Veileder Fastsette grense mellom elv og sjø

Å fastsette grense mellom sjø og elv er en administrativ avgjørelse, og det er ikke adgang til å klage på vedtaket etter forvaltningsloven. Myndigheten til å avgjøre dette ligger hos kommunen og statsforvalteren etter delegasjon, men partene kan innen 3 måneder kreve spørsmålet avgjort ved rettslig skjønn. 

Rett til å kreve grensen fastsatt har fiskeberettiget eier eller bruker av fiskerett, det lokale fiskeorgan, statsforvalteren, politimesteren eller Miljødirektoratet. Når det er nødvendig kan vedtaksmyndigheten avgjøre spørsmålet uten at det foreligger krav. Nytt vedtak kan kreves når forholdene i vassdraget eller tilstøtende sjøstrekning er vesentlig endret eller når 10 år er gått siden saken ble avgjort. 
 
Formålet med å sette denne grensen er å sikre oversiktlige bruksforhold, og å gjøre det enklere å håndheve regler om fiske. Bestemmelsen gjelder ikke vurdering av eiendomsgrenser mellom private rettighetshavere etter vassdragsloven, de har bare betydning i forhold til offentligrettslige regler. 

Grensens betydning for virkeområdet for offentlige fiskeforskrifter 

Offentlige fiskeforskrifter skiller mellom elv og sjø når det gjelder fisketider og tillatte redskaper, og fastsettelse av grense mellom elv og sjø vil være avgjørende for virkeområdet for de offentlige forskrifter. 
 
Når et område blir definert som elv virker det inn på bestemmelser om årsfredning, redskapsbruk, maskeviddebestemmelser og lignende, i tillegg til omfanget av fredningssoner ved elvemunninger. 

Betydning for fiskerettighetene 

Grunneierens enerett til fiske etter innlandsfisk og anadrome laksefisk i vassdrag, og enerett til fiske etter anadrome laksefisk med faststående bundne redskaper i sjøen er beskrevet i lakse- og innlandsfiskloven §§ 16 og 17. Eventuelle begrensninger i grunneiers rett kan følge av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, sedvane, alders tids bruk eller annen hjemmel. 
 
Når vedtaksmyndigheten fastsetter grensen mellom sjø og elv etter § 31, betyr det også en fastsettelse av hvor langt grunneiers eksklusive rett til fiske går. Grensen har betydning for skillet mellom eierområdet og allemannsområdet, da sportsfiske er fritt for alle i området som defineres som sjø. 
 
I enkelte vassdrag er det ikke fastsatt grense. Da vil en fastsettelse kunne virke inn på tidligere fast praksis i området, ved at den innskrenker eller utvider området for grunneiers fiskerett. Dette gjelder også ved endring av en tidligere fastsatt grense. 
 
Virkninger av grensesettingen i forhold til retten til fiske gjelder som et utgangspunkt. I likhet med bestemmelsene om fiskerett i lakse- og innlandsfisklovens kapittel 4, vil innskrenkninger i grunneiers enerett kunne følge av sedvane, alders tids bruk eller annen hjemmel. 
 
Den som hevder å ha en rett til fiske på tross av den fastsatte grensen har bevisbyrden for dette. 

I siste instans må domstolene ta stilling til om det ut fra sedvane eller annet grunnlag foreligger annen grense for fiskerett enn den som er fastsatt administrativt etter lakse- og innlandsfisklovens § 31. 

Lov om laksefisk og innlandsfisk har ingen generell angivelse av grensen mellom elv og sjø, men vedtaksmyndigheten kan etter § 31 d fastsette den i det enkelte tilfelle. Avgjørelser skjer administrativt og følger forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. Det er ikke alminnelig klageadgang, men partene kan innen 3 måneder kreve avgjørelse ved rettslig skjønn. 

Gjeldende vassdragslov gir ingen definisjon av begrepet vassdrag, men det fremgår av § 1 at loven omfatter elver, bekker, innsjøer og andre vassamlinger. Loven angir ikke avgrensning mot sjøområder. 

Loven gjelder mot sjøen så langt vassdraget ved midlere vannføring ligger over havets nivå ved alminnelig lavvannstand eller bunnen er preget av tilløp av ferskvann. I elvemunninger vil dette føre til at reglene for vassdrag gjelder lengre ut enn den rette linjen mellom de ytterste punkter på elvebredden. 

