Kreve opplysninger

For å skaffe til veie opplysninger som er nødvendige for gjennomføring av kommunens oppgaver etter forurensningsloven, kan kommunen gi pålegg om å gi opplysninger.

Hjemmel

Kommunens hjemmel for å gi pålegg om å komme med opplysninger er forurensningsloven § 49 første ledd om opplysningsplikt: Etter pålegg av forurensningsmyndigheten plikter den som har, gjør eller setter i verk noe som kan forurense eller føre til avfallsproblemer uten hinder av taushetsplikt å gi forurensningsmyndigheten eller andre offentlige organer de opplysninger som er nødvendige for gjennomføring av gjøremål etter loven.

Når særlige grunner tilsier det, kan forurensningsmyndigheten kreve at opplysningene gis av enhver som utfører arbeid for den som har opplysningsplikt etter første punktum.

Hvilke opplysninger kan kommunen kreve?

Opplysningsplikten gjelder de opplysninger som kommunen anser som nødvendige for å utføre sine oppgaver etter forurensningsloven, for eksempel for å følge opp en forsøplingssak eller gjennomføre tilsyn.

Kommunen kan blant annet kreve opplysninger fra den ansvarlige dersom det er tvil om forurensningsvirkningene av et utslipp, eller det er mistanke om fare for forurensning fra for eksempel lagring av gjenstander, kjemikalier, gjødsel med videre.

Opplysningsplikten gjelder også for forurensninger som er lovlige.

Kommunen kan med hjemmel i § 49 bare kreve at den ansvarlige oppgir opplysninger som han eller hun allerede har tilgang til. Det kan ikke kreves at det må foretas undersøkelser eller lignende.

Kommunen kan imidlertid gi pålegg om undersøkelser med hjemmel i forurensningsloven § 51.

Hvem rettes pålegget mot?

Pålegg om opplysninger rettes i utgangspunktet til den som har, gjør eller setter i verk noe som kan forurense eller føre til avfallsproblemer. Plikten til å gi opplysninger må ses i sammenheng med forbudet mot å forurense i forurensningsloven § 7.

Den ansvarlige for forurensningen eller avfallsproblemet plikter å oppgi opplysninger etter pålegg fra kommunen uavhengig av taushetsplikt.

Det er tilstrekkelig grunnlag for å stille krav om opplysninger at det foreligger fare for forurensning eller avfallsproblemer. Også den som planlegger å starte virksomhet som kan føre til forurensning plikter dermed å gi opplysninger etter bestemmelsen.

Pålegg om opplysninger regnes ikke som enkeltvedtak

Det kreves dermed ikke forhåndsvarsel etter forvaltningsloven. Pålegget kan imidlertid påklages innen tre dager. Dette følger av reglene i forvaltningsloven § 14 om saksforbredelse og klage ved pålegg om å gi opplysninger.

Pålegge undersøkelser

På de fagområdene kommunen har myndighet etter forurensningsloven, kan kommunen gi pålegg om undersøkelser eller lignende tiltak som med rimelighet kan kreves for å klarlegge forurensningsfare eller virkninger av inntrådt forurensning.

Hjemmel

Kommunens hjemmel er forurensningsloven § 51 første ledd, om pålegg om undersøkelse. Det samme gjelder for aktiviteter som fører eller kan føre til avfallsproblemer, jamfør § 51 andre ledd.

  • For å fastslå om, og i hvilken grad, virksomheten fører eller kan føre til forurensning.
  • For å klarlegge årsaken til eller virkningene av inntrådt forurensning.
  • Klarlegge hvordan forurensningen skal motvirkes.

Dette følger av § 51 første ledd bokstav a til c.

Det må være grunn til å tro at virksomheten fører eller kan føre til forurensning dersom kommunen skal stille krav om undersøkelser.

Pålegget rettes mot den ansvarlige

Pålegg om undersøkelser rettes mot den som har, gjør eller setter i verk noe som fører til, eller som det er grunn til å tro kan føre til forurensning.

Hva slags undersøkelser kan pålegges?

Bestemmelsen gir hjemmel til å pålegge den ansvarlige å bringe frem nye opplysninger. Dette er i motsetning til opplysningsplikten etter forurensningsloven § 49 om opplysningsplikt, som kun gjelder opplysninger den ansvarlige kjenner til på forhånd.

Det er bare undersøkelser som med rimelighet kan kreves for å kartlegge forurensningsproblemet som kan pålegges etter § 51. Det skal altså være forholdsmessighet mellom de tiltak som pålegges og forurensningsomfanget. Det må være en sammenheng mellom den aktuelle forurensningen og de aktuelle undersøkelsene. 

