Naturmangfold

Kunnskapsgrunnlag for økosystembasert forvaltning av terrestriske økosystemer er videreutviklet i 2023. Vi har fått bedre kunnskap om hvor i landet ulike økosystemer og naturverdier finnes, hvilken tilstand disse har og hvordan de kan ivaretas.

Det er behov for videre tverrsektorielt samarbeid for å utvikle, samle inn og få en omforent forståelse av hvordan vi kan bruke kunnskapen i økosystembasert forvaltning. For å få tilstrekkelig kunnskap om utvikling av utbredelse og tilstand i økosystemer trenger vi mer detaljerte grunnlagsdata. Dette omfatter nasjonale og heldekkende kart med miljøinformasjon, i tråd med mål i den strategiske planen for økologisk grunnkart. I tillegg er det økende behov for datagrunnlag med høyere geografisk oppløsning, også for å imøtekomme kunnskapsbehov i forvaltning på fylkes- og kommunenivå (jf. prioritering 9). Dette vil kreve ny kartlegging og overvåking med mer bruk av fjernmåling og modellering, som igjen vil kunne kreve omfattende utviklingsarbeid og innhenting av bakkesannheter. 

Økt kunnskap om effektiv ivaretakelse av trua arter og naturtyper innebærer både kunnskap om status og utvikling, og kunnskap om hvilke tiltak og virkemidler som gir positiv effekt på tilstand. Per i dag har vi ikke verktøy for å få systematisk kunnskap om effektiv ivaretagelse av truet natur ut fra et økosystemperspektiv. Vi overvåker effekt av tiltak for en del truede arter og naturtyper, men det mangler en systematisk oversikt av effekten av tiltak for truet natur.

En første versjon av et økosystemkart basert på eksisterende data er utviklet og publisert i det nasjonale kartgrunnlaget. Det er fortsatt en utfordring at det ikke finnes nok grunnlagsdata til å gi gode utbredelseskart for alle økosystemtypene som er viktige for ivaretakelse av det biologiske mangfoldet i Norge. Kartet er dermed kun et skritt på veien mot bedre verktøy for forvaltningen. I tillegg er hyppig ajourførte grunnlagsdata nødvendig for å kunne følge med på endringer i økosystemenes utbredelse over tid. Tverrsektorielt samarbeid er nødvendig, både for å dra nytte av opparbeidet kompetanse på feltet, men også for å sikre omforent kunnskap. Vi har derfor innledet et kartsamarbeid med NIBIO, Kartverket og SSB om et nasjonalt grunnkart for bruk i arealregnskap. Både økosystemkartet og det nasjonale grunnkartet avdekker flere kunnskapshull som bør tettes for å få et godt kartgrunnlag for økosystembasert forvaltning.

Det varierer også hvor mye kunnskap vi har om den økologiske tilstanden i økosystemene. Vi har i 2022 og 2023 jobbet med å få på plass datagrunnlag for alle økosystemene på land, med mål om at vi kan få vurdert tilstanden på en nasjonal og regional skala etter fagsystem for økologisk tilstand. Dette vil kunne bidra med data til et nasjonalt tilstandsregnskap, og for å fastsette konkrete mål for tilstand i økosystemene. Faggrunnlaget er forsterket i 2023, men det er fortsatt mangler for enkelte hovedøkosystemer. Dette vil medføre at enkelte tilstandsvurderinger vil bli beheftet med stor usikkerhet. De viktigste utfordringene for å komme i mål med å forsterke faggrunnlaget er mangel på overvåkingsdata og gode nok utbredelseskart.
 
Kunnskapsgrunnlaget for skogøkosystemet er forbedret gjennom et samarbeid med Landbruksdirektoratet. Det er sammen med en rekke andre etater også utarbeidet en oversikt over mulige tiltak og virkemidler for å opprettholde eller forbedre økologisk tilstand i skog, med basis i dette. Det felles kunnskapsgrunnlaget ansees som å ha vært avgjørende for å få på plass utredningen av tiltak. Det pekes samtidig på oppfølgingsbehov, blant annet knyttet til kunnskapshull og usikkerheter i kunnskapsgrunnlaget og behov for mer detaljerte grunnlagsdata.

