Statlig sikring har varig verdi for friluftsliv
En ny evaluering av statlig sikring av friluftslivsområder viser at ordningen er viktig for kommunenes arbeid med å tilrettelegge for friluftsliv.
Miljødirektoratet forvalter ordningen for statlig medvirkning til sikring av friluftslivsområder, og på oppdrag fra direktoratet har Oslo Economics og Asplan Viak nå evaluert ordningen.
Siden 1950-tallet har kommuner og friluftsråd kunnet søke om statlig støtte til kjøp av eiendom, eller til langvarige bruksavtaler, for å løse utfordringer og ta vare på arealer til friluftslivsformål.
I dag finnes det rundt 2300 statlig sikrede friluftslivsområder i Norge. Statlig medvirkning til sikring av friluftslivsområder har bidratt til ivaretakelse av blant annet badeområder, turveier og kyststier, nærmiljøområder, utfartsparkeringsplasser, og utfartsområder på øyer og holmer. Staten kan også bidra med egne midler til tilrettelegging av disse områdene.
Sikringsordningen verner om viktige friluftslivsområder
Evalueringen viser at sikringsordningen er et virkemiddel som skiller seg ut i arbeidet med å nå det nasjonale målet om å bevare og tilrettelegge viktige friluftslivsområder. Eierskap eller rettigheter i eiendommene vil fungere som et vern av friluftslivsformålet og er en sikkerhet for investeringene.
Videre viser evalueringen at støtte fra Miljødirektoratet er viktig for at mange kommuner prioriterer å sikre og tilrettelegge friluftslivsområder. Midlene utløser gjerne kommunale midler eller midler fra andre finansieringskilder til prosjektene.
Resultatet er at befolkningen får varig tilgang til viktige friluftslivsområder, og at disse områdene jevnt over er godt tilrettelagt og kan benyttes av mange brukergrupper.
Sikringsordningen har blitt brukt av mange kommuner som har hatt stort behov for å sikre friluftslivsområder, for eksempel i tettbefolkede strøk med knapphet på arealer, og da spesielt i strandsonen. Evalueringen peker derimot på at en del kommuner som kunne hatt stor nytte av sikringsordningen, har brukt den i liten grad. Årsakene er blant annet manglende kjennskap til ordningen, og knapphet på ressurser i kommunene, både egenfinansiering og personalressurser, til å jobbe med sikringsprosjekter.