Både laboratorieundersøkelser og undersøkelser av den aktuelle resipient kan pålegges. Videre kan kontinuerlige undersøkelser, det vil si overvåkning av forurensningssituasjonen kreves gjennomført. Som regel vil imidlertid slike tiltak bli fastsatt som vilkår i tillatelse, eller som reguleringsbestemmelser til reguleringsplanen.

Kommunen kan i medhold av § 51 også bestemme at den ansvarlige skal foreta målinger eller bidra til undersøkelser ved å holde måleutstyr.

Dersom den ansvarlige ikke er i stand til å administrere eller igangsette en undersøkelse, eller det er påkrevd at denne utføres av for eksempel en bestemt institusjon, kan kommunen som forurensningsmyndighet foreta undersøkelsen på den ansvarliges bekostning, eller kreve at denne blir gjennomført av et uavhengig eller spesielt kvalifisert organ.

Pålegg om undersøkelser etter forurensningsloven § 51 regnes som et enkeltvedtak

Kommunen må følge de alminnelige saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak i forvaltningsloven ved ileggelse av et slikt pålegg.

Tilsyn og granskning

Innenfor kommunens myndighetsområde skal kommunen føre tilsyn med den alminnelige forurensningssituasjon og med enkelte kilder, jamfør forurensningsloven § 48 om forurensningsmyndighetens oppgaver.

Forurensningsloven § 50 om rett til granskning gir kommunen hjemmel til granskning i de tilfellene kommunen er forurensningsmyndighet. Når kommunen skal gjennomføre en granskning, setter forurensningsloven § 50 tredje og fjerde ledd, samt forvaltningsloven § 15 om framgangsmåte ved granskning og lignende, krav til framgangsmåten.

Pålegge tiltak

Dersom det foreligger en ulovlig forurensning eller fare for ulovlig forurensning, kan kommunen pålegge den ansvarlige å gjennomføre tiltak. Kommunen kan gi pålegg innenfor sine myndighetsområder etter forurensningsloven.

Plikt til å unngå forurensning

Forurensningsloven § 7: første ledd, lyder: "Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at det er lovlig etter § 8 eller 9, eller tillatt etter vedtak i medhold av § 11."

Bestemmelsen innebærer at det er forbudt å forurense med mindre det foreligger særlig hjemmel for det. Forurensning kan være tillatt i henhold til forskrift gitt i medhold av forurensningsloven § 9 om forskrifter om forurensning.

Forurensning kan også være tillatt etter en utslippstillatelse gitt i medhold av § 11 om særskilt tillatelse til forurensende tiltak, for eksempel en utslippstillatelse for et renseanlegg. Det er også gitt visse begrensninger i forurensningsforbudet i forurensningsloven § 8, om begrensninger i plikten til å unngå forurensning.

Forbudet mot forurensning dekker alle former for aktive handlinger som kan medføre forurensning. Forbudet rammer også forurensning som oppstår ved at forurenseren er passiv og unnlater å forhindre et utslipp, for eksempel hvis det oppdages en feil på et renseanlegg som medfører eller kan medføre forurensning, og den ansvarlige unnlater å reparere feilen.

Plikten til å unngå forurensning innebærer også at det er forbudt å oppbevare, eller å ha noe som kan medføre forurensning. Det er ikke en betingelse at forurensningen allerede har inntrådt, forbudet gjelder også ved fare for forurensning, for eksempel ved usikret lagring av olje, kjemikalier, gjødsel med videre.

Den ansvarlige for forurensningen har en tiltaksplikt

Når det er oppstått eller er fare for forurensning i strid med loven, har den ansvarlige for forurensningen en tiltaksplikt etter forurensningsloven § 7 andre ledd. Tiltaksplikten innebærer i første omgang en plikt til selv å hindre at forurensningen inntrer eller fortsetter.

Dersom forurensningen allerede har inntrådt, har den ansvarlige en plikt etter § 7 andre ledd til å stanse, fjerne eller begrense virkningen av forurensningen, eventuelt også avbøte virkningen av den. Med avbøte menes det å gjennomføre tiltak som går lenger enn kun å stanse eller fjerne selve forurensningen, som for eksempel å gjenopprette naturmiljøet ved nyplanting eller å sette ut fisk med videre.

Tiltaksplikten gjelder imidlertid bare for tiltak som står i rimelig forhold til de skader og ulemper som skal unngås. Det må foretas en konkret avveining i det enkelte tilfellet når det gjelder hvilke tiltak som vil omfattes av tiltaksplikten.

Kommunen kan gi pålegg til den ansvarlige om å gjennomføre tiltak

Dersom det foreligger en ulovlig forurensning eller fare for ulovlig forurensning, kan kommunen innenfor sine myndighetsområder etter forurensningsloven gi direkte pålegg til den ansvarlige om å gjennomføre tiltak mot forurensning, jamfør forurensningsloven § 7 fjerde ledd.

Pålegget kan gå ut på å gjennomføre tiltak for å:

  • Hindre at forurensning inntrer eller fortsetter.
  • Stanse, fjerne eller begrense virkninger av inntrådt forurensning.
  • Avbøte skader og ulemper som følger av forurensningen.

Kommunen må foreta en konkret vurdering av forurensningsfaren før den gir pålegg om å treffe tiltak med hjemmel i § 7.

Den ansvarlige kan bare pålegges å treffe tiltak som ut fra de konkrete omstendigheter er rimelige. Pålegg om tiltak etter bestemmelsen vil ikke bare kunne gå ut på at den ansvarlige skal gripe inn mot forurensning, men også kunne spesifisere nærmere hva som skal foretas og hvordan tiltakene skal utføres.

Det vil avhenge av situasjonen i hvert enkelt tilfelle hva kommunen bør spesifisere i pålegget, for eksempel vil det kunne avhenge av arten og omfanget av de forurensninger det gjelder, hvor mye det haster med tiltak og så videre.

Andre eksempler på saker der kommunen kan ilegge pålegg om tiltak etter § 7 er blant annet ved behov for opprydning etter lekkasje fra tank med fyringsolje, eller ved fare for utlekking av forurensning fra nedgravde oljetanker.

Hvem rettes pålegget mot?

Forurensningsloven § 7 første ledd angir hvem et pålegg etter § 7 fjerde ledd kan rettes mot. Her fremgår det at bestemmelsen rammer både den som har, gjør eller setter i verk noe som kan medføre fare for forurensning.

Hvem som skal anses som den ansvarlige må vurderes konkret i hver enkelt sak. Det kan også tenkes at flere er ansvarlige for den samme forurensningen.

Kommunen kan handle dersom pålegget ikke følges opp

Blir ikke tiltakene gjennomført innen den fristen kommunen har satt i pålegget, kan kommunen selv sørge for å gjennomføre tiltakene og kreve at den ansvarlige dekker utgiftene. Dette følger av forurensningsloven § 74 om umiddelbar gjennomføring ved forurensningsmyndigheten og § 76 om betaling av utgifter for tiltak mot forurensninger og avfallsproblemer.

Kommunen bør vurdere å fatte vedtak om tvangsmulkt etter forurensningsloven § 73 før det settes i gang med tiltak på eiers regning.

Pålegg om tiltak etter forurensningsloven § 7 er et enkeltvedtak

Kommunen må følge de alminnelige saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak i forvaltningsloven ved ileggelse av et pålegg etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd.

Ilegge tvangsmulkt

Iverksette umiddelbar gjennomføring av tiltak og kreve utgiftene dekket

Den som forurenser har selv plikt til å treffe tiltak mot ulovlig forurensning. Men dersom forurenseren ikke gjennomfører nødvendige tiltak, eller dette ikke skjer raskt nok, kan kommunen selv gripe inn og treffe tiltak mot forurensning innenfor sitt myndighetsområde.

Iverksette umiddelbar gjennomføring etter § 74

Forurensningslovens utgangspunkt er at den ansvarlige selv har plikt til å treffe tiltak mot ulovlig forurensning, jamfør § 7.

Dersom den ansvarlige likevel ikke gjennomfører nødvendige tiltak, eller dette ikke skjer raskt nok, kan kommunen med hjemmel i forurensningsloven § 74, om umiddelbar gjennomføring, selv gripe inn og treffe tiltak mot forurensning innenfor sitt myndighetsområde.

Kommunen kan iverksette tiltak etter forurensningsloven § 74 første og andre ledd i følgende situasjoner:

  • Den ansvarlige har ikke etterkommet pålegg gitt i medhold av forurensningsloven § 7 fjerde ledd (forurensning) eller § 37 første ledd (avfall).
  • Saken haster, og det å skulle gi pålegg etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd eller § 37 vil innebære at iverksetting av tiltak blir forsinket. Dette kan være fordi den ansvarlige ikke har muligheter til selv å iverksette tiltak, eller det er avklart at han ikke akter å gjøre det. Det samme gjelder i tilfeller der det haster å begrense skadene mest mulig, for eksempel i situasjoner med akutt oljesøl.
  • I saker der det er uvisst hvem den ansvarlige for forurensingen eller avfallsproblemet er. Dette kan være tilfelle når gjerningsmannen er helt ukjent, eller når kommunen ikke vet hvem av flere som er ansvarlig.

Tiltak som kommunen gjennomfører med hjemmel i forurensningsloven § 74 må stå i rimelig forhold til de skader og ulemper som skal unngås.

Kommunen kan engasjere private til å utføre arbeidet

Det følger av forurensningsloven § 74 første ledd at forurensningsmyndigheten kan sørge for å iverksette nødvendige tiltak. Dette innebærer at kommunen også kan engasjere private til å utføre arbeidet dersom dette finnes mest hensiktsmessig.

Den ansvarlige kan ikke senere kreve å få overta gjennomføringen av tiltakene dersom forurensningsmyndigheten først har satt i gang arbeidet.

Kommunen kan bruke, og om nødvendig skade den ansvarliges eiendom

Etter forurensningsloven § 74 tredje ledd kan kommunen, eller den kommunen engasjerer, gjøre bruk av, og om nødvendig volde skade på den ansvarliges eiendom som ledd i gjennomføringen av tiltakene. Med eiendom menes her også løsøre.

Kommunen vil vanligvis ikke ha erstatningsansvar overfor den ansvarlige i slike saker, jamfør skadeerstatningsloven § 1-4.

I gjennomføring av vedtak etter forurensningsloven § 74, kan kommunen også gjøre bruk av naboens eller tredjeparts eiendom for å bekjempe forurensning og avfallsproblemer. Hjemmel for dette er forurensningsloven § 75 om bruk av annen manns eiendom og vederlag for bistand.

Etter denne bestemmelsen skal det imidlertid betales vederlag og det er krav om at vinningen ved inngrepet må være vesentlig større enn skaden eller ulempen som påføres tredjeparts eiendom.

Saksbehandlingsregler ved umiddelbar gjennomføring

Vedtak om umiddelbar gjennomføring etter forurensningsloven § 74 regnes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Kommunen må derfor følge de vanlige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven for enkeltvedtak ved iverksettelse av tiltak etter § 74.

I enkelte tilfeller vil unntaksbestemmelsene i forvaltningslovens saksbehandlingsregler være relevante. Forhåndsvarsel kan for eksempel unnlates etter forvaltningsloven § 16 siste ledd bokstav a. dersom det ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres.

Eksempel på dette er situasjoner med akutt forurensning der det er påkrevet å treffe tiltak umiddelbart for å begrense skadene mest mulig. Et annet eksempel er der den ansvarlige ikke er kjent.

Også underretning om vedtaket må tilpasses situasjonen, jamfør forvaltningsloven § 27, som tillater at underretning i hastesaker blir gitt muntlig.

Kreve betaling av utgifter ved iverksettelse av tiltak, forurensningsloven § 76

Forurensningsloven § 76 første ledd slår fast at "det offentliges utgifter, skade eller tap etter § 74 kan kreves dekket av den ansvarlige for forurensningen eller avfallsproblemene."

Bestemmelsen innebærer at kommunen kan kreve refusjon fra den ansvarlige for de utgifter den har hatt i forbindelse med tiltak gjennomført i henhold til forurensningsloven § 74. Det er bare utgifter til tiltak som står i et rimelig forhold til de skader og ulemper som skal unngås som kan kreves dekket.

Dersom den ansvarlige ikke kan betale, eller det er ukjent hvem som er ansvarlig for forurensningen, kan kommunen kreve at utgiftene dekkes av "skadelidte eller den hvis interesser er ivaretatt ved tiltakene", jamfør forurensningsloven § 76 første ledd andre punktum.

Et eksempel på dette er saker der en grunneier har fått ryddet sin eiendom ved tiltak gjennomført av kommunen med hjemmel i forurensningsloven § 74.

Kommunen må uansett først forsikre seg om at den ansvarlige for forurensningen ikke kan betale, eller at det ikke er kjent hvem den ansvarlige er.

Vedtak om refusjon av utgifter er et enkeltvedtak

Vedtak om refusjon av utgifter til tiltak med hjemmel i forurensningsloven § 76 regnes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Kommunen må derfor følge de vanlige saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven for enkeltvedtak ved pålegg etter forurensningsloven § 76.