Oppsummering

Kunnskapsgrunnlaget for økosystembasert forvaltning på land er forbedret, men vi har fremdeles et godt stykke igjen for å kunne innfri prioriteringen. For å få tilstrekkelig kunnskap om utvikling av utbredelse og tilstand i økosystemer trenger vi mer detaljerte grunnlagsdata. 

Styringsparametere under prioritering 8:

• 8.1 Sentrale kunnskapsgrunnlag for en tverrsektoriell meny av tiltak for å opprettholde eller bedre tilstanden i skog er etablert og blir brukt
• 8.2 Økt kunnskap om effektiv ivaretakelse av truet natur i økosystembasert forvaltning
• 8.3 Faggrunnlaget for å vurdere økologisk tilstand i økosystemene på land er forsterket
• 8.4 En første versjon av et nasjonalt økosystemkart for Norge og et opplegg for videreutvikling er etablert

For å få bedre oversikt over naturen og godene vi får fra den, jobber vi med å utvikle et naturregnskap. Miljødirektoratet vurderer at en realistisk ambisjon innen 2026 er å utvikle oversikt over økosystemenes arealutbredelse, tilstand og forsyning og bruk av økosystemtjenester på nasjonal og til dels regional skala. På lenger sikt er målsetningen å utvikle detaljerte naturregnskap som kan brukes i forvaltning av natur helt ned på kommunal og lokal skala.

Som grunnlag for videre arbeid ble det i 2023 satt i gang utrednings- og utviklingsoppgaver for å legge til rette for å etablere biofysiske naturregnskap på regional og nasjonalt nivå innen 2026. Det ble laget en oversikt over eksisterende data om naturarealer, tilstand og naturgoder. Eksisterende, lett tilgjengelige data ble samlet i et førstegenerasjons naturregnskap. Det ble også laget en første versjon av et grunnkart for arealregnskap og innledet samarbeid med relevante aktører.

Erfaringene fra arbeidet så langt, er at lett tilgjengelige data ikke uten videre kan settes sammen til et naturregnskap som er i samsvar med internasjonale standarder og krav. Det er mangler i eksisterende datagrunnlag som medfører at kunnskapen om naturen ikke tilfredsstiller behovene som trengs inn i et naturregnskap som kan brukes på alle forvaltningsnivå. Vi må derfor utvikle heldekkende kart som gjør det mulig å tallfeste status og endringer i utbredelsen av økosystemene over tid.

For økologisk tilstand finnes det en god del data som kan inngå i et tilstandsregnskap på nasjonalt nivå. Vi trenger kunnskap om hvilke nye indikatorer og overvåkingssystemer som må på plass for å kunne lage tilstandsregnskap som har tilstrekkelig geografisk oppløsning for forvaltningsnytte på fylkes- og kommunenivå. Det finnes en del modeller og datasett som kan brukes til å produsere regnskapet for biofysiske økosystemtjenester i Norge. Samtidig er det behov for mer arbeid på flere områder for å nå målsetningen om å utvikle oversikt over forsyning og bruk av økosystemtjenester på nasjonal skala.

Arbeidet med forprosjektet for pilot for marint naturregnskap er godt i gang, og resultatet fra forprosjektet vil foreligge første halvår av 2024. Arbeidet skal legge grunnlaget for å gjennomføre en pilot for området som er foreslått, SVO Kystsonen Lofoten.

Å komme i mål med ambisjonen i prioriteringen krever stor grad av samarbeid på tvers av fagområder internt og med eksterne aktører. Aktivitetene som er satt i gang bringer oss i retning av å kunne tydeliggjøre hva som skal til og hva som må gjøres, men det er behov for utvikling og økt ressursinnsats i Miljødirektoratet fremover.

Oppsummering

Vi er godt i gang med etablering av delelementer for et framtidig naturregnskap, men det gjenstår mye arbeid før vi har på plass et naturregnskap i samsvar med internasjonale standarder og krav og som også gir lokal forvaltningsnytte. 

Styringsparametere under prioritering 9:

• 9.1 Et førstegenerasjons naturregnskap basert på eksisterende og lett tilgjengelig kunnskap om naturarealer og tilstand presenteres. Som del av arbeidet settes det også i gang en pilot for marint naturregnskap. Det tas sikte på oppstart av piloten og presentasjon av et førstegenerasjons regnskap i første halvdel av 2023
• 9.2 Det er lagt til rette for at et naturregnskap, i første omgang arealregnskap for økosystemer, tilstandsregnskap og biofysisk regnskap for økosystemtjenester, etableres innen 2026

Det er veletablerte strukturer for helthetlig forvaltning av hav. Vi spiller en viktig rolle blant annet gjennom å utvikle det faglige grunnlaget og ved å samordne vedtatte tiltak og planer. Men de mest sentrale virkemidlene for å redusere den negative påvirkningen på miljøtilstanden, ligger ofte hos andre sektorer. Sektorsamarbeid om sentrale problemstillinger er derfor et viktig bidrag til en mer helhetlig forvaltning.  

Det samlede faggrunnlaget for havforvaltningsplanene er nå overlevert til KLD. Hovedformålet er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Vi understreker at samarbeid på tvers av sektorene, både med bevaring og med forslag til områder for marint vern til havs, er viktig for å nå ambisjonen i prioriteringen.

Det er levert et forslag til videre arbeid med pilotprosjekt for Oslofjorden-Skagerrak hvor det skisseres ulike løsninger for det videre arbeidet med marin restaurering, og vi har dialog med KLD om mulige løsninger for det videre arbeidet. 

Det er god framdrift på utvikling og forenkling av det faglige grunnlaget for havforvaltningsplanene, men det gjenstår fortsatt effektiviseringstiltak på digitalisering. Når det gjelder hensynet til å bevare og restaurere marine økosystemer, er vi avhengige av sektorsamarbeid for å få til gode prosesser som involverer de berørte sektorene.

Oppsummering

Det gjenstår en del arbeid før vi kan si at vi innfrir prioriteringen om at bevaring og restaurering er fullt ut ivaretatt i utvikling av en samlet forvaltning av arealene til havs.

Styringsparametere under prioritering 10:

• 10.1 Det faglige grunnlaget for forvaltningsplanene for havområdene er videreutviklet som grunnlag for at forvaltningsplanmeldingen i 2024 blir Norges Plan for bærekraftige hav (Havpanelet)
• 10.2 Områder aktuelle for vern i norske havområder er identifisert

10.3 Tiltak i for gjenoppbygging av økosystem i Skagerrak–Oslofjorden er etablert

Et representativt vern av norsk natur bidrar til å bevare variasjonsbredden av arter, naturtyper og landskap. Våre tilrådninger om nytt vern og anbefalingene følges opp i form av konkrete vernevedtak og oppdrag om oppstart av nye verneprosesser. Dette bringer Norge nærmere målene om et representativt vern som også sikrer truet natur.

Det er flere risikofaktorer som påvirker vår evne til å bidra til at prioriterte arealer med natur blir sikret. Mye går på eksterne forhold, hvor blant annet lokal motvilje mot nytt vern fører til langvarige verneplanprosesser, og til at vi ikke kan arbeide med de mest verdifulle områdene. Lokalpolitisk tilslutning er tillagt stor vekt i vernesaker og forsinker arbeidet med å nå det nasjonale målet og tilsvarende internasjonale mål. Det legges også betydelig vekt på ulike sektorinteresser. Resultatet kan bli redusert måloppnåelse gjennom at verneplanprosesser for verneverdige områder ikke igangsettes, eller at foreslåtte verneområder reduseres sterkt i areal eller ikke vernes for å imøtekomme lokale interesser. I tillegg kommer interne forhold i miljøforvaltningen, med blant annet en stadig mer begrenset kapasitet hos statsforvalteren til å gjennomføre verneplanprosesser. 

I dag er om lag 17,6 prosent av det totale landarealet vernet, men det er stor variasjon i hvordan vernet er fordelt. Vi har vernet mye fjell, men lite skog, kun 5,3 prosent, og marine områder, kun 4,5 prosent. Utviklingen er likevel positiv, og de siste årene har arealet som er omfattet av skogvern økt, og det er opprettet nye marine verneområder. Det er betydelige naturverdier utenfor territorialgrensen, og vi har bidratt i KLDs arbeid med en ny havmiljølov, som kan gi hjemler for å etablere verneområder også i disse områdene.

Når et område har fått vernestatus, ligger mye til rette for at naturverdiene er sikret på lang sikt. 

Vi vet imidlertid at det er vanskelig å redusere de viktigste negative påvirkningsfaktorene i verneområder, som effekter av gjengroing, fremmede arter og økt ferdsel. Miljøforvaltningen gjennomfører mange og omfattende tiltak for å redusere eller fjerne truslene mot verneverdiene, og i mange av områdene er tilstanden bedret.

Vi har i de senere årene sett at naturrestaurering gir svært gode resultater for tilstanden i verneområdene våre. Pilotprosjektet med uttak av fremmede treslag i verneområder (2019-2021) med styrket kapasitet av forvaltningsmyndigheten og SNO, har for eksempel ført til kompetanseheving og gjennomføring av mange og store hogstprosjekter. Arbeidet bærer fortsatt frukter, og flere og flere av verneområdene er nå fri for fremmede treslag.

Plan for restaurering av våtmark i Norge og organiseringen rundt denne, har ført til at om lag 150 myrer er restaurert siden starten i 2015, mange av disse ligger i verneområder. Slike nasjonale satsinger kan altså utgjøre en stor forskjell i verneområdeforvaltningen. Dagens rigg for restaurering av myr er svært sårbar, fordi kunnskapen om gjennomføring og praktisk oppfølging i felt kun er samlet hos et fåtall medarbeidere i SNO og hos statsforvalteren. En videreføring eller oppskalering av dette området, vil kreve etablering av en mer langsiktig rigg og styrket kapasitet.

Kapasitet hos forvaltningsmyndighetene, spesielt hos statsforvalteren, er i økende grad en kritisk faktor for å planlegge og gjennomføre nødvendige tiltak. SNOs tilsyns- og kontrollvirksomhet, og arbeid med restaurering, skjøtsel og kanalisering av ferdsel i verneområdene, er viktig for å redusere presset på verneverdiene. Samlet bidrar arbeidet med tiltak, tilsyn og kontroll til at forvaltningen blir mer effektiv og målrettet, og til at tilstanden blir bedret i mange verneområder. Bedre måloppnåelse forutsetter at forvaltningsmyndighetene og SNO får styrket kapasitet. 

Oppsummering

Nye verneområder gir et mer representativt vern, men det vil være avstand fra målet, og den vil være størst for marine områder, skog og pressområder i Sør-Norge.

Styringsparametere under prioritering 11:

• 11.1 Økt omfang av tilrådd nytt vern innenfor de fastsatte rammene for dette
• 11.2 Tilstanden i eksisterende verneområder er bedret

Bestandsmål for gaupe og ulv

Bestanden av gaupe er over det nasjonale bestandsmålet på 65 årlige ungekull, 71,5 ungekull ved siste bestandsrapport. Kvotejakt for gaupe fungerer godt i regionene hvor bestanden skal reguleres ned mot bestandsmålet. Det er fortsatt utfordrende å nå opp på bestandsmålet i region fire, sju og åtte, men det har vært en positiv utvikling. Region fem har oppnådd bestandsmålet på ti ungekull for første gang på ti år. 

