealbruk med betydning for klimatilpasning, som også kan bidra til økt kvalitet i uteområder.

Fortettingen kan føre til økt påkjenning for områder nedstrøms.

Dette følger av kapittel 4.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, avsnitt ni i statlige planretningslinjer (SPR).

Relevante lenker

 

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid