Kommunen bør fremme fritidsfiske ved å ivareta viktige områder, hindre at fiskeplasser bygges ned eller ødelegges. De bør også fremme atkomst til fiskeplassene. Arealplanlegging er også viktig for å ta vare på fiskens livsbetingelser.

Kommunene skal ivareta fiskeinteresser, fiskens og andre ferskvannsorganismers økologiske funksjonsområder i planer etter plan- og bygningsloven. Se lakse- og innlandsfiskeloven § 7. 

Kommunene bør også:

• Legge Stortingets vedtak om nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder til grunn når det treffes vedtak eller gjennomføres tiltak som kan påvirke laksens levevilkår i slike vassdrag og fjorder. Det følger av § 7 a - og St.pr.nr 32 (2006-07, kap 6).
• Følge opp øvrige bestemmelser og eventuelle vedtak fattet av departementet i lovens kap. 3 om vern og utvikling av fiskestammer og biotoper.

Kommunene kan bruke kommuneplanens planbestemmelse til å ivareta interessene for fritidsfisket. Det gjelder innenfor arealer som enten er avsatt til Bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone eller Landbruks-, natur- og friluftsområde samt reindrift (LNFR) etter plan- og bygningsloven § 11-7.

En planbestemmelse kan for eksempel gå ut på å sikre eller opprettholde kantvegetasjon, eller sikre allmennhetens tilgang til strandsonen. Se plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 5.

Alle kommuner bøt kartlegge og verdsette sine friluftslivsområder. Verdifulle områder for fritidsfiske bør inkluderes her, knyttet til områdekategori strandsone med tilhørende sjø og vassdrag og verdsettingskriteriene opplevelseskvaliteter, egnethet og tilrettelegging.

Dette gir kommunen et godt grunnlag for å utarbeide mer detaljerte planer og tiltak for å bedre mulighetene til fritidsfiske. Vurder også om og hvor det er aktuelt å bruke statlig sikring av områder som virkemiddel for å sikre tilgang til områder og mulighet til å opparbeide fiskeplasser. Kommunen kan søke Miljødirektoratet om støtte til statlig sikring av friluftslivsområder. 

Se mer i veilederne:

Fylkeskommunen skal vise hensyn til fiskeinteressene og ivareta fiskens og andre ferskvannsorganismers økologiske funksjonsområder. Dette skal innpasses i regionale planer etter plan- og bygningsloven. Se lakse- og innlandsfiskeloven § 7.

Når fylkeskommunen treffer vedtak eller gjennomfører tiltak som kan påvirke laksens levevilkår i de områdene som omfattes av denne ordningen, skal det tas hensyn som følger av Stortingets vedtak om nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder. Se § 7 a og  St.pr.nr 32 (2006-07, kap. 6).

Fylkeskommunene skal følge opp bestemmelsene og eventuelle vedtak i lovens kap. 3 om vern og utvikling av fiskestammer og biotoper.

Fylkeskommunen har en veiledende rolle overfor kommunene i disse temaene.

Alle kommuner er utfordret til å kartlegge og verdsette sine friluftslivsområder. Fylkeskommunene har en sentral rolle i dette arbeidet. Verdifulle områder for fritidsfiske bør inkluderes i dette arbeidet. Dette er knyttet til områdekategoriene strandsone med tilhørende sjø og vassdrag og verdsettingskriteriene opplevelseskvaliteter, egnethet og tilrettelegging.

Dette arbeidet gir et godt grunnlag for å utarbeide mer detaljerte planer og tiltak for å bedre mulighetene til fritidsfiske.

Tilrettelegging for fritidsfiske bør sees i et større perspsektiv og inngå som en integrert del av arbeidet med friluftsliv i kommuner og fylker.

Tiltak for å tilrettelegge må derfor ses i sammenheng med planer for å fremme livskvalitet og helse, næringsutvikling og planer for bruk av naturen som læringsarena i pedagogisk arbeid.

Les mer i disse veilederne:

Kommunen har ansvar for

• å informere medborgere om muligheten til å fiske.
• å gi et best mulig fisketibud og tilrettelegge for salg av fiskekort eller fritt fiske.
• arbeide for felles organisering av fisketilbudet til allmennheten,
  se § 25
• å tilrettelegge for at alle offentlig eide fiskerettigheter er åne for alle.

Utleie av fiskerett til organisasjoner som krever medlemskap for tilgang til fiske, bør unngås.

Som grunneier har kommunen ansvar for

• å bidra til felles forvaltning og driftsplanlegging i vassdrag,
  ifølge §§ 23, 25 og 25 a
  
  

Kommunen bør skape godt samarbeid mellom relevante parter

• små private grunneiere
• store grunneiere som Statskog og Finnmarkseiendommen
• grunneierorganisasjoner som for eksempel Norges Bondelag og Norges skogeierforbund 

Driftsplaner

En driftsplan er en flerårig plan med mål og retningslinjer for forvaltningen av fiskearter i et avgrenset område. Den skal omfatte tiltak for biologi, næring og rekreasjon.

Driftsplaner hjelper grunneierne og rettighetshavere med å forvalte fiskeressursene og legge til rette for fritidsfiske. Felles forvaltning og driftsplaner skal lages for større vassdrag med anadrome laksefisk, i følge laks- og innlandsfiskeloven §§ 25 og 25 a. Kommunen bør bidra til å lage driftsplaner for vann og vassdrag med innlandsfisk, der det er hensiktsmessig.

Planarbeidet skal bidra til å utvikle varierte fisketilbud og øke lokal verdiskaping. I arbeidet med planen bør:

• Rettighetshaverne organisere seg og utarbeide driftsplaner for mer rasjonell forvaltning og økonomisk drift av fiskeressursene
• Brukerne engasjere seg i driftsplanarbeidet og utføre oppgaver i den praktiske forvaltningen
• Kommunene bør bistå grunneierne i driftsplanarbeidet og gi innspill til driftsplanene for å sikre allmenheten tilgang til fiske
• Fylkeskommunene bidra til helhetlig planlegging for vann og vassdrag som krysser kommunegrenser
• Vassdragsregulanter og reiselivsnæringen bør trekkes inn når det er relevant

Se råd fra Bondelaget om å utarbeide driftsplaner her:

Samarbeid i utmarkslag

Ofte er hver eiendom for liten og uegnet til å være driftsenhet innen fiskeforvaltning. Derfor bør eiendommene innen en rasjonell driftsenhet samarbeide om felles forvaltning og utnyttelse, og kommunen bør bidra til at det skjer. I de fleste tilfeller er et vassdrag en egnet driftsenhet, eventuelt  i deler for anadrom og innlandsfisk.

Målet til et typisk utmarkslag/grunneierlag er å å forvalte fiskeressursene, styrke næringsgrunnlaget og tilrettelegge for fiske.

Utmarkslaget er et andelslag hvor grunneiere melder sin eiendom inn. Det er altså eiendommen som blir medlem i laget. Både privateide, sameier og kommunale eiendommer kan bli medlemmer. Eiere får andeler på grunnlag av ressursen som meldes inn.

Fiskeressurser kan måles i antall meter strandlinje eller areal fiskevann. Grunneieren overlater slik sett en del av sitt forvalteransvar til laget, som kan fatte vedtak som binder medlemmene. Det skjer vanligvispå årsmøtet, med avstemning etter andeler.

Når eiendommer med fiskerett organiserer seg i et utmarkslag, kan det gjøres på to måter:

• Ved frivillig samarbeid
• Tvungen organisering ved flertallsvedtak

Frivillighet er den vanligste formen. Grunneiere innmelder da sin eiendom. Men det er nesten alltid noen fiskerettshavere som ikke vil melde seg inn.

Hvis laget kan fungere og gi et godt tilbud til brukerne likevel, bør en ikke presse fiskerettshavere inn i samarbeid. De står da utenfor laget, som ikke kan disponere disse rettighetene. Kommunen bør bidra til frivillig samarbeid ved uenigheter slik at det oftest blir løsningen.

I vassdrag uten krav om felles organisering kan et flertall av fiskerettshaverne beslutte at fiskeressursene skal forvaltes i fellesskap. Det skjer sjelden, men kan være en nødløsning når frivillig organisering ikke fører fram. Framgangsmåte for slik organisering finnes i §25 i lov om laksefisk og innlandsfisk og i forskrifter til denne paragrafen. Sameieloven har også paragrafer om flertallsvedtak i sameier.

Samarbeid i større enheter

Behovet for samarbeid om forvaltning av ressursene og utvikling av tilbudet vil variere med vassdragsstruktur, befolkningstetthet, størrelse og lokalisering av vann, topografi m.m. Gjennom helhetlig regional og lokal planlegging og samarbeid med rettighetshavere bør kommuner og fylkeskommuner bidra til å etablere hensiktsmessige samarbeidsenheter.

Fiskeadministrasjon bør da vurderes. Det er et samarbeidsorgan mellom flere utmarks-/grunneierlag og eventuelt allmenningsstyre, fjellstyre, kommune og fiskerforening.

Formålet er å samle fiskerettshavere og andre interesserte organisasjoner for å forvalte fiskeressursene til felles beste. Den skal arbeide ut fra en langsiktig, økologisk riktig ressursforvaltning. Aktuelle oppgaver er samordning av kultiveringstiltak, driftsplanlegging og undersøkelser eller samordning og etablering av fiskeoppsyn.

Samarbeid med frivillige

Samarbeid kan gi mange synergieffekter i utviklingen av fisketilbudet. Kommuner og fylkeskommuner bør derfor samarbeide med frivillige og stimulere til samarbeid mellom frivillige og rettighetshavere.

Mange er organisert i fiskerforeninger som er interesseorganisasjoner for sportsfiskere. De fleste er medlemmer i Norges Jeger- og Fiskerforbund. I mange tilfeller leier de fiskerett av grunneierne, og kan også utføre praktiske oppgaver på vegne av kommuner og rettighetshavere. De viktigste målene for en typisk fiskerforening er å:

• Bedre befolkningens adgang til fiske
• Gi opplæring i fiske
• Knytte fiskere sammen i felles arbeid for å øke fiskebestanden ved positive tiltak
• Arbeide for å verne naturens produksjonsgrunnlag for fisk
• Innarbeide respekt for fiske- og friluftslivslovgivningen

Dette er i kontrast til en del lokale foreninger med hovedmål å skaffe mer eksklusive fiskeretter til sine medlemmer.

Salg og markedsføring av fiskekort

Fiskeforvaltningen skal tilrettelegge for best mulig tilbud om fiske for alle. Kommunen bør fortrinnsvis prøve å få åpent fiske ved samarbeid og frivillighet, men der det ikke er mulig bør en ta i bruk mulighetene i § 27 for å pålegge åpning av fisket ved f.eks. fiskekortsalg.

De fleste steder i innlandet er det gratis (tålt) fiske for alle. I vassdrag der rettighetshaver utsteder fiskekort må man kjøpe fiskekort. Her trenger også barn til og med 16 år fiskekort, men det skal være gratis.

Barns rett til gratis fiske gjelder fiske med stang og håndsnøre fra og med 1. januar til og med 20. august. Retten gjelder ikke for vann og vassdrag med anadrome laksefisk, i kunstige dammer eller om fisket er til vesentlig ulempe for bl.a. fiskekulturtiltak, se § 18.

Befolkningens tilgang til fisket avhenger altså mange steder av samarbeid mellom grunneiere om fiskekortsalg og markedsføring. Det forenkler arbeidet for de enkelte grunneierne og utmarkslagene. Fiske gjøres lettere tilgjengelig for befolkningen når fiskekort gjelder for fiske i flere vann og/eller vassdrag.

Felles fiskekort kan også redusere ulovlig fiske fordi det blir enklere å fiske lovlig. Helhetlig samordning av bestandsforvaltning, driftsplanlegging, oppsyn, markedsføring og salg gir også bedre og billigere forvaltning av ressursene.

Kommuner og fylkeskommuner bør derfor stimulere til samarbeid om salg og markedsføring av fiskekort.

Inatur.no gir god oversikt over fiskemuligheter og salg av fiskekort. Det er et samarbeid mellom Statskog SF, Norges fjellstyresamband, Norges Jeger og Fiskerforbund, Norges Skogeierforbund og Norske Lakseelver.

Der kan man kjøpe både overnatting, jaktkort og fiskekort. Å stimulere til bruk av slike  løsninger kan gjøre fisketilbudet lettere tilgjengelig for befolkningen og er et viktig tiltak i friluftslivsarbeidet. Teknologien forbedres kontinuerligm, og ulike apper gir nye muligheter for informasjon om fiskemuligheter og salg av fiskekort.

Mer tradisjonelle løsninger kan også brukes, og kommunen bør stimulere til valg av løsninger som passer best. For eksempel selvbetjeningskasser ved vegbommer eller kombinasjon av vegbillett og fiskekort. Automater kan plasseres på parkeringsplasser, bussholdeplasser eller ved et manuelt salgssted.

Kommunens ansvar

Det er ofte fornuftig å lage en plan for inndeling i ulike soner. Før sonering må en avklare målgrupper og behov basert på kriterier som bl.a. tilgjengelighet, fiskebestand, avstand fra boområde, skoler, aldersboliger asylmottak, reiselivssentre, infrastruktur, sårbarhet osv. Gjør en grovinndeling i:

• Områder uten inngrep eller tilrettelegging
• Områder med enkel tilrettelegging med skilting, enkle stier, rasteplasser, rydding og tynning
• Områder med mer omfattende tilrettelegging for spesielle brukergrupper

Målgrupper

Behovet for tilrettelegging er ulikt. Definér derfor målgruppene presist. Eldre og handikappede trenger ekstra god adkomst. Barn og familier trenger gode fiskemuligheter nær skole eller boområde, mens turister må informeres på flere språk.

Spesialisert fiske, som f. eks. fluefiske, fungerer best der kratt er ryddet.
Opprett gjerne soner for:

• handikappede
• fluefiskere
• områder uten tilrettelegging

Mange fiskere ønsker å fiske på steder uten tilrettelegging. La noen områder beholde villmarkspreget.

Jevnt over fisker folk som bor i tettbygde strøk mindre enn de som bor på landet. By- og tettstedsbefolkningen er derfor en ekstra viktig målgruppe. Likedan kvinner og eldre som er overrepresentert i kategorien ikke-fiskere. Ofte er det ikke så mye som skal  til før det blir mye enklere å komme seg på fisketur. Fiskemuligheter i nærmiljøet er viktig.

Tiltak for barn og barnefamilier

Barn og unge må ofte motiveres eller veiledes, og det gjøres best ute. De fleste barn vokser opp der fiskemulighetene og kontakten med noen som kan lære dem å fiske dessverre er begrenset. Norges Jeger- og fiskerforbund (NJFF) arrangerer ofte fiskeskoler hvor barn og unge lærer å sette pris på naturen og sportsfisket.

Opplæring til fritidsfiske foregår oftest i familien. Familiefisketurer avgjør ofte om de vil fiske senere i livet. Fortsatt aktiv opplæring av barn er trolig det viktigste for at fiskedeltakelsen skal holde seg stabil framover. Men fysiske hindringer vanskeliggjør fisking. Lang og ulendt vei til fiskeplassen kan hindre barnefamilier, som ofte har med seg barnevogn. Utbedring av fiskestier er derfor et viktig tiltak.

Opparbeiding av rasteplass og fiskebrygger og oppsetting av redningsutstyr kan være aktuelle tiltak. Ofte er det best å tilrettelegge der det er annen friluftslivsaktivitet fra før.

Statlige og kommunale friluftslivsområder kan ofte  utvikles til flerbruksområder. Det er en stor fordel å tilby en kombinasjon av fiskeplass, rasteplass og lek i naturen. For barnefamilier er fiskeplasser ved hjemmet viktig. Familien kan da lett dra ut sammen, og litt større barn kan fiske alene.

Mange boligområder har store veier og/eller jernbane som barrierer mot vassdragene, og bedring av adkomsten er det viktigste tiltaket.

Det er viktig å få fisk, men den trenger ikke være stor. Når barnefamilier er målgruppen er derfor vann med mye småfisk like egnet som en elv med stor laks. Det er enklere å få fisk i et overbefolket vann.

Tiltak for funksjonshemmede

Mange funksjonshemmede deltar mindre i friluftslivet enn resten av befolkningen. Det kan skyldes at de:

• kjenner ikke til mulighetene
• har vanskelig for komme seg dit
• mangler toalett tilpasset rullestolbrukere

Fisketilbud for funksjonshemmede krever ofte tilrettelegging. Et tett samarbeid mellom fiskeforvaltning, funksjonshemmedes organisasjoner og lokale jeger- og fiskerforeninger kan sette brukerbehovene i sentrum.

Funksjonshemmede skal kunne ta seg fram selv. Enkelte liker å ha en fiskekamerat som kjennerfiskeplassene og den riktige fiskeredskapen. Andre vil ha skriftlig informasjon.

For noen må fiskeplassen være tilgjengelig med bil. Av hensyn til rullestolbrukere og andre bevegelseshemmede bør noen områder tilrettelegges slik at avstanden fra parkering til fiskeplassen ikke er over 25 meter. Adkomstveien må ikke ha en helning over 1:20.

Mulighetene for å få fisk bør være gode på disse plassene, siden det er vanskelig å forflytte seg. Det bør være liten fare for å feste fiskeredskapen i bunnen, og det må finnes tilpasset toalett.

Tiltak for eldre

Statistikk viser at vi fisker mindre jo eldre vi blir. Aktiviteter i friluft kan bidra til å beholde god helse. For mange er helsa årsaken til at fisketurene blir sjeldnere.

Tilretteleggingen vil ofte være lik den for funksjonshemmede. De ønsker transport frem til fiskeplassen, sti som ikke er for ulendt, mulighet til å sitte på en fiskebrygge osv. Behovene kan også ligne barnefamilienes. Mange ønsker for eksempel en fiskeplass nært boligen, eldresenteret eller bussholdeplassen. Sosiale arrangementer kan også legges til lett tilgjengelige fiskeplasser.

Flerbruk

Tenk flerbruk i planleggingen. Når flere brukergrupper benytter de samme områdene reduseres det totale inngrepet i naturen, og sikrer at anlegget blir brukt lengre. Etter fiskeperioden er området fortsatt et attraktivt utfartsområde.

Tilgjengelighet med offentlig kommunikasjon, parkeringsplass og informasjonstavle har flere brukergrupper nytte av. Et stinett for både turgåere, trimmere og fiskere kan skiltes og lages. Det kan også brukes som natursti av skolen.

Det er mange som er engasjert i fiskestell og fiskeforvaltning i kommunen. Inviter alle de ulike gruppene med på samarbeid om å utvikle fisket. Da er det ofte lett å enes om felles mål for utnytting av fiskeressursene i kommunen. Ut fra målene kan konkrete tiltak og oppgaver utformes og fordeles.

Sikkerhet

Sikkerhet er viktig, særlig ved tilrettelegging av områder for barn og funksjonshemmede.

Husk:

• unngå å lede folk til områder med sterk strøm og ulendt terreng
• vurdér sikringstiltak som varselskilt rekkverk og livbøyer ved mye brukte plasser
• at fiskeplasser for rullestolbrukere krever ekstra sikkerhetstiltak som f.eks. en stoppkant

Særlig relevante enkelttiltak

Behovet for tiltak er ofte likt som for andre friluftslivsaktiviteter.
Se mer om naturvennlig tilrettelegging:

Særlig relevant er:

Informasjon

Fiskere trenger å vite hvor og hvordan fiskekort kjøpes, hvilke regler som gjelder for fisket der, hvilke fiskeslag som finnes og hvordan fiskemulighetene er. Å sette opp en fiskekortautomat og/eller en oppslagstavle er aktuelle tiltak.

Stier

Ved opparbeidelse av stier langs vassdrag kan det være  økt behov for stikkveier ut til elvebredden - og ved behov kombinere med tilrettelagte fiskeplasser.

Ofte trengs fiskestier langs beite og dyrket mark for å komme ned til vann og vassdrag. Stiene kan styre trafikken på en positiv måte og dermed unngå konflikter.

Fiskebrygger

Brygger er populære fiskeplasser, særlig for de yngste. Der det er langgrunt eller er mye vegetasjon er det spesielt bra.

Ved vassdrag legges brygga så nær elvekanten som mulig. Den må kunne sikres mot isgang og flom, og om nødvendig kunne tas på land. Det er en fordel at brygga stikker litt ut i vannet.

Legg gjerne ut flytebrygger som er lette å manøvrere mellom land og faste fortøyninger, slik at brygga kan fortøyes et lite stykke fra land.

Sikkerhetsmessig er faste brygger mer stabile enn flytende. Hvilken type en skal velge, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Lag rekkverk og sørg for at det er enkelt å komme opp på brygga igjen hvis ulykken er ute.

Utforming for funksjonshemmede

Fiskebrygger bidrar til bedre tilgjengelighet for funksjonshemmede.

• må minst være 3 x 4 meter, med plass til to eller flere rullestoler
• landgangen skal være 90 cm bred mellom håndlistene
• håndlistene skal være i to høyder, med overkant 95 cm og 75 cm over landgangen. Det gir sikkerhet for både stående og sittende
• vurder å tilrettelegge for båtplass. I båt sitter de på samme nivå som bevegelsesfriske, og kombinasjonen båttur og fiske gir gode naturopplevelser
• båten må være romslig og stødig
• stødig båtbrygge med båtfeste for ombord- og ilandstigning
• båtplassen kan gjerne utformes som et «innhuk» i brygga
• 15-25 cm høy stoppkant hindrer at rullestoler går i vannet, er også nyttig for blinde og svaksynte
• overgang fra gangvei til brygge uten høydeforskjell

Informasjon om fiskemulighetene bør være sentralt i kommunenes arbeid.

