Ny håndbok: Ferdsel i verneområder og sårbar natur

Miljødirektoratet lanserer et nytt verktøy for å ta gode beslutninger når man planlegger ferdselsårer for friluftslivet.

Artikkelen Artikkelen er gammel, og det kan hende at innholdet er utdatert
Publisert 11.04.2019

Miljødirektoratet fikk i 2014 oppdrag fra KLD om å legge til rette for miljøvennlig ferdsel i Norges nasjonalparker. Sentralt i dette arbeidet var at nasjonalparkforvaltningen skulle utarbeide besøksstrategier, og Miljødirektoratet bestilte i denne sammenhengen en veileder for sårbarhetsvurderinger i verneområdene på fastlandet. Håndboka er laget av Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Prinsippet for besøksforvaltning i verneområder og friluftslivsområder er å legge til rette for utvikling og mer ferdsel i områder som tåler mye besøk, mens områder som ikke tåler mye ferdsel, skjermes. Slik forvaltning forutsetter god oversikt over mangfoldet og naturverdiene i et verneområde, i tillegg til kunnskap om ferdselen og de som ferdes.

Standardiserte metoder

For utvalgte steder, det kan være en stistrekning eller et punkt som f.eks. en turisthytte, lages en helhetlig vurdering av sårbarhet ved å kartlegge både vegetasjon og dyreliv, for så å se dem i sammenheng. Håndboka inneholder en standard for utregninger, slik at vurderingen blir mest mulig objektiv og etterprøvbar.

Metoden er prøvd ut i mange områder, og i mange ulike miljø. Naturen i Norge spenner fra fjord til fjell og har et svært variert spekter av naturtyper. For å fange opp noe av denne variasjonen er håndboka delt inn i 3 ulike hovedøkosystem; fjell, skog, kyst. Våtmark og myr er også en del av metodikken, men inngår i hvert av de 3 hovedøkosystemene.

Metoden er i utgangspunktet laget for bruk i verneområder, men kan benyttes i alle naturområder som har utfordringer knyttet til ferdsel.