Bestanden av ulv reguleres effektivt ved lisensfelling. Det er få tilfeller hvor det er behov for bistand fra Statens naturoppsyn for å regulere bestanden.

Bestandsmål for kongeørn

Bestanden av kongeørn ligger innenfor bestandsmålet, som er et intervallmål. Det er derfor verken behov eller hjemmel for konkrete tiltak for å bedre måloppnåelsen for kongeørn. 

Bestandsmål for jerv

Vi ligger over bestandsmålet for jerv nasjonalt, men det er først og fremst i regionene fem og seks, hvor antall ungekull ligger klart over det regionale bestandsmålet. I region fem gjelder dette i områder innenfor forvaltningsområdet for jerv hvor det er svært begrenset med husdyr på beite og dermed begrenset hjemmelsgrunnlag for lisensfelling. Andelen av jerv som felles av lisensjegere har økt, men det er fortsatt behov for ekstraordinære uttak av enkeltdyr og hiuttak.

I region seks har det vært et år med mange ungekull innenfor forvaltningsområdet for jerv. Ekstraordinære uttak i regi av SNO avhenger av vær-, vind- og sporingsforhold på våren og er ikke alltid mulig å gjennomføre, noe som også var tilfelle i Trøndelag våren 2023.

Bestandsmål for bjørn

Bestandsmålet for bjørn på 13 årlige ungekull har aldri vært oppnådd, men vi har oppnådd 9,5 årlige ungekull slik at forvaltningsansvaret er overført til de regionale rovviltnemndene. Det er økning i region fem og åtte, men negativ trend eller stagnasjon i region seks og sju. Skadefellinger av binner, men også hannbjørner i prioriterte beiteområder i Norge eller på svensk side av grensen, har bidratt til en stagnasjon i bestandsutviklingen i region seks og sju.

Et tettere samarbeid med svenske myndigheter kan bidra til å bedre måloppnåelsen. Etablerte binner innenfor forvaltningsområdet har også benyttet egnede områder utenfor, forårsaket skader og blitt felt ved skadefelling. Dette er en utfordring med den avgrensingen for forvaltningsområdene som er satt i disse regionene, og med de virkemidlene som benyttes i dag. I deler av Finnmark har aktivitet av binner i økende grad blitt påvist utenfor forvaltningsområdet for bjørn.  

Tap av sau og tamrein  

I beitesesongen 2023 har det vært enkelte skadeutsatte områder, og generelt har tap av sau og lam forårsaket av rovvilt gått noe opp fra i fjor. Økningen skyldes blant annet økt tap fra streifende ulv. Behandlingen av erstatningssøknader i 2023 viser en liten økning i antall erstattede lam, særlig i Midt-Norge, Nordland og Troms, og utbetalingene har økt. Årsaken til dette er sammensatt. Effektive uttak av rovdyr og forebyggende tiltak bidrar vesentlig til å stanse tapssituasjoner, men det oppstår likevel situasjoner med enkelte streifdyr av ulv og bjørn som gjør skade og hvor det tar tid før individet felles eller forsvinner ut av området.

Når det gjelder tap av tamrein til rovvilt for reindriftsåret 2022/2023, er tapene redusert fra året før. Tapene er fortsatt størst i Finnmark, der hoveddelen av reindriften utøves, men også her er tapene redusert siste år.

Lokale skadefellingslag har blitt mer effektive, særlig i områder med årlige rovviltskader. Vi bør fortsatt jobbe med hvordan direktoratets fellingsveileder og kurs i regi av Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) omsettes i praksis i konkrete fellingssituasjoner, også i områder hvor skadesituasjoner oppstår mer sjeldent og uregelmessig.