Informasjon om muligheter og regler kan bidra til økt deltakelse i fiske og er viktig for å sikre at regelverket blir overholdt, hindre brukerkonflikter og for å selge fiskekort.

Brukere har ulike behov. Bli enig om hvem som informerer om hva. Normalt informerer fiskerettshaverne om sitt tilbud og kommunen om det totale tilbudet.

Helhetlig informasjonsplan

Utarbeid en helhetlig plan med skilt, plakater, brosjyrer, nettsider, apper, bruk av media m.m. Den bør samordnes med annen informasjon om bruk av utmark, for eksempel innen reiseliv og friluftsliv. Lokalisering i felt, symbolbruk, innhold og utforming bør også med her.

Definér mål og målgruppe. Målet kan være å selge flere fiskekort, styre trafikken til bestemte plasser, unngå ulovlig fiske, sikre at folk finner lett fram osv. Målgruppa er vanligvis alle, men kan også rettes mot spesifikke målgrupper som tilreisende, innbyggere, funksjonshemmede eller barnefamilier. Informasjon om vann, veier/stier, fiskebestand, fiskeplasser og egnet redskap kan være midt i blinken.

Brosjyrer, guider og kart

Brosjyrer kan informere om fiskemuligheter, fiskekortområder, salg av fiskekort, fiskearter og regler. De kan lages for en kommune, flere nærliggende områder eller for ett område. Vurder utgivelse på flere språk.

Fiskeguider er mer utførlige og er spesielt for de med fiskekort som trenger tips om arter, regler, fiskeplasser, parkering, stier, veier og avstander. Inkluder overnatting, rasteplasser, båtleie osv. Den kan lages for et enkelt vann eller en elv, eller større områder.

Fiskekart gir oversikt over alt fra fiskearter til parkeringsplasser og salgssteder for fiskekort. Inkluder parkering, kollektivholdeplasser og stier.

Fiske er godt lesestoff, og det er lett å å få inn noe om fiskemuligheter, fisketiltak, konkurranser og andre aktiviteter i pressen.

Skilt og infotavler

Tillatelse fra grunneier kreves ved oppsetting av skilt og informasjonstavler. Lover og regler om skilting må også følges. Se vegloven (§33), Plan- og bygningsloven (§§11-9, 20-1 og 30-3). I tillegg gjelder spesielle regler for informasjonstiltak nær offentlig vei.

Skilting og merking bør samordnes. Et virvar av skilt virker mot hensikten. Standardsymboler skal brukes når det er mulig. Informer positivt om det som er tillatt heller enn det som er ulovlig. Utelat informasjon for noen få, for eksempel grunneiere.

Opplys om fastsatte grenser mellom elv/bekk og sjø/vann, både med skilt og annet ute, men også i brosjyrer og nettsider m.m. Husk at skriftlig informasjon ikke er tilgjengelig for alle. For eksempel blinde, svaksynte og turister (språk).

Organiserte fisketilbud

Generell informasjon er ikke alltid nok for å få alle grupper i befolkningen til å fiske. Derfor bør kommunen samarbeide med frivillige og grunneiere om familiedager og andre aktiviteter med informasjon om fiskeplasser, fiskeredskaper, allemannsretten m.m. Aktivitetene kan være meitefiske, slukfiske, fluefiske, fiskesti, fluebinding, garnfiske, stangbygging og/eller behandling av fisk etter fangst.

NJFF, Norges skogeierforbund, 4H Norge m.fl. tilbyr materiell og hjelp til å arrangere. NJFF har årlig ca. 1000 fiskearrangementer, særlig rettet mot barn og unge, og er en viktig samarbeidspartner. Se eksempel: Fiskeklubben for barn. Organiserte aktiviteter kan også tilbys og utvikles i samarbeid med barnehager og skoler, som ledd i undervisningen.

Bidra til kontakt mellom fiskeforeninger og de som trenger ekstra tilrettelegging, som støttekontakt/medhjelper, fysisk tilrettelegging, opplæring eller transport, få vite om fiskeplasser etc.