Når må grense fastsettes?

Etter § 31, første ledd, kan fiskeberettiget eier eller bruker av fiskerett i sjø eller vassdrag kreve at kommunen fastsetter grensen. Det er altså mange som kan framsette krav. Når det foreligger et berettiget krav, skal det gjøres.

Bakgrunnen for et krav er ofte en konflikt i munningsområdet, for eksempel om hvor grensen for grunneiers enerett går, eller om hvor langt fra munningen en sjøfisker må stå for å fiske lovlig i vassdragets fredningstid.

Når bakgrunnen for kravet er rent reguleringstekniske forhold, kan det i enkelte tilfeller være mulig å løse en konflikt ved å benytte reguleringshjemmelen i laks- og innlandsfisklovens § 40. Denne bestemmelsen gir statsforvalteren hjemmel til å regulere alt fiske i en 2-kilometers sone utenfor elvemunningen. Kommunen bør alltid søke å klargjøre bakgrunnen for kravet, og vurdere om det kan være hensiktsmessig å henvende seg til statsforvalteren for å vurdere en slik løsning.

Virkninger av grensesetting mellom elv og sjø

Grensesettingen virker ikke inn på vurdering av eiendomsgrenser mellom private rettighetshavere etter vassdragsloven. Grensen vil bare ha betydning i forhold til offentligrettslige regler. 

Offentlige fiskeforskrifter skiller mellom vassdrag og sjø rundt fisketider og tillatte redskaper. Grensesetting vil derfor ha betydning for regler om årsfredning, redskapsbruk, maskeviddebestemmelser og lignende. I tillegg vil den ha betydning for omfanget av fredningssoner ved elvemunninger. 

Grensen presiserer også hvor langt grunneiers eksklusive rett til fiske går, fordi sportsfiske i sjøen er en allemannsrett. Fastsettelsen kan innskrenke eller utvide området for grunneiers enerett i forhold til før. Men det gjelder bare som et utgangspunkt. Innskrenkninger i grunneiers enerett kan følge av sedvane, alders tids bruk eller annen hjemmel. Om det på grunnlag av sedvane eller annet grunnlag foreligger en annen grense for fiskeretten enn den som er fastsatt i § 31, må i siste instans avgjøres av domstolene. 

Momenter ved grensesetting

Vedtaksmyndigheten må ta utgangspunkt i formålet, som er å sikre oversiktlige bruksforhold og enklere håndheving av fiskeregler. 

Når det er et markert skille mellom elv og sjø vil det som oftest være enkelt. Det naturlige utgangspunktet er da der elva brått vider seg ut og mister karakter av elvekanal. Om mulig bør også forholdene under vann vurderes: Om det er langgrunt eller brådypt, skråningen på bunnen, forekomsten av sjøplanter og skjell osv. 

Hovedregelen er at elva går så langt man kan følge elvefaret utover ved fjære sjø, altså der elva slutter å grave mot marbakken ved fjære sjø. Det skal være mulig å merke grensen, og i noen tilfeller må den kunne justeres av praktiske hensyn. 

I enkelte områder kan det være vanskelig å sette grensen etter hovedregelen. I deltaområder kan det for eksempel være vanskelig å finne et klart skille. Som regel bør vassdraget omfatte hele området, og grensen settes ved kanten av deltaet. Det må vurderes konkret, for eksempel der området er så stort at det vil være unaturlig å betegne hele området som elv. I slike tilfeller legges vekt på vannstandshøyde, strandlinjens konfigurasjon, dybdeforholdene sammen med elvemunningens topografi over vann, og flora og fauna i området. 

Den endelige avgjørelsen må treffes i hvert enkelt tilfelle. For å unngå konflikter og fiske i strid med gjeldende regelverk må den være lett å identifisere. Den skal merkes med skilt, og det er hensiktsmessig at den settes ut fra naturlige punkter i terrenget. En fastsettelse etter disse retningslinjene betyr at grensen mellom elv og sjø ikke skal settes langt oppe i elvekanalen eller langt utenfor elvemunningen. 

Når forholdene i vassdraget eller tilstøtende sjøstrekning er vesentlig endret, eller 10 år etter at saken ble avgjort, kan det kreves ny grensesetting. Vedtaksmyndigheten kan fatte vedtak av eget tiltak hvis det anses nødvendig.