Mål og indikator

Inngrepsfri natur er en av åtte miljøindikatorer til nasjonalt miljømål 1.1. "Økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester". Inngrepsfri natur er også en arealbruksindikator som viser utviklingstrekk og status for større sammenhengende naturområder med et urørt preg i Norge.

Tyngre, tekniske inngrep

Kartene som viser inngrepsfri natur er basert på kartlegging av definerte tyngre, tekniske inngrep. Disse inngrepene er det så utført en såkalt buffer-analyse på, for å finne de ulike avstandene til inngrepene i naturen. Kartleggingen tar ikke mål av seg å dekke alle former for menneskelig påvirkning av naturen.

Tyngre tekniske inngrep kjennetegnes av at de må være av en viss/gitt størrelse, varige og ikke midlertidige konstruksjoner og tiltak. Større kraftlinjer blir eksempelvis sett på som varige inngrep, men det hender at noen av dem blir tatt ned og fjernet. Slike kraftlinjetraseer vil da ikke lenger regnes som tyngre inngrep.

Kartlegging av inngrepsfri natur

Miljødirektoratet (tidligere Direktoratet for naturforvaltning) startet arbeidet med å kartlegge inngrepsfrie naturområder tidlig på 1990-tallet.

Kartleggingen viser utviklingstrekk og status for naturområder uten tyngre tekniske inngrep fra 2013 til 2018. Den gir ikke en absolutt eller helt nøyaktig gjengivelse av virkeligheten, men synliggjør hvordan summen av alle naturinngrepene stadig reduserer arealet av inngrepsfri natur.

Kartleggingen sier ikke nødvendigvis noe om kvaliteter eller verdier knyttet til de inngrepsfrie områdene. Områdene omfatter alle typer natur, også natur som er påvirket av mennesker gjennom for eksempel hogst og beite.

Kartinnsyn og nedlasting av data

Miljødirektoratet oppdaterte status for inngrepsfri natur høsten 2019. Nedenfor kan du se på kart, laste ned kartdata og statistikk for kommuner og fylker.

I kartvisningene kan du se status for inngrepsfri natur per januar 2013 og 2018 og endringer av slike områder mellom 2013 og 2018. Tall og kart for andre årstall vil bli publisert senere i 2019.

Arealbruksindikator

Arealbruksindikatoren "inngrepsfrie naturområder" ble etablert av Direktoratet for naturforvaltning tidlig på 1990-tallet. Dette ble gjort for å kunne følge utviklingen av store sammenhengende naturområder i Norge. Det skjedde som følge av at ivaretakelse av store sammenhengende naturområder ble et uttalt areal- og miljøpolitisk mål.

Beskrivelse av indikatoren

Indikatoren for store, sammenhengende naturområder er et verktøy for å følge endringer i utbredelsen av sammenhengende naturområder på et aggregert nivå. Inndeling i inngrepstyper gir noe informasjon om årsakene til og drivkreftene bak utviklingen. Indikatoren gir videre informasjon om områder som er uten tyngre tekniske inngrep, hvilket areal de representerer, og hvor de ligger, ved kartframstillinger og bruk av statistikk.

For andre kvaliteter eller verdier knyttet til enkeltområder må det samles informasjon fra andre kilder og gjøres konkrete vurderinger i hvert enkelt tilfelle.

Utvikling i areal av inngrepsfrie naturområder er også en av åtte indikatorer knyttet til nasjonalt miljømål 1.1 Naturmangfold: "Økosystemene skal ha god tilstand og levere økosystemtjenester.

Parametere

Parameterne består av et sett inngrepstyper og et sett avstandskriterier. Inngrepstypene er valgt ut fra fysisk størrelse, hvor irreversible de er, og med tanke på en kostnadseffektiv etablering av en overordnet indikator.

Det er lagt vekt på å få med de inngrepstypene som har størst påvirkning på landskapsdynamikk, arters bruk av arealer, og friluftsliv. De aller fleste inngrepstypene som er med, vil oppleves som et tydelig tilstedeværende inngrep i naturen. For noen inngrepstyper, som mindre vassdragsinngrep, er påvirkning på biologisk mangfold ofte en tydeligere og viktigere effekt enn den opplevde tilstedeværelsen av inngrepet.

Tyngre inngrep påvirker områder ut over det som er direkte berørt av tiltaket. Avstandskriteriene er 1, 3 og 5 kilometer. De er satt ut fra en erfaringsbasert vurdering. Også de tidligere kartleggingene av "urørt natur" i Norge på 1970- og 80-tallet brukte 5 kilometer som avstandskriterium. Faktiske effekter og påvirkning vil variere for ulike situasjoner, med inngrepstype, topografi og omkringliggende områders kvalitet og innhold. I en indikator er det imidlertid nødvendig å ha faste kriterier over tid.

