Lavutslippssamfunnet innen rekkevidde

Norske klimamål kan nås ved å redusere klimagassutslipp i Norge og gjennom samarbeid med andre land.

Miljødirektoratet publiserer nå Klimatiltak i Norge 2026, et kunnskapsgrunnlag for hvordan utslippskutt i Norge kan bidra til at vi når klimamålene i 2030, 2035 og 2050. Nytt i årets rapport er at vi har analysert utslippskutt mot 2050.

– Vår analyse viser at det er mulig å få svært lave utslipp av klimagasser i Norge mot 2050, men det forutsetter kraftige grep i alle sektorer, sier Hilde Singsaas, direktør for Miljødirektoratet.

Utslippskutt på over 90 prosent er mulig innen 2050

Dagens utslipp av klimagasser er på om lag 45 millioner tonn, en reduksjon på 13 prosent siden 1990. Utslippsnivået i 1990 er viktig fordi det er året klimamålene er satt ut ifra. Industrien, petroleumssektoren, transport og jordbruk har fortsatt betydelige klimagassutslipp.

Miljødirektoratets analyse viser at det er mulig med store kutt i norske klimagassutslipp mot 2050, til en samlet utslippsreduksjon på 93 prosent sammenlignet med 1990.

– Vi tar utgangspunkt i teknologier som er klare til å tas i bruk, men omstilling tar tid. Derfor er det ikke mulig å vente til nærmere 2050 med å ta sats. Vi må ta i bruk og videreutvikle løsningene vi allerede har hvis Norge skal omstilles innen 2050, sier miljødirektør Hilde Singsaas.

Valgene vi tar nå er avgjørende for framtidige utslippskutt

Miljødirektoratets analyse viser at utviklingen det neste tiåret er avgjørende. Det er behov for videreføring og styrking av klimapolitikken, og det trengs pakker av virkemidler som bygger ned ulike barrierer, eller hindringer for omstilling. Eksempler på aktuelle virkemidler er støtteordninger, krav og CO₂-prising.

Hvis alle klimatiltakene i Miljødirektoratets analyse gjennomføres, vil det fortsatt være igjen en del utslipp i 2050, særlig i petroleumssektoren og i jordbruket. I industrien kan vi oppnå negative utslipp, altså at det fanges og lagres mer CO₂ enn det som slippes ut fra fossil energibruk.

90-95 prosent kutt i Norge innen 2050 innebærer at alle sektorene samlet må slippe ut under 5 millioner tonn klimagasser.

Karbonfangst og -lagring er viktig i industrien

40 store enkeltkilder (punktutslipp) står for mesteparten av klimagassutslippene fra industri og energiforsyning. Klimagassutslippene innen energiforsyning kommer i Norge i all hovedsak fra avfallsforbrenning. Store deler av utslippene fra industri og avfallsforbrenning kan fjernes med karbonfangst og -lagring (CCS).

Et konkurransebasert virkemiddel for store punktutslipp kan gi aktørene den forutsigbarheten de trenger for å gjøre store investeringer. Hvorvidt man legger til rette for økt industriaktivitet vil også påvirke utslippene. Viktige faktorer for aktivitetsnivået er kraftpriser og tilgang på kraft.

Miljødirektoratets Grønn vekst-scenario, en bane med økt industriaktivitet, gir de laveste utslippene.

Elektrifisering er en nøkkel i petroleumssektoren

En viktig ramme for Miljødirektoratets analyse er dagens petroleumspolitikk. 85 prosent av utslippene i petroleumssektoren skyldes forbrenning av naturgass i turbiner som forsyner installasjoner med energi. Disse må elektrifiseres – enten med kraft fra land, eller med gasskraftverk med CCS eller havvind.

Tilsvarende må framtidig olje- og gassproduksjon skje med lavutslippsløsninger.

Dersom klimatiltak ikke prioriteres innen petroleumssektoren vil sektoren alene kunne slippe ut 6,5 millioner tonn klimagasser i 2050.

I transportsektoren er rask elektrifisering avgjørende

Mange av kildene til klimagassutslipp har lang levetid. I transportsektoren er det utskiftningstakten som avgjør omstillingstakten. For å få lave utslipp innen 2050, må nullutslippsløsninger erstatte det fossile etter hvert som skip, kjøretøy og maskiner byttes ut.

Virkemidler som sikrer elektrifisering av nye kjøretøy og maskiner må videreføres og styrkes. For å dempe ressursbruk er det samtidig viktig med tiltak som reduserer behovet for transport, og som flytter transport bort fra bil og fly til mer miljøvennlige alternativer.

I skipsfart er det særlig behov for støtteordninger og krav som sikrer bruk av hydrogenbaserte drivstoff i skip.

Å følge kostrådene gir reduserte utslipp fra jordbruk

En stor del av klimagassutslippene i jordbruket kommer fra fordøyelse hos drøvtyggere. Det vil gi store utslippskutt dersom befolkningen legger om til et kosthold som er i tråd med de nasjonale kostrådene, med mer frukt og grønt, og mindre rødt kjøtt.

Det tar tid å endre vaner som gjør at vi spiser annerledes og kaster mindre mat. Jordbruket må også omstilles for å dekke endret etterspørsel.

Tiltak på gårdsnivå, som for eksempel bedre håndtering av husdyrgjødsel, gir også utslippskutt, men langt fra like store som overgang et kosthold i tråd med kostrådene.  

Arealbruk må prioriteres til det mest samfunnsnyttige

Klimatiltakene i Miljødirektoratets analyse vil øke kraftbehovet, men utfallsrommet er stort. Analysen gir samlet sett et økt kraftbehov i 2050 på mellom 55 og 96 TWh, avhengig av veivalg. Kraften som trengs for å produsere hydrogenbaserte drivstoff til sjøfarten og syntetiske drivstoff til luftfarten, er inkludert.

Tilgang på kraft er en forutsetning for utslippsbanen som tar oss til 90-95 prosent kutt innen 2050. Samtidig bidrar økt kraftbehov til økt press på arealer.

Energieffektivisering, energigjenvinning og virkemidler som reduserer transportbehovet og flytter transport til energieffektive transportformer blir viktige. Det kan også frigjøres kraft ved å prioritere energieffektivisering, særlig i bygningsmassen.

Det slippes årlig ut om lag 1,9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter fra nedbygging av natur.

For å begrense nedbygging av natur må arealene prioriteres til de mest samfunnsnyttige formålene – som fornybar kraft og tilhørende utbygging av kraftnett. Det bør også legges opp til en arealgjerrig forvaltning for den utbyggingen som prioriteres. Bedre utnyttelse av grå arealer vil redusere behovet for å bygge ned natur. For klimaet er det særlig viktig å unngå nedbygging av karbonrike arealer som myr og skog.

Sterkere regionalt samarbeid kan bidra til at nødvendig utbygging lokaliseres der det har minst konsekvenser for naturmangfold og klimagassutslipp.

– Det bygges ned store arealer hvert år, og dette er den største trusselen mot naturmangfold i Norge. I tillegg svekker det naturens evne til å lagre karbon og dempe effektene av klimaendringene. En forvaltning som tar tilstrekkelig hensyn til klima og natur, stiller store krav til kommunen som planmyndighet, sier Hilde Singsaas.