Oppsummering

Vi jobber godt for å nå bestandsmålene for rovvilt. Utfordringer er størst for bjørn og jerv. 

Rovviltskader på sau har gått noe opp fra i fjor, mens tap til tamrein er redusert.

Styringsparametere under prioritering 12:

• 12.1 Bestandene av jerv, bjørn, ulv og gaupe ligger så nærme bestandsmålene som mulig
• 12.2 Forebyggende og konfliktdempende tiltak bidrar til reduserte tap i områder prioritert for rovdyr

De viktigste beslutningene om arealbruk skjer i kommunene. Ofte prioriteres andre samfunnshensyn foran naturmangfold. De fleste innsigelser er knyttet til planer om endret arealdisponering, og med Kommunal- og distriktsdepartementets sterke vektlegging av den lokale selvråderetten, er det svært få som blir tatt hensyn til. Dette øker risikoen for at statsforvalteren hever sin terskel for å fremme innsigelse for forhold som er i strid med de nasjonale hensynene, jf. rundskriv T-2/16.

Miljøforvaltningens virkemidler er viktige for å ivareta truet natur. Skogvern og utvalgte naturtyper ivaretar leveområder for et stort antall trua arter. Mange virkemidler ligger likevel hos andre sektorer. Det er derfor nødvendig å styrke sektorsamarbeidet. Gjeldende tversektorielle tiltaksplaner på naturmangfoldområdet er sentrale verktøy for å målrette virkemiddelbruken på tvers av sektorer. 

Den tverrsektorielle oppfølgingsplanen for truet natur (2019-2035) gjelder for et begrenset utvalg av de aller mest truede artene og naturtypene. Det vil ta tid før vi kan vurdere effekten av igangsatte tiltak her, men planen har styrket sektorsamarbeidet, særlig med jordbrukssektoren, blant annet gjennom handlingsplanene for sanddynemark og åpen grunnlendt kalkmark samt grunnlaget for mer spissede innspill til jordbruksforhandlingene. Tilsvarende bidrar gjennomføring av prioriterte tiltak i den nasjonale tiltaksplanen for ville pollinerende insekter (2021-2028) til å styrke innsatsen for å ivareta viktige leveområder for artsmangfold hos de enkelte sektorene og på tvers av sektorer. En særlig utfordring i arbeidet med pollinerende insekter er likevel at viktige sektorer, som kommunal sektor, ikke forpliktes av planen. 

Ivaretakelse av trua natur tillegges stor vekt ved prioritering av bekjempelsestiltak mot fremmede arter både i og utenfor verneområder. Bekjempelsesmetodikken mot mange arter er videreutviklet, og det gjøres nå ofte grundige vurderinger i forkant av forventede effekter og kostnader ved tiltak samt evalueringer i etterkant. Rapporterte resultater er gode både når det gjelder de artene som bekjempes og for den trua naturen som påvirkes. Hensynet til trua natur er også et utslagsgivende kriterium ved saksbehandling under forskrift om fremmede organismer, og ved utvikling av liste over forbudte arter under denne forskriften. Resultater fra tilsyn tilsier at forbudene i det alt vesentlige etterfølges, men det er for tidlig å si om dette har hatt positiv effekt.

Mange sektormyndigheter gjør i dag en god innsats mot fremmede organismer og bidrar i arbeidet under regjeringens tiltaksplan mot fremmede organismer (2020-2025). Til tross for dette viser Fremmedartslista 2023 tydelig at innsatsen må økes betraktelig dersom vi, i samarbeid med sektorene, skal klare å snu den negative utviklingen.

I det tverrsektorielle vannforvaltningsarbeidet varierer måloppnåelsen mye: ¾ av alle Norges naturlige vannforekomster i elv og innsjø er ikke i god økologisk tilstand pr i dag, noe som indikerer en vedvarende negativ påvirkning på flere trua arter og naturtyper. De viktigste påvirkningene er sur nedbør, vannkraft og avrenning fra landbruk og avløp. Håndheving av eksisterende regelverk, videreutvikling av sektorregelverk og virkemidler som tilstrekkelig finansiering, må til for å øke gjennomføringen av miljøtiltakene i vannforvaltningsplanene, slik at målene om god økologisk tilstand kan nås.

Innsats fra flere sektorer innenfor den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden forventes på sikt å gi positiv effekt for trua marine arter i dette systemet.

Havbruksstrategien har målsetninger om å redusere påvirkningen fra lakselus på viltlevende laksefisk og hindre rømming av oppdrettsfisk. Med utgangspunkt i kvalitetsnormen for villaks, vil en handlingsplan vurdere nye tiltak retta blant annet mot akvakulturaktivitet.

Et stort antall truede arter og naturtyper fanges ikke opp av oppfølgingsplanen for truet natur eller andre tverrsektorielle planer. Vi ser likevel positiv effekt for truede arter og naturtyper som over tid følges opp med juridiske virkemidler, kombinert med gjennomføring av konkrete tiltak gjennom økonomiske virkemidler eller i samarbeid med andre sektorer. Eksempler er de utvalgte naturtypene slåttemark, slåttemyr og kystlynghei og elvemusling. For å kunne styrke måloppnåelsen for truede arter og naturtyper som følges opp med direkte tiltak, oppdaterer vi kunnskaps- og beslutningsgrunnlag for prioriterte arter og utvalgte naturtyper samt de truede artene vi i dag har høyest innsats på. Dette vil gi grunnlag for langsiktig prioritering av innsatsen for et begrenset antall trua arter og naturtyper i miljøforvaltningen, og for å videreutvikle samarbeidet med sektorene også om disse.

Vi mangler i dag gode verktøy for å kunne vurdere og rapportere godt på omfanget og effekten av innsatsen i gjennomføring både av de tversektorielle tiltaksplanene og annen innsats som gjøres for trua natur i regi av miljøforvaltningen og ulike sektorer. Det er derfor behov for å utvikle en tiltaksbase til bruk for alle sektorer. 

Oppsummering

Truet natur ivaretas litt bedre på tvers av sektorer, men det er få insentiver for kommunenes ivaretagelse av truet natur. Vår vurdering er at innsatsen med dagens nivå og tempo ikke vil være tilstrekkelig for å nå det nasjonale målet om at ingen arter og naturtyper skal utryddes.

Styringsparametere under prioritering 13:

• 13.1 Bedre tilstand for sterkt og kritisk truede ansvarsarter og truede naturtyper i tråd med fastsatt oppfølgingsplan

T-2/16 – Rundskriv "Nasjonale og vesentlige regionale interesser på miljøområdet – klargjøring av miljøforvaltningens innsigelsespraksis"

Bekjempelse av pukkellaks

Arbeidet med å bekjempe pukkellaks har vært en stor rigg som har krevd mye ressurser i direktoratet i år. Det har vært god innsats fra Statsforvalteren i Troms og Finnmark og lokale aktører i samarbeid med oss. Økonomirapporten viser at bevilgningen til bekjempelse av pukkellaks disponeres i tråd med forutsetningen.

Kompetansegruppa for pukkellaks arbeider med å evaluere prosjektene. Vår foreløpige vurdering av Tana-prosjektet er at det er samlet inn verdifulle erfaringer og data som vil få stor nytte i arbeidet med å planlegge forbedrede tiltak i 2025 både i Tana og andre større vassdrag, selv om ikke alt fungerte som vi hadde håpet. Tiltakene i de øvrige vassdragene har med få unntak fungert som forventet.

Vår vurdering er at et aktivt og godt planlagt kommunikasjonsarbeid har bidratt til å øke kunnskapen om myndighetenes innsats for å bekjempe pukkellaks. Vi antar derfor også at forståelsen for problemstillingene har økt, sammenliknet med 2021.