Direkte og indirekte indikator

Indikatorer brukes for å beskrive tilstand og utvikling for forhold som det er for komplisert eller for kostbart å måle direkte.

Inngrepsfri natur er arealbruksindikatoren for store, sammenhengende naturområder. Den er en direkte indikator på hvor mye som er igjen av slike områder i Norge og hvordan situasjonen utvikler seg. Ved å registrere tyngre inngrep utleder man informasjon om områdenes inngrepsstatus, fragmentering og arealutvikling.

Den er en indirekte indikator på utviklingen for de miljøverdiene som er knyttet til store sammenhengende naturområder. Reduksjon og fragmentering av naturområder med urørt preg vil kunne føre til tap av leveområder. Dette rammer spesielt arter som er tilpasset store arealer med natur i eller nær naturtilstand, samt arter som er særlig sårbare for kanteffekter eller andre forstyrrelser. Endring i status som inngrepsfritt eller villmarkspreget område etter kriteriene kan derfor bidra til å indikere endring i levevilkår for slike arter.

Arealbruksindikatoren er også en indirekte indikator på de øvrige verdiene som er knyttet til de sammenhengende naturområdene; egenverdi, verdi for friluftsliv, opplevelse, landskap og forskning/referanseverdi og økosystemtjenester.

Utviklingen for inngrepsfri natur kan også være en indirekte indikator på samfunnsutviklingen. Kartleggingene synliggjør at nye arealer fortløpende tas i bruk og splittes opp til utbyggingsformål i Norge, samtidig som det pågår en stadig sentralisering av bosettingen.

Svalbards villmarksområder

Svalbardnaturen har et sterkt villmarkspreg, med et i stor grad intakt plante- og dyreliv, godt fungerende økologiske prosesser og få tyngre inngrep. Utenfor bosettingene og gruveområdene er det langt mellom de stedene man finner større inngrep etter menneskelig arealbruk og aktivitet. Villmarksområdene på Svalbard er også vesentlig større i areal og mindre påvirket av menneskelige aktiviteter, enn de villmarkspregede områdene på fastlandet i Norge og i øvrige deler av Skandinavia.

Kartlegging av villmarksområdene på Svalbard

Miljødirektoratet kartla i 2016, i samarbeid med Sysselmannen på Svalbard, tyngre inngrep på øygruppen. Kartleggingen gjaldt for perioden 1991-2016. Det ble utarbeidet kriterier for hva som regnes som tyngre inngrep på Svalbard. Kartleggingen begrenset seg til å omhandle miljøpåvirkning relatert til fysiske inngrep og betydelige, fysiske spor etter menneskelig aktivitet.

Lokalisering av inngrepene dannet grunnlaget for kart over villmarksnaturen på Svalbard.Status og utvikling for villmarksområdene på Svalbard er en indikator knytta til nasjonalt miljømål 6.1.

Store sammenhengende villmarksområder

Rundt om på Svalbard finnes det mange spor etter menneskelig aktivitet så som fangst, gruvedrift, forskning og ekspedisjoner. Likevel har Svalbardnaturen for det meste et sterkt villmarkspreg med store og urørte naturområder.

Disse områdene er både vesentlig større i areal og mindre påvirket av menneskelig arealbruk og ressursutnyttelse i dag enn de gjenværende villmarkspregede områdene på fastlandet både i Norge og i øvrige deler av Skandinavia.

Miljødirektoratets analyse konkluderer med at ca. 95,5 prosent av Svalbards landareal på om lag 61 000 kvadratkilometer var villmarksprega områder per januar 2016. Per januar 1991 var det tilsvarende tallet 96 prosent. Tapet av villmarksprega områder var dermed på 0,5 prosentpoeng eller rundt 309 kvadratkilometer i 25-årsperioden.

Tyngre inngrep danner grunnlaget for kartene

Ulike typer inngrep påvirker opplevelsen av Svalbard som et villmarksområde. Kriteriene for tyngre inngrep avviker noe fra det som regnes som tyngre, tekniske inngrep på fastlandet..

I valg av kriterier er det tatt hensyn til det åpne landskapet og fraværet av vegetasjon, noe som gjør at inngrep og installasjoner kan være synlige over svært lange avstander. I tillegg kan inngrep på Svalbard påføre naturen store erosjonsskader og føre til at en ikke får tilbake opprinnelig vegetasjon.

Kriteriene er utformet slik at de fanger opp de inngrep – og samling av inngrep - som kan oppleves som en tydelig påvirkning.

Som tyngre inngrep i denne kartleggingen regnes blant annet veier, markerte kjørespor, større bygninger, samling av mindre bygninger, større fyllinger og tipper, jernbane, taubane og andre større tekniske